Feeds:
Innlegg
Kommentarer

illustrasjonsfoto hender som holder tett rundt en annens handPå NRK 1 går det en serie som heter «Helene flytter inn». Et program som gir innblikk i hvordan brukere/pasienter og ansatte har det på ulike typer institusjoner. Vi får møte ulike personer og får et lite innblikk i hvordan deres hverdag er. Helene vandrer rundt blant de som bor og jobber på institusjonen og stiller undrende spørsmål. Jeg opplever dette som et program som virkelig åpner for ettertanke og innsikt. Det er vanskelig å være uberørt.

 

I det siste programmet jeg så flyttet Helene inn på en avdeling for spiseforstyrrelser. Hun var omgitt av alvorlig syke pasienter. Noe av det sentrale ble å forstå hva sykdommen dreier seg om og hvor farlig den faktisk er. Det var to ting i Helenes undring som traff meg. Først hadde hun tanker om hvordan det hadde vært hvis det var hennes barn. Hvordan hadde det da vært å være mor? Det neste var at hun undret seg over hvordan hun med en frisk hjerne kunne forstå hvordan en som var så syk tenkte. Disse to refleksjonene oppsummerte mye for meg.

 

Jeg har selv hatt det tøft som pårørende en periode nå. Jeg har fått kjenne på hvor vanskelig det er å følge fornuften når følelsene står i veien og hvor gjerne jeg ønsker og bare kunne «fikse» opp. Som pårørende blir jeg opptatt av å skulle hjelpe. Vi lever i et godt velferdssamfunn og det er mye hjelp å få. Det jeg selv erfarer er at uansett hvor god hjelp vi får, så er det likevel overveldende å være pårørende. Den enkle løsningen jeg vil ha, finnes ikke alltid. Det er også slik at dem vi er pårørende til, skal kunne gjøre sine egne valg. Pårørende blir sittende på sidelinja, uansett hvor tett på vi får være.

 

I perioder med mye bekymringer har jeg liten toleranse for endringer. Selv små ting som blir endret, føles overveldende. Det er ikke rom for omstilling i hodet. Dette gjør igjen at jeg blir lite fleksibel og kan reagere meget intenst på det som egentlig er småting. Man kan vel enkelt si det at jeg overreagerer. Flesteparten av oss har det nok sånn, når vi har for mange bekymringer på en gang. Men er vi som omgivelser flinke til å ivareta det? Og hvor lenge tåler vi å forholde oss til de som har det sånn? En pårørende til en som ruser seg vil ha bekymringer nok for en hel bataljon. Hvordan klarer vi som omgivelser å ivareta dem? Jeg tror vi er flinke og omsorgsfulle en periode, og så forventer vi at de skal gå tilbake til «normal» funksjon igjen. Vi har på et vis ikke tid til mer. Men hva når de er pårørende til noen som står i en evig runddans av problemer. De som ikke blir friske eller fortsetter å rote det til for seg? Hvor tålmodige er vi da?

 

Ofte tror jeg det er lettere å forholde seg til egen smerte og slit, enn det er å forholde seg til andres. Det å stå på utsiden gjør oss i utgangspunktet hjelpeløse. Vi vil så gjerne hjelpe, men er helt avhengig av den andre om vi får lov. Hvordan blir det da å være pårørende til en med en «syk» hjerne, når man selv har en «frisk», som Helene spør om.  Hva gjør vi når vi ikke kan få den andre til å forstå hva som er rett. Dette opplever vi som pårørende alle sammen, selvfølgelig i større og mindre grad. Se f.eks på tenåringer. Hva gjør vi når ungdommene tar valg som i våre øyne er feil, hva når de ikke tar imot gode råd, hva når de begynner å gjøre feil gang på gang? Hva gjør det med oss som pårørende? Det å være foreldre til en ungdom med en hjerne under ommøblering er en påkjenning i seg selv. De skal ut i verden og de skal prøve og feile. Det er en prosess de må gjennom for å bli voksne og selvstendige. Men er det lett å stå og se på, uten å ville gripe inn? Nei, jeg tror ikke det. Dette er i utgangspunktet sunne og friske prosesser, hvordan er det da når man skal forholde seg til de som er syke? Det må være så mye, mye verre.

I rusfeltet er vi omgitt av mennesker som har liv som kan oppleves overveldende og kaotisk. Jo mer følelser vi har, jo mindre fornuft er det plass til. De er omgitt av bekymringer, smerte og sorg. Min oppfordring blir at vi klarer å ivareta disse personene på en god måte. Vi må alltid huske på hvor ille det er å være den som står ved siden og ofte så gjerne vil gjøre godt, men ikke får det til, eller kanskje ikke får lov. Se dem, møt dem, vær litt tolerant og tenk at her møter jeg et menneske som bærer tungt. Vi er sjelden smartest når vi går opp de bratteste bakkene, vi har nok med å puste og komme oss videre.

 

 

Foto fra fødestuen hvor mor møter barnet sitt for første gang

Det skal fødes et barn og det skal fødes en mor! foto: Veronika Olsen.

To sårbare kvinner

Det ringte på et rom på barsel. Jeg var jordmor på vakten, og jeg gikk inn. Det første jeg hørte og så var en illskrikende liten baby oppe i trillesenga. Ved siden av stod en litt blek kvinne. Hun hadde født barnet dagen før. Hun stod med armene hengende ned og så på meg med ett fortvilet og spørrende blikk. ”Hun gråter”, sa kvinnen til meg. Hun viste ingen tegn til handling. ”Da er det veldig fint om du løfter henne opp, holder henne inntil deg, koser med henne og trøster henne”, sa jeg.

En annen kvinne ringte på klokka for hjelp på barsel. ”Jeg er så sliten, kan dere passe barnet mitt litt i natt, slik at jeg får sove?” ”Hva har du tenkt å gjøre når du kommer hjem da?”, var svaret hun fikk.  Svaret førte til en opplevelse av utilstrekkelighet, – det var et beskjedent rop om hjelp, men avslaget sved… Det var nemlig avvisning den nye mammaen var aller mest redd for. Hvordan skulle hun takle dette barnet hjemme…? Den ansatte ante ikke hvilken redsel hun nettopp hadde berørt med sitt utsagn.

Vanskelig å finne rollen som mor

Kanskje du kjenner en bekymring i magen når du leser dette. Det er historier om sårbare kvinner, men ikke unike. Det handler om hjelpeløshet og redsel. Det handler om nye mammaer som ikke helt har funnet tryggheten i sine roller. Noen ganger skal det ikke mye til før mammaen «blir født», – og fungerer greit. Andre ganger er det utfordrende og vanskelig. Det er vondt å ikke klare å finne og fylle morsrollen. Det er sårbart, og kan oppleves som skamfullt å kjenne at en kommer til kort.

Barnet er avhengig av sine omsorgspersoner

Barn trenger mødre som er tilstede. Barn trenger nærhet og kjærlighet fra første stund. Barn er avhengig av gode omsorgspersoner for å fylle sine behov og for å utvikle seg på en best mulig måte. Barn er i en rivende utvikling i svangerskapet og de første månedene, – spesielt hjernen utvikles i høyt tempo. Muligheter for livet senere legges, – og skrinlegges.

Livserfaringer kan nedarves gjennom genene

Noe av utviklingsmulighetene kan skyldes genetisk arv, men omsorgserfaringer kan også påvirke latente genetiske disposisjoner. Dette kalles epigenetikk, – og handler om hvordan miljøet påvirker aktiviteten og funksjonen til genene våre. Gener kan være aktive eller inaktive, de kan skru seg på eller av. De påvirkes av hvordan vi lever, hva vi spiser og ikke minst hvordan vi har det. Epigenetikken viser en sannsynligjøring av sammenheng mellom livserfaring og helse. Nyere forskning viser til at når det genetiske uttrykket blir endret, kan dette gå i arv (Sjøvold og Furuholmen, 2015). Det kan dermed være fare for at vanskelige livserfaringer nedarves, – en «sosial arv» som kan overføres i generasjoner (Killén, 2007).

Når positive miljøendringer skjer, vil dette også kunne gi håp om bedring!

Mor må få rask og god «fødselshjelp» til sin rolle

Barnet kan ikke vente. Utviklingen går fort. Bekymringen for en mamma som ikke kan finne sin rolle må tas på alvor. Med varsomhet og respekt er det viktig å møte henne i hennes fortvilelse og tilkortkommenhet, og sammen utforske situasjonen. Kanskje trenger hun bare litt ekstra veiledning, eller kanskje hun trenger tettere oppfølging av spesialister.

Allerede i svangerskapet kan og skal jordmor og lege spørre om kvinners erfaringer med rus, vold og psykiske helse. Samtalemetodikk og handlingskompetanse kan helsepersonell, som er ansatt i kommuner, lære gjennom Helsedirektoratets opplæringsprogram Tidlig Inn.

For både mor og ikke minst for barnets skyld er det viktig at vi våger å etterspørre de vanskelige historiene. Våger å se tegn på at en mamma sliter. Våger å gi tilbud om hjelp og støtte, for det er det det først og fremst handler om.

Ikke bare helsepersonell, men også familie, venner og nabolag kan kjenne på bekymring i møte med mødre som strever. Det er lov å bry seg! Vennlighet, imøtekommenhet og omsorg kan bety mer enn du tror. For barnet er det livsviktig at mor blir «født»!

————————————-

Om Kristin Håland: Hun er jordmor og har en doktorgrad om vold i graviditet. Hun jobber i KoRus-Sør og har blant annet ansvar for Tidlig Inn.

—————————————

Sjøvold, M. S, og Furuholmen, K. G. (2015) De minste barnas stemme. Utredning og tiltak for risikoutsatte sped- og småbarn. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Killén, K. (2007). Barndommen varer i generasjoner: forebygging er alles ansvar (2utg.) Oslo: Kommuneforlaget.

 

Informasjon om Tidlig Inn

 

 

illustrasjonsfotoRusbehandlingen preges av dårlig akuttilbud, mangel på boliger, og et sviktende ettervern. Dette er hentet fra et intervju med leder for rusmiddeletaten i Oslo i bladet Aktuell i 1969. Dette er nå 47 år siden, hvordan ser det ut i dag?

Det er i dag alt for mange som mister en av sine kjære pga rusmisbruk. Folkehelseinstituttet (FHI) meldte for litt siden at det var 289 narkotikautløste dødsfall i fjor. I tillegg til dette dør rundt 1500 nordmenn hvert år av tilstander som skyldes alkoholmisbruk.

Brukeren jeg beskrev i sist ukes blogg, var en av de mange som hvert år dør av somatiske skader knyttet til rusavhengighet.  En studie som kartla brukernes helsetilstand i en ruspoliklinikk viser at brukerne i snitt har fire somatiske sykdommer. Rusavhengige har kortere levetid, de dør av somatiske sykdommer, og de dør av overdoser. Hvorfor får vi ikke disse tallene ned, vi satser på døgnbehandling, vi har opptrappingsplaner for rusfeltet, men problemet består?

En trygg bolig er en forutsetning for et godt liv i kommunene.

Vi har flere tusen døgnbehandlingsplasser innenfor rusbehandling. Dessverre sier over halvparten av pasientene i behandling at de ikke blir forberedt på hverdagen ute i kommunen etter behandling. En rapport fra NIBR viser at nesten halvparten av pasientene som avslutter behandling i TSB er bostedsløse. Kan vi forvente at behandling har effekt når pasientene ikke har en trygg bolig i etterkant?

Bedre på resirkulering enn på rehabilitering.

Når vi ikke klarer å forberede pasientene på hverdagen etter rusbehandling blir pasientene innlagt igjen. Det bør derfor ikke overaske oss at de fleste pasientene innlagt i rusbehandling har vært innlagt før. Vi har en ny opptrappingsplan for rusfeltet, kommunene skal bygge opp flere og bedre tilbud slik at andelen resirkulerte brukere går ned.

Rusavhengige er vant til opptrappingsplaner, det har vært mange planer de siste 47 årene. Men de hjelper lite med flotte planer og fine ord om de ikke blir virkeliggjort. Flere reportasjer i Klassekampen den siste tiden har vist hvordan penger som skal gå til rusavhengige i for eksempel Trondheim og Oslo går til andre ting. Begge disse byene har høye overdosetall. Heldigvis begynner sentrale politikere å ta til orde for øremerking av midlene slik at pengene blir brukt til det de skal.

Vi trenger en satsning på ettervern og gode helsetjenester.

Vi hadde 289 narkotikautløste dødsfall i fjor. Den mest sårbare og livstruende situasjonen for en rusavhengig er like etter rusbehandling eller etter endt soning. Da er overdosefaren høy.  Vi trenger derfor gode trygge boliger og en tilrettelagt oppfølging. Rusavhengige trenger at samfunnet satser på ettervern. Og at lokalpolitikere følger opp Regjerningens satsing.

Egenandelene er et hinder for god helsehjelp

Det dør 1500 mennesker av alkoholrelaterte sykdommer hvert år, mange søker helsehjelp for sent. Jeg tror ordningen med egenandel på behandling enten der er hos fastlegen eller på poliklinikken, for noen rusavhengige kan være et hinder for å oppsøke helsehjelp. For grupper med store og sammensatte utfordringer bør vi tilrettelegge helsetjenestene slik at tjenestene inkluderer og ikke ekskluderer.

Fritak av egenandel for rusavhengige har blitt pekt på av ulike aktører i en årrekke. I en utredning (NOU 2014:12) om prioriteringer i helsetjenestene ble det pekt på at fritak av egenandel kunne være et tiltak som ga stor helsegevinst med liten ressursbruk for rusavhengige og psykisk syke. Om fritak for egenandel er en universalløsning vet jeg ikke, det jeg imidlertid vet er at noe må gjøres for å skape gode inkluderende helsetjenester for alle; også rusavhengige.

Bak de ekstreme innledende tallet i overskriften er det navn, det er søsken, sønner, døtre, mammaer og pappaer. Dette rammer brukere og titusenvis pårørende. Dessverre er overskriften i bladet Aktuell er like aktuell i dag som den var for 47 år siden.

illustrasjon-hvedagshelt-blogg-nov-2016

Jeg kjenner applausen varmer der jeg står og ser utover salen. Så deilig å føle at man traff med budskapet! På vei hjem er jeg stolt.

Jeg er nok egentlig en ganske reflektert kar; smart, gjennomtenkt og ikke minst flink. Jeg jobber som brukerrepresentant og har en jobb som gjør at jeg er på mange viktige møter. På disse møtene treffer jeg mange kloke fagfolk (og innimellom litt mindre kloke fagfolk). Innerst inne vet jeg at jeg er uerstattelig. Hvis jeg ikke er på alle disse møtene så vil følgene for fremtidens helse- og omsorgstjenestene bli katastrofale!  Som dere forstår, selvfølelsen og heltebilde er det ikke noe å si på, og det merkes nok på hjemmebane også!

Hverdagshelt på hjemmebane

Samboeren min er en ordinær sykepleier som sjelden får applaus, og hun er ikke på så mange viktige møter. Hennes jobb er nok ikke så viktig som min! En fredag jeg hadde vært og hatt nok en betydningsfull dag i min viktige jobb og hadde en monolog med henne som stort sett handlet om hvor flink og unik jeg var, sier hun plutselig:

«Det kan hende jeg må jobbe litt overtid i helgen, for vi har en pasient som jeg tror kanskje kommer til å dø»

Hun fortalte om en eldre alkoholiker som hadde drukket på seg en sykdom som var blitt oppdaget for sent i forløpet. Vedkommende hadde ikke oppsøkt helsetjenesten når symptomene på sykdommen kom. Samboeren forteller meg innimellom små, anonymiserte bruddstykker om disse ulike menneskeskjebnene hun møter: unge med kreft, eldre med demens, rusavhengige med en somatisk diagnose. Den sistnevnte gruppen er det mange av sier hun; eldre rusavhengige med somatiske sykdommer som blir oppdaget for sent fordi den rusavhengige ikke oppsøker lege.

Mange rusavhengige oppsøker ikke lege eller polikliniske tjenester fordi de ikke har råd til det, pengene blir brukt til den viktigste medisinen: rus. I Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2017) pekes det på at rusavhengige ofte har somatiske følgesykdommer. Ett studie som kartla brukernes somatiske helsetilstand i en ruspoliklinikk viser at brukerne i snitt har fire somatiske sykdommer! Samboeren min og hennes likesinnede møter konsekvensen av dette.

Egenandel: en utfordring for rus og psykisk syke

Et hinder for god helsehjelp til mange mennesker med rus og psykisk helseutfordring er egenandelen som blir avkrevd. Regninger hos fastlegen, eller på poliklinikken, er et hinder for god helsehjelp. Dette har blitt pekt på av ulike aktører i en årrekke. I for eksempel NOU-2014:12 pekte Norheimutvalget på at fritak av egenandel kunne være et tiltak som ga stor helsegevinst med liten ressursbruk for rusavhengige og psykisk syke. Kanskje det er på tide å virkeliggjøre dette nå når opptrappingsplanen for rusfeltet snart er inne i sitt andre år?

I en artikkel i Aftenposten i 2014 intervjues en bruker om denne utfordringen og sier hva han mener fritak et kunne betydd:

«Dette vil kunne bety veldig mye. Jeg har en venninne som har et sår på hånden som er så stort at jeg kan putte to fingre nedi. Men hun går ikke til lege. Det koster penger»

De som får føle på kroppen hva utfordringene og konsekvensene av egenandel betyr står dessverre sjelden på en scene og får applaus og anerkjennelse fra salen. De må istedenfor leve med konsekvensen av en politikk som ikke tilrettelegger for god nok helsehjelp til rusavhengige.

Hjelpende hender

De virkelige heltene!

Ofte er det helsepersonell som må møte utfordringene med det såret brukeren beskriver, eller som i min samboers tilfelle, en person som var helt på slutten av en sykdom.

Samboeren min begynte å jobbe på sykehjem når hun var 18 år og tok sykepleierutdanning etter ti år som assistent. Hun er en av mange titusenvis hverdagshelter som jobber i helse- og omsorgsbransjen. Dette er mennesker som hver dag utgjør en forskjell for blant annet rusavhengige, kreftsyke, og ensomme gamle. Det er ikke noen som gir applaus til disse hverdagsheltene når de gjennomfører sårstell, dusjer gamle, eller har vanskelige samtaler med mennesker i livets siste fase. Eller som samboeren min som i dette aktuelle tilfellet er forberedt på å jobbe overtid fordi en ensom rusavhengige vil dø hjemme i sin egen seng.

Vi har alle et behov for disse hverdagsheltene i helse- og omsorgsbransjen fremover og derfor må vi stelle godt med deres brennende engasjement ved å gi dem den anerkjennelsen de fortjener. Så min oppfordring er: Om du møter en hverdagshelt så si det til vedkommende, alle helter trenger litt applaus innimellom!

Merknad : «Forskrift om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten»,har akkurat vært ute på høring, brukerorganisasjonene på rusfeltet har sammen med fagrådet for rusfeltet levert innspill i denne høringen.

 

gravidebilde

Barne- og liksetillingsdepartementet foreslår nå at kommunene skal få opplysningsplikt til barnevernet når gravid kvinne blir tvangsinnlagt på grunn av rusmiddelavhengighet. Departementet har sendt ut et høringsnotat.
Dette er et riktig og viktig skritt for å få til et bedre vern av det ufødte barnet.

 
Jeg har arbeidet på en avdeling for gravide som er tvangsinnlagt. Slik loven er i dag kan vi bare samarbeide med barnevernet hvis den gravide samtykker. Jeg erfarte flere ganger at dette var meget uheldig. Jeg hadde for eksempel behandlingsansvar for en kvinne som var grensepsykotisk og hadde et alvorlig rusproblem. To uker før fødsel hadde hun ingen fast bolig, og tilskuddet hun fikk fra NAV til innkjøp av utstyr til barnet var gått til annet forbruk. Hun turte ikke samtykke til samarbeid med barnevernet på grunn av press fra samboer.

Barnevernstiltak umiddelbart etter fødsel
I forslag til ny lov om barneverntjenester presiseres at Lov om barneverntjenester omfatter «født barn».  Men notatet som nå er ute på høring slår altså sprekker i dette prinsippet.
Det nye forslaget presiserer at kommunen skal melde fra ved innleggelse, og når fødsel er i gang. Barnevernet skal også gis adgang til å kontakte kvinnen, tilby råd og veiledning og forberede tiltak for barnet.
Dette får stor betydning i saker som jeg beskrev over. Hvis dette går gjennom så vil barnevernet bli varslet allerede ved innleggelse, og de får anledning til legge til rette for riktig tiltak umiddelbart etter fødsel.

Behov for meldeplikt også i ordinær svangerskapsomsorg
Men – det er et stort men her. Jeg hadde håpet at vi kunne få meldeplikt også i andre situasjoner der vi allerede i graviditet vurderer at barnet vil bli født inn i et hjem der det er stor fare for barnets helse og utvikling. Det kan være vordende foreldre som er frivillig innlagt eller får oppfølging i ordinær svangerskapsomsorg.Vi  må følge opp tema bedre vern av ufødt barn videre.

Forslaget har stor prinsipiell betydning 
Akkurat nå vil jeg dele gleden over at det er sendt ut et forslag av veldig stor prinsipiell betydning. Jeg vil oppfordre dere som skal skrive høringsnotat til  å applaudere dette forslaget.

eldre-kvinne-defokus-og-vinglass-3

Jeg er så heldig at jeg har blitt bestemor! Livets dessert – hvilken udelt glede. Besteforeldre har lov til å tøye reglene litt og ikke  være like strenge som mor og far. Hva betyr dette for min generasjon av bestemødre som drikker tre ganger så mye alkohol som våre egne mødre gjorde?

Foreldre er usikre på om besteforeldrene er trygge barnevakter

I den siste tida har det dukket opp medieoppslag om at foreldre er usikre på om de kan overlate ansvaret for barna til oss besteforeldre fordi vi drikker alkohol. Den anerkjente HUNT-studien (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) viser at kvinner over 50 er de som har økt alkoholforbruket mest i løpet av de siste 20-30 årene, og NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har vist at besteforeldrene er den gruppen i landet med høyest alkoholkonsum, bortsett fra unge under 25 år.

Trenger vi avtaler om alkohol?

Jeg ville synes det var fryktelig hvis mine barn skulle være utrygge på å overlate barna sine til meg, eller bare til å være sammen med meg, på grunn av min alkoholbruk. Her tror jeg noe må gjøres. Kanskje det kunne være en idé å snakke om dette allerede mens barnebarna ligger i magen: Hvordan ser dere foreldrene for dere at jeg som bestemor kan hjelpe til? Skal vi eventuelt gjøre noen klare avtaler nå? De fleste voksne mennesker i Norge er nå helt klart innforståtte med at en ikke tar barn med på biltur uten godkjent sikringsutstyr.  Mange er enige om at vi kjører litt ekstra forsiktig når vi har barn i bilen. Noen har avtaler når det gjelder godterier, leggetid, hva en skal få lov til å se på på TV, osv. Kanskje skulle vi også gjøre noen avtaler når det gjelder alkohol?

Måtte på legevakta, men ingen var kjørbare

For et par år siden opplevde en venn av meg å bli oppringt av naboer som trengte hjelp. Datteren deres hadde vært uheldig og skadet seg, og de måtte til legevakta. Dessverre hadde alle de voksne til stede drukket alkohol. De hadde jo ikke planlagt å skulle kjøre mer den kvelden. Det var langt og dyrt med drosje, så de spurte min venn om hjelp. Det er flott å ha naboer som stiller opp og hjelper hverandre. Det synes jeg er supert. Men allikevel, hva om naboen også hadde drukket, eller ikke var hjemme? Er det umulig for oss å tenke seg at det alltid bør være en trygg person til stede sammen med barn som er klar for å kjøre bil i tilfelle uhellet skulle være ute? Kanskje burde vi gjøre klare avtaler med barna våre også om alkoholbruk når vi besteforeldre har ansvar for barnebarna?

Tør vi ta diskusjonen?

Jeg har lest en del kommentarer om dette emnet på nettet. Noen mener at totalavhold er det eneste rette når en er sammen med barn, andre mener at ett glass er OK. Kanskje det rett og slett er bra for barn å lære hvordan det er å drikke på en god måte? Andre synes det meste er OK etter at ungene har lagt seg. Hva mener dere?

illustrasjon-ninas-blogg-oktober

Kan vi unngå avbrutt behandling, nederlag og skuffelser ved å tilrettelegge behandlingen bedre for den enkelte pasient? Gruppebehandling er vanlig ved de fleste institusjoner, men min erfaring fra utredningsenheten er at dette ikke passer alle. Det er vanskelig å finne egnet behandlingsplasser i dag til de som ikke har nytte av grupper.

 

 

I min jobb som samhandlingskonsulent ved utredningsenheten er jeg så heldig at jeg får jobbe med å finne best egnet behandlingssted for våre pasienter. Målet er å finne ut hvilke tilbud som best kan dekke pasientens ønsker og behov for videre behandling. Dette er et spennende puslespill som består av mange ulike elementer. Pasientens ønsker, våre funn, tidligere erfaringer, motivasjon, ventetider og så videre må tas med i vurderingen for å finne rett sted.

I vår helseregion er det mange ulike behandlingstilbud å velge mellom. Vi har poliklinisk behandling og institusjonsbehandling, kortid og langtid, store og små institusjoner, terapeutisk samfunn og tolvtrinnsmodell, kjønnsdelt behandling og blandede avdelinger, mye og lite aktivitet osv. osv. Det er lett å tenke at man burde ha nok å velge mellom og at alle burde finne et sted å være. Men så enkelt er det ikke.

Anerkjent metode, men passer ikke alle

Ved en utredningsavdeling har vi fokus på å finne hva pasienten kan ha nytte av for å komme videre med livet sitt. Det jeg ønsker å sette søkelyset på nå, er de som har behov for å være i et skjermet miljø, men som ikke vil ha nytte av gruppeterapi. Det å finne en rusinstitusjon i Helse Sør-Øst regionen som ikke baserer seg på grupper, er nesten umulig. De fleste gjennomfører gruppesamlinger og har behandlingsgrupper av et eller annet slag.

Gruppebehandling er effektivt både i forhold til kostnader og tid. Man får behandlet mange på en gang, med samme ressurser som man bruker på en pasient i individuell behandling, og mange pasienter hører også mer på andre med felles erfaring. Gruppebehandling er innen rusbehandling anerkjent som en god metode.

Manglende mestring

Å delta i gruppebehandling krever et visst funksjonsnivå. Som deltager skal du følge med på hva de andre sier, du skal relatere det til egen situasjon, du skal kunne gi tilbakemeldinger, du skal kunne ta imot tilbakemeldinger, du skal bære det de andre forteller, du skal ta til deg nye ideer og tankemåter og du skal ikke minst ta imot andres tilbakemeldinger på en måte som gjør deg til et klokere menneske. Det er ikke alle som klarer dette. Min erfaring er at det er vanskelig å vurdere om pasienten strever med manglende mestring eller motivasjon. Flere ganger har nok konklusjonen blitt at pasienten sliter med motivasjonen. Etter utredninger hos oss ser vi nå at det ikke alltid har vært pasientens motivasjon, men mestringsevnen som svikter.

Tilrettelegging

AD/HD er en av flere diagnoser der noen av symptomene kan gjøre det vanskelig å nyttiggjøre seg gruppebehandling. I Karin Lossius sin bok «Håndbok i rusbehandling» beskrives det hvordan man kan legge til rette for at det skal bli lettere for en pasient med AD/HD å delta i en gruppebehandling. Det foreslås å legge til rette for å ta seg ekstra pauser og til mulighet for å kunne bevege seg rundt. Det beskrives likevel et case der terapeuten oppfatter at pasienten er konsentrert og med, men pasienten selv sier at han har falt ut ganske tidlig. Årelang erfaring med å skjule problemene og vår tro på at det at en person med AD/HD følger med, bare han sitter stille, er med på å lure oss. Vi vil jo så gjerne at de skal få det til.

Mange av våre pasienter vil kunne nyttiggjøre seg gruppebehandling dersom den er tilrettelagt for den spesifikke problematikken de har, utover rus. Utfordringen med grupper i rusbehandlingen i dag er at det som er felles er rusen, ikke de traumene, personlighetsforstyrrelsene eller f.eks depresjonen pasientene strever med. Dermed passer ikke alle pasientene inn i rusbehandlingsgrupper, men de har fremdeles behov for rusbehandling i institusjon.

Å prøve og feile

Det å henvise til et behandlingsopplegg, vi ut fra en faglig vurdering finner at pasienten ikke vil mestre, blir feil. Vi kan ikke forvente at en institusjon skal endre på hele sitt opplegg for en enkelt pasient, og jeg tror også det blir stigmatiserende å ha «fritak» fra alt som egentlig er obligatorisk. Kunne vi heller klart å legge opp behandlingen slik at pasientene kan «shoppe» tilbudene, at de fyller dagene sine selv, i samarbeid med sin behandler? Jeg tror det er mulig å organisere behandlings- og aktivitetstilbudene på institusjonene, slik at dette blir mulig. Da vil vi også få rom for å gi pasientene en mulighet for å prøve de ulike alternativene, for så å velge etter hvert. Det er mobilselskaper som reklamerer med at man kan prøve ulike abonnementer i en måned før vi bestemmer oss. Pasientene burde også få mulighet til å prøve seg fram, for livet videre er tross alt viktigere enn et mobilabonnement!

%d bloggere like this: