Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Barn i rusfamilier’ Category

gravidebilde

Barne- og liksetillingsdepartementet foreslår nå at kommunene skal få opplysningsplikt til barnevernet når gravid kvinne blir tvangsinnlagt på grunn av rusmiddelavhengighet. Departementet har sendt ut et høringsnotat.
Dette er et riktig og viktig skritt for å få til et bedre vern av det ufødte barnet.

 
Jeg har arbeidet på en avdeling for gravide som er tvangsinnlagt. Slik loven er i dag kan vi bare samarbeide med barnevernet hvis den gravide samtykker. Jeg erfarte flere ganger at dette var meget uheldig. Jeg hadde for eksempel behandlingsansvar for en kvinne som var grensepsykotisk og hadde et alvorlig rusproblem. To uker før fødsel hadde hun ingen fast bolig, og tilskuddet hun fikk fra NAV til innkjøp av utstyr til barnet var gått til annet forbruk. Hun turte ikke samtykke til samarbeid med barnevernet på grunn av press fra samboer.

Barnevernstiltak umiddelbart etter fødsel
I forslag til ny lov om barneverntjenester presiseres at Lov om barneverntjenester omfatter «født barn».  Men notatet som nå er ute på høring slår altså sprekker i dette prinsippet.
Det nye forslaget presiserer at kommunen skal melde fra ved innleggelse, og når fødsel er i gang. Barnevernet skal også gis adgang til å kontakte kvinnen, tilby råd og veiledning og forberede tiltak for barnet.
Dette får stor betydning i saker som jeg beskrev over. Hvis dette går gjennom så vil barnevernet bli varslet allerede ved innleggelse, og de får anledning til legge til rette for riktig tiltak umiddelbart etter fødsel.

Behov for meldeplikt også i ordinær svangerskapsomsorg
Men – det er et stort men her. Jeg hadde håpet at vi kunne få meldeplikt også i andre situasjoner der vi allerede i graviditet vurderer at barnet vil bli født inn i et hjem der det er stor fare for barnets helse og utvikling. Det kan være vordende foreldre som er frivillig innlagt eller får oppfølging i ordinær svangerskapsomsorg.Vi  må følge opp tema bedre vern av ufødt barn videre.

Forslaget har stor prinsipiell betydning 
Akkurat nå vil jeg dele gleden over at det er sendt ut et forslag av veldig stor prinsipiell betydning. Jeg vil oppfordre dere som skal skrive høringsnotat til  å applaudere dette forslaget.

Read Full Post »

The boyRegjeringen vil satse mer på tidlig innsats i kampen mot frafall fra videregående skole. Tidlig innsats er bra! Og den starter FØR skolestart, etter min mening. Denne bloggteksten, første gang publisert i 2013, ble nå veldig aktuell igjen. Den bygger på et møte jeg hadde med en ung gutt som uttalte:  Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen.  Siden den gang har jeg ofte hatt denne setningen og gutten i tankene.

 
Gutten fortalte om en oppvekst med vold og overgrep. Han fortalte om hvordan han som et lite barn la den ekte seg til side, og satte på seg en overlevelsesmaske. Han fortalte om hvordan barnehage, skole og sykehus tidlig kunne fanget opp hvordan han egentlig hadde det, men hvor det ikke skjedde. Han var en gutt som var ”flink” til å skjule hjemmesituasjonen sin, slik så mange barn i Norge er. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om hva som kunne vært annerledes for han i dag, om noen hadde agert tidligere. Det må vel ha vært noen voksne som var bekymret? Det må vel ha vært noen voksne som så at alt ikke stemte? Hvorfor reagerte ingen på alle bortforklaringene hans om ikke å delta i gymtimer? Eller på hvorfor han var så trøtt og ukonsentrert?

 
Når vi ser på statistikk fra videregående skole og drop – out, så viser undersøkelser fra utdanningsdirektoratet at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det er enda flere som ikke fullfører yrkesfaglige studieretninger (opp mot 40-50 %). Dropout fra videregående skole er en stor utfordring for samfunnet. Men problemet starter som oftest ikke når de begynner på videregående skole, mange har allerede ”droppet ut” mye tidligere.

 
Det er ikke skolen, men vanskelige familieforhold som er det største problemet, når ungdommer dropper ut av videregående skole. Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd. De forteller at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien. Ungdommene fortalte historier om sykdom hos voksne og hos barn, om far som drikker, om mor som er deprimert, om vold og andre kaotiske familieforhold.

 
Kunne den unge gutten jeg møtte i fjor ha fullført videregående om han hadde blitt sett i barnehagen, og det hadde blitt satt inn tiltak for han og familien på et tidlig tidspunkt? Det blir bare spekulasjoner og gjettinger. Men jeg velger å tro det. Når over 90 % av barn i dag går i barnehage i Norge, så er barnehagen en av de viktigste arenaene for tidlig innsats. Så hvorfor blir ikke flere fanget opp? Har profesjonelle motstand mot å se?
nettsiden til tidsskrift for den norske legeforening, skriver Halvorsen, Killén og

 

Grøgaard i en artikkel hvorfor vi overser barnemishandling. De sier det dreier seg om overlevelsesstrategier, overidentifisering med foreldrene, bagatellisering, rasjonalisering, distansering, projisering og problemforflytning. Ved å overidentifisere tillegger vi foreldrene flere positive egenskaper enn det de har, noe som hindrer oss i å se realitetene. Og som igjen kan distansere oss fra barnets sårbarhet, angst og lidelse. Vi kan også distansere oss ved å trekke oss tilbake, henvise videre – «dette er ikke mitt bord» – og plassere ansvaret hos andre.

 
I Christoffer-saken ble alvorlig omsorgssvikt og fysiske overgrep omdefinert til diagnosen AD/HD. Et aktivt arbeid med å undersøke relasjonene i familien og foreldrefunksjonene ble erstattet med medisinering. Gjorde dette at profesjonelle slapp å ta innover seg Christoffers ensomhet og redsel? At de slapp å forholde seg aktivt til foreldrene, barnevernet og politiet?

 
Forskning viser at barn som vokser opp med rus, vold eller psykisk syke foreldre ofte har bekymringer for det forutsigbare uforutsigbare. Dette er barn som har større risiko enn andre til å pådra seg ulike symptomer og problemer. Dessverre er det ofte slik at vi på bakgrunn av symptomene tillegger barn en sykdomstilstand og behandler barnet deretter. Vi tar ikke hensyn til det bakenforliggende og hva som egentlig er årsaken til barnets ytre uttrykk.

 
Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.

Read Full Post »

bilde av familie klipt ut i papp som holdes av hender

Illustrasjonsfoto

At rusproblemer rammer hele familien, ikke bare den som har et misbruksproblem, er i ferd med å bli almen kunnskap. Jeg har snakket om dette temaet, disse perspektivene, i 30 år. Ansatte i hjelpetjenestene, på sykehusene, i behandlingsinstitusjonene, i psykiatrien, i kommunene, skolene, barnevernet, barnehagene. De vet det og de har erfart det. Når en i familien har alvorlige problemer, blir det ofte hele familiens problem.

Hvem ser hele familien

Vi vet det, men likevel møter familiene til rusmiddelmisbrukeren fortsatt et hjelpeapparat som er fragmentert. For familien innebærer det for eksempel at far får hjelp for sine rusproblemer på behandlingsinstitusjon, mor som er sliten og alvorlig belastet etter mange år som pårørende får hjelp og støtte på et veiledningssenter, barna får samtaler for eksempel hos helsesøster eller i barne- og ungdomspsykiatrien. Men hvem ser familien som helhet? Hvor blir det av den familieorienterte behandlingen? Vi har kunnskapen om skadevirkningene rusproblemer har på familien, men vi har etter mitt syn fortsatt ikke utviklet gode nok systemer og tilbud som er tilrettelagt for å gi familien den helhetlige hjelpen de trenger.

Med barna i fokus

Det er bra at barnas behov som pårørende har blitt forsterket gjennom loven om barn som pårørende. Vi har fått egne barneansvarlige i spesialisthelsetjenesten. Alt dette er vel og bra, men jeg savner en vilje hos helsemyndighetene til å anerkjenne familieperspektivet som en integrert del av behandlingen. Behandlingsperspektiv på den voksne må innebære et forebyggende perspektiv på neste generasjons barn!

Derfor må barnefokuserte samtaler med foreldrene være en integrert del av behandlingen av den som strever med sin rusmiddelavhengighet. Den edrue forelderen må involveres både for sin egen del, og av hensyn til barna og familielivet. Det kan være en lang prosess å endre et uheldig samspillsmønster. Målet med barnefokuserte samtaler er at foreldrene i større grad tilrettelegger for gode nok utviklingsprosesser for barnet. Den edrue ektefellen må sikres en rett til behandling lenge før hun eller han er så belastet at de utvikler egne diagnoser. Barnet vil ofte trenge å oppleve at foreldrene kommer dem i møte gjennom å rydde opp i det som et rusrelatert samspill har påført dem av vonde og vanskelige opplevelser. Rydde opp i det som har forvirret dem, replassere skyld og ansvar. Dette kan kun gjøres gjennom en familieorientert og helhetsorientert tilnærming til behandlingen!

Et pakkeforløp for familien

Pakkeforløp for ruspasientene er under utvikling. Dette skal blant annet sikre bedre informasjon og organisering av behandlingsforløpet, og overganger og helheten skal bli bedre ivaretatt. Vel og bra, men jeg ønsker meg et familiepakkeforløp!—Jeg frykter at et pakkeforløp for den enkelte bare i enda større grad bidrar til fragmentering. Jeg bruker ofte dette bildet: Se for deg at en familie blir utsatt for en alvorlig bilulykke. Ambulansen kommer, men tar bare med seg den ene av foreldrene. Resten på fire; mor og tre barn må klare seg så godt de kan! Ja, slik kan situasjonen være i en rusbelastet familie, når eksempel far legges inn til behandling.

Å tenke og jobbe helhetlig

Det kommer mange flotte og gode retningslinjer og veiledere; men hvem skal sy dette til en helhetsorientert tilnærming? Det å være nærstående til en med rusmiddelproblemer er verken å være en diagnosegruppe eller en tilstandsgruppe. De er alle familiemedlemmer som på ulike måter kan belastes av et annet familiemedlems rusmiddelproblem, og må så snart som overhodet mulig få nødvendig og tilstrekkelig hjelp i en helhetsorientert tilnærming. Vi må virkelig lære oss å komme for sent så tidlig som overhodet mulig. Det er det som er tidlig intervensjon i praksis.

 

 

 

Read Full Post »

Noen ganger er det dessverre slik at vi må mase på vegne av våre egne barn. Slik opplevde Therese det. Hun tok opp med datterens lærer gang på gang at situasjonen hjemme nå var vanskelig, og datteren, Tine, slet med angst. I tillegg hadde Tine få venner på skolen. I perioder var det snakk om mobbing.

Dette er en familie jeg møtte gjennom jobben min som mekler i familiesaker. De har en  fin fasade utad. Både Therese og barnas far har gode jobber som det er knyttet prestisje til. Akkurat nå er han sykemeldt. Han har et alkoholproblem og er innlagt for behandling. Det er noe av det som er vanskelig for Tine. Hun har opplevd at far har vært full under samvær. Hun bekymrer seg for om han vil klare å slutte å drikke. Hun er redd for at andre på skolen skal få rede på problemet. Hun har mange bekymringer for far som hun er så veldig glad i, og så veldig stolt av.
Tema for mekling er hvordan samvær skal være når han har permisjoner og når han kommer hjem igjen.

 
Vi kom fort og greit frem til trygge og gode avtaler om samvær videre. Men det ble en lang samtale – om fars sorg over å ha påført Tine vanskelige opplevelser, – om hvordan foreldre kan forklare et barn hva et alkoholproblem er, – om problemer med mobbing og ensomhet – og ikke minst om det foreldrene opplevde som en kamp for å få hjelp til å takle situasjonen.
Mor forteller at det er et år siden hun første gang snakket med Tines lærer om sitasjonen hjemme og mobbingen. Tine fikk da snakke med en helsesøster. Helsesøster vurderte Tine som ei ressurssterk jente som ikke trengte samtaler.

 
Mor tok saken opp med lærer på ny et par måneder senere. Tine hadde da en del angstproblemer. Lærer sa han skulle ta de topp i et team på skolen. De har møte en gang i måneden. Dessverre var lærer syk da møtet ble holdt, og siden ble det glemt, på tross av at mor purret.
Jeg ringte til og med til barnevernet anonymt, forteller mor. Jeg var så opprådd av å se hvor vanskelig Tine hadde det. På barnevernet fikk jeg beskjed om at det ikke var en sak for dem for det var jo ikke snakk om omsorgssvikt. De anbefalte helsesøster igjen – men det hadde jeg gitt opp. Jeg følte jeg bare maste.

 
Dette er dessverre ikke en uvanlig situasjon. Mange opplever at det er tilfeldig om den enkelte lærer eller ansatte i barnehage vet hvordan de kan formidle hjelp til familier i vanskelige situasjoner.
I kommunen hvor Tine bor har de mange gode tilbud. Jeg kjenner denne kommunen. Jeg kunne fortelle Tines foreldre om en egen familieavdeling i kommunen. Her jobber det fagfolk som også har mye erfaring i å snakke med barn om hvordan det er å ha foreldre som strever med alkohol. De tilbyr råd og veiledning til både fedre og mødre. De deltar også gjerne i samarbeid med skole. De har til og med egne grupper for barn.
Vi kunne avslutte timen med å ta en telefon. De fikk time hos familiekonsulent uken etter.

 
Alt maset var så unødvendig. Denne familien kunne ha fått god hjelp for et år siden hvis bare lærer eller helsesøster hadde tatt mors bekymring på alvor og undersøkt litt bedre tilbudet i egen kommune.

 
Kompetansesenter rus samarbeider nå med flere kommuner om å utvikle bedre rutiner for tverrfaglig samarbeid. Målet er tidlig hjelp og godt foreldresamarbeid. Vi kaller den modellen vi jobber med for BTi – Bedre Tverrfaglig Innsats. Kommunen starter med å lage oversikt over alle tiltak de har for barn i forskjellige aldersgrupper. Det er en veldig nyttig jobb i seg selv. Det er stor kompetanse og mye gode tiltak i en vanlig norsk kommune. Men de som jobber med barna må vite hvordan de formilder hjelp og de må kjenne tilbudet i egen kommune. Det må utarbeides rutiner slik at det ikke blir tilfeldig hvem som får hjelp avhengig av den læreren de samarbeider med.
Vil du vite mer om BTI så finner du informasjons på nettsiden tidligintervensjon.no.
Jeg anbefaler også at du går inn og ser på hjemmesiden til kommuner som har jobbet med modellen, for eksempel Haugesund   og Skien. Her finner du gode oversikter over tiltak og nyttige verktøy.

Read Full Post »

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler's hand on sidewalk, cropped

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler’s hand on sidewalk, cropped

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.

Read Full Post »

Landscape portrait of a serious little boy with blonde hair and blue eyes

Nå er det krise hjemme hos Petter. Han kan ikke bo fast hos mor lenger. I julen ble hun tatt for promillekjøring med Petter i bilen. Far kom og hentet han dagen etter. Nå bor Petter sammen med far og hans nye familie. Far informerte barnehagen rett etter ferien. – Vi har lenge lurt på om moren har et alkoholproblem, sa den pedagogiske lederen. På fars spørsmål om hva de hadde gjort med den bekymringen ble hun veldig unnvikende.
Jeg møtte Petters foreldre da de tok kontakt med meg som mekler i familiesaker. De måtte lage en ny avtale om fast bosted og samvær. Der fikk jeg mer av historien.

 
Det viste seg at personalet i barnehagen hadde reagert på at det flere ganger luktet alkohol av mor når hun kom i barnehagen. Det fortalte de far nå. De hadde også reagert på at Petter ble levert sent de siste månedene, spesielt etter at hun ble sykemeldt. Det var flere ting som bekymret dem med Petter. Personalet hadde drøftet det seg i mellom – og blitt enige om å se det litt an. Ingen hadde tatt bekymringen opp med noen av foreldrene. Det hadde nå gått flere måneder.
Det er lett å være etterpåklok. Det er spesielt lett å kritisere hva alle andre ikke har gjort.

 
Men jeg kjenner meg dessverre igjen. Jeg har vært redd for å ta opp sårbare tema med foreldre. Jeg har vært redd for å ta feil, for at foreldrene skal miste tilliten til meg – og for hva jeg skal gjøre hvis jeg avslører et rusproblem hos foreldre. Hva i alle dager gjør vi hvis vi samarbeider med en mor som har et alkoholproblem? Kanskje en mor som har en fin fasade og flott jobb slik som Petters mor? Aller mest har jeg nok vært redd for å såre. Det er vanskelig å ta opp med andre at de ikke er gode nok foreldre. Petters mor er omsorgsfull. Det er ikke vanskelig å se hvor glad hun er i lille Petter.
Men – jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe i miljøer der det er blitt gjort noe for at vi skal få mot til å ta opp slike vanskelige tema. Skal vi unngå slike situasjoner som Petter kom i så må vi jobbe på flere fronter. Vi må jobbe med våre egne barrierer og eget mot. På arbeidsplasser der de møter barna hver dag må de også jobbe med rutinene – og de må ha rutiner som medfører at de ansatte ikke står alene med ansvaret.

 
Jeg har et eksempel på en kjempegod rutine som de nå innfører i en kommune som jeg samarbeider med gjennom jobben min her på KoRus – Sør.  Der skal alle ansatte i barnehage eller skole som har en bekymring for et av barna ta det opp med leder innen en uke. Leder har igjen frist på en uke til å kontakte foreldrene for å snakke med dem. Selvfølgelig må en ha andre rutiner og frister hvis det er snakk om alvorlige overgrep.

 
Noe av det jeg liker med denne rutinen er at den tvinger de ansatte til å handle. Det er et avvik hvis bekymringen ikke blir tatt opp. Videre skal den enkelte ansatte ikke stå alene med bekymringen. De er flere som samarbeider. Det første de skal gjøre er å ta det opp med foreldrene. Det er foreldrene som kjenner barna og situasjonen best. Noen ganger kan det vise seg å være små problemer, men da er det også mulighet for å gjøre noe med det. Noen ganger kan det være behov for endringer i barnehagen eller i skolen.

 
Det er en enkel – men viktig rutine for å unngå at det blir som i Petters tilfelle at bekymringen ble drøftet – men ingen ting ble gjort.
Når vi så avdekker et problem, som i Petters familie, så må vi har rutiner for hvordan vi samarbeider. I Petters familie må det andre hjelpere til utenom barnehagen. De har det veldig vanskelig nå, alle tre. Men også mor er lettet over at problemet kom på bordet. Hun ønsker det beste for sitt barn og får hjelp. Men Petter kunne vært uten en del vanskelige opplevelser dette halvåret hvis hjelpen hadde kommet før.

 

 

Målet mitt med denne bloggen er å dele denne ene enkle rutinen som jeg tror kan medføre en forskjell i mange barns liv. – Lag rutiner for å ta opp også små bekymringer med foreldre – ikke la bekymringen bli på personalrommet.

 

I flere kommuner jobber de nå må utvikle en samarbeidsstruktur etter den danske modellen «BTI – Bedre Tverrfaglig Innsats». 

Det som vektlegges i BTI modellen er – tidlig hjelp, -rutiner for samarbeid på tvers av enheter og –foreldresamarbeid.
Det er ikke rom for å dele så mye informasjon om BTI modellen her. Jeg ser imidlertid at de kommunene som nå samarbeider om å utvikle denne modellen deler mye nyttig seg i mellom. .
I kompetansehevingsprogrammet «Barn i rusfamilier» har de utarbeidet et godt veiledningsmateriell for det vi kaller «Den nødvendige samtalen»- samtalen med foreldre.

Read Full Post »

FETE

©BERTRAND BECHARD / MAXPPP ANGERS LE 25/12/2003 ILLUSTRATION FETE

Snart er det jul. Selv om været sier oss noe annet, står jula faktisk rett på utsida av døra. Og som mange andre har jeg forberedt og bakt til jul. Det siste jeg lagde var appelsinmarmelade etter en gammel oppskrift jeg fikk av en kollega. Den ble nydelig – med den perfekte blandinga av bittert og søtt. Slik appelsinmarmelade skal være!

Noen gleder seg til jul, andre gruer seg og håper den går fort over. Mange fler enn vi liker å tro. Jula er den tida av året det knytter seg flest forventninger til – på godt og på vondt. Jula kan være himmel for noen, og helvete for andre. For meg har derfor jula også et bittersøtt preg. Det av flere grunner.

Nyttårshelgen skal vi i år, som vi pleier, feire til fjells. Ikke at det er særlig mye snø der heller i år dessverre, men det skal bli godt med noen annerledesdager på hytta. Og mens vi skal leke og kose oss med både familie og venner, lage julekos og hygge, sitter det flere hundre flyktningbarn mellom 0 og 16 år på høyfjellshotellet like i nærheten. De mangler sko og utetøy, de mangler leker – mest av alt mangler de trygghet. Juleforberedelser og gavekjøp, familiekos og ferielykke er veldig langt unna for dem. Og jula er ikke noe å glede seg til.

Over hele landet er det mange barn og unge, som heller ikke gleder seg til jul. Som heller enn å glede seg til at julefreden skal senke seg, gruer seg til julebråket og alle festene. Som kan vare i dagevis. Og i jula er det ekstra vanskelig å takle når alle andre koser seg så inderlig.

Det er ikke bare barn og unge som er pårørende og som gruer seg. Kjærlighetspartnere, besteforeldre, søsken, nære venner – mange er de som har et rusavhengig familiemedlem eller noen tett på seg som sliter med rusavhengighet. Å reise bort er løsningen for noen. Så slipper man hele greia. Andre prøver etter beste evne å lage en normal jul uten å la sorgen styre. Atter andre inviterer den rusavhengige til julefeiring – med mer eller mindre godt resultat.

«Aldri var ensomheten så tung å bære som i jula». Sitatet er hentet fra LMS – Landsforbundet Mot Stoffmisbruk sin nye publikasjon 7p. Mange rusavhengige har det ekstra vanskelig i jula. Det å ikke ha noen å feire jul med, ikke bli invitert noe sted er tøft og vanskelig. Mange opplever at de ikke har noe sted å være når hverdagen tar ferie. Det er ekstra ensomt å være ensom i jula!

Her i Grenland har vi noe som heter Omvendt Julenisse. Nissen er omvendt i den forstand at den samler inn gaver – for så å gi dem videre. Vi har også kunnet lese i år at stadig flere trenger hjelp i jula – til både mat, klær og gaver. I Varden kunne vi for noen dager siden lese om en nedslående rekord – aldri har så mange hatt behov for posene med julemat fra Frelsesarmeen. Norge har de siste tiårene opplevd en negativ utvikling hvor flere og flere barn lever under fattigdomsgrensen.

Heldigvis er vi også mange som gleder oss til jul. Og som kanskje gjør noe ekstra for å skape en fin jul for andre enn vår innerste krets. Noen omprioriterer tida si og reiser opp til høgfjellshotellet med barnetøy og leker. Noen reiser rundt med mat og gaver til de som trenger det mest. Noen inviterer fremmede på julemiddag. Og noen stiller som frivillige på ett av de mange arrangementene rundt om. Mange er de som tar julens budskap ut i direkte handling. Medmenneskelighet, raushet og varme. Tilgivelse. Tilstedeværelse. For det er dette julen handler om vel?

Måtte dere alle få en strålende jul!

 

 

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: