Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Behandling’ Category

illustrasjonsfotoRusbehandlingen preges av dårlig akuttilbud, mangel på boliger, og et sviktende ettervern. Dette er hentet fra et intervju med leder for rusmiddeletaten i Oslo i bladet Aktuell i 1969. Dette er nå 47 år siden, hvordan ser det ut i dag?

Det er i dag alt for mange som mister en av sine kjære pga rusmisbruk. Folkehelseinstituttet (FHI) meldte for litt siden at det var 289 narkotikautløste dødsfall i fjor. I tillegg til dette dør rundt 1500 nordmenn hvert år av tilstander som skyldes alkoholmisbruk.

Brukeren jeg beskrev i sist ukes blogg, var en av de mange som hvert år dør av somatiske skader knyttet til rusavhengighet.  En studie som kartla brukernes helsetilstand i en ruspoliklinikk viser at brukerne i snitt har fire somatiske sykdommer. Rusavhengige har kortere levetid, de dør av somatiske sykdommer, og de dør av overdoser. Hvorfor får vi ikke disse tallene ned, vi satser på døgnbehandling, vi har opptrappingsplaner for rusfeltet, men problemet består?

En trygg bolig er en forutsetning for et godt liv i kommunene.

Vi har flere tusen døgnbehandlingsplasser innenfor rusbehandling. Dessverre sier over halvparten av pasientene i behandling at de ikke blir forberedt på hverdagen ute i kommunen etter behandling. En rapport fra NIBR viser at nesten halvparten av pasientene som avslutter behandling i TSB er bostedsløse. Kan vi forvente at behandling har effekt når pasientene ikke har en trygg bolig i etterkant?

Bedre på resirkulering enn på rehabilitering.

Når vi ikke klarer å forberede pasientene på hverdagen etter rusbehandling blir pasientene innlagt igjen. Det bør derfor ikke overaske oss at de fleste pasientene innlagt i rusbehandling har vært innlagt før. Vi har en ny opptrappingsplan for rusfeltet, kommunene skal bygge opp flere og bedre tilbud slik at andelen resirkulerte brukere går ned.

Rusavhengige er vant til opptrappingsplaner, det har vært mange planer de siste 47 årene. Men de hjelper lite med flotte planer og fine ord om de ikke blir virkeliggjort. Flere reportasjer i Klassekampen den siste tiden har vist hvordan penger som skal gå til rusavhengige i for eksempel Trondheim og Oslo går til andre ting. Begge disse byene har høye overdosetall. Heldigvis begynner sentrale politikere å ta til orde for øremerking av midlene slik at pengene blir brukt til det de skal.

Vi trenger en satsning på ettervern og gode helsetjenester.

Vi hadde 289 narkotikautløste dødsfall i fjor. Den mest sårbare og livstruende situasjonen for en rusavhengig er like etter rusbehandling eller etter endt soning. Da er overdosefaren høy.  Vi trenger derfor gode trygge boliger og en tilrettelagt oppfølging. Rusavhengige trenger at samfunnet satser på ettervern. Og at lokalpolitikere følger opp Regjerningens satsing.

Egenandelene er et hinder for god helsehjelp

Det dør 1500 mennesker av alkoholrelaterte sykdommer hvert år, mange søker helsehjelp for sent. Jeg tror ordningen med egenandel på behandling enten der er hos fastlegen eller på poliklinikken, for noen rusavhengige kan være et hinder for å oppsøke helsehjelp. For grupper med store og sammensatte utfordringer bør vi tilrettelegge helsetjenestene slik at tjenestene inkluderer og ikke ekskluderer.

Fritak av egenandel for rusavhengige har blitt pekt på av ulike aktører i en årrekke. I en utredning (NOU 2014:12) om prioriteringer i helsetjenestene ble det pekt på at fritak av egenandel kunne være et tiltak som ga stor helsegevinst med liten ressursbruk for rusavhengige og psykisk syke. Om fritak for egenandel er en universalløsning vet jeg ikke, det jeg imidlertid vet er at noe må gjøres for å skape gode inkluderende helsetjenester for alle; også rusavhengige.

Bak de ekstreme innledende tallet i overskriften er det navn, det er søsken, sønner, døtre, mammaer og pappaer. Dette rammer brukere og titusenvis pårørende. Dessverre er overskriften i bladet Aktuell er like aktuell i dag som den var for 47 år siden.

Read Full Post »

skyggebilder av kvinner og menn som illustrasjon

Tidligere var alkohol- og rusavhengighet et større problem blant menn enn kvinner. Dette har medført at behandlingstilbudene i stor grad er utviklet for menn. Stadig flere kvinner trenger rusbehandling og det er derfor blitt mer oppmerksomhet rundt et mer nyansert behandlingsopplegg basert på kjønn.

Rusavhengige kvinner ser ut til å ha større utbytte av rusbehandlingen når de deltar i grupper uten menn, konkluderer et notat fra Kunnskapssenteret.

Forskningen viser at kjønnsdelt behandling kan gi bedre psykisk helse og at flere kvinner fullfører behandlingen. Behandlingseffekten er bedre når de får behandling som tar høyde for kvinnenes spesielle problemer, hevdes det også i notatet.

Rusfeltet er et felt som har vært kjønnsløst. Det har vært snakket om ruspasienter, uten at det har vært fokus på at kvinnelige og mannlige pasienter kan ha ulike behov. Forskning på pasienter har fokusert på menn. Samtidig har det vært, og er fortsatt, mer legitimt for en mann å ha et rusproblem. For kvinner er psykiske lidelser mer legitime.

Erfaringer fra avdeling Bragernes

Jeg har nå i 1 år vært konstituert seksjonsleder ved vår avdeling i Drammen. Avd. Bragernes har i over 40 år levert rusbehandling, og hovedtyngden er alkohol og medikamentavhengige.
Avdelingen har i mange år hatt kjønnsdelt behandling, hvor menn og kvinner bor og får rusbehandling adskilt. Det jeg skriver her i dag er basert på mine og avdelingens erfaringer med kjønnsdelt behandling.

Vi har erfart at mange kvinner som utvikler et rusproblem ikke ser alvoret i rusbruken. De tolker problemene inn i angst eller andre psykiske plager de har, og varselklokkene som skulle ha ringt rundt rusbruken hører de ikke. En mann ser ut til å raskere sette problemene sine i sammenheng med alkoholinntaket.Mange kvinner går til helsetjenesten med angst og depresjoner, men uten å si noe om drikkingen.Bare det å si at en har et rusproblem strider mot idealet om å være kvinne. Vi erfarer at alkoholproblem blir «dobbelt vanskelig» for damer.

Kvinnegrupper og mannsgrupper

Kjønnsspesifikk behandling er viktig både for kvinner og menn. Vi bør  ikke  sette menn og kvinner opp mot hverandre, de bør få være seg selv, og for noen er dette lettere i kjønnsdelt behandling.Kvinner har ofte stor snakkekompetanse, og dette kommer dem til gode i tradisjonell behandling. Menn er ofte ikke så gode på å snakke om seg selv.

– Det er stor forskjell på kvinnegrupper og mannsgrupper. I en kvinnegruppe er praten annerledes. Bør ikke kvinner som er i behandling  få slippe å forholde seg til menn og det seksuelle spillet som ofte følger med, og omvendt ? I kjønnsdelt behandling kommer det opp problemstillinger det er vanskelig å snakke om i blandete grupper. Mange av kvinnene har med seg mye problematikk når det gjelder menn, og ifølge statistikker er 60 prosent av kvinnene i behandling traumatiserte etter vold og seksuelle overgrep. Da skal de slippe å sitte i grupper med menn, hevder Kari Lossius, en av forfatterne av boken Kvinner og alkohol, 2008

Å ville velge å jobbe for et rusfritt liv, betyr at en jobber med seg selv, blir kjent med seg selv. Det utfordrer ens egne grenser, våge å være ærlig, og selvsagt at de rundt en forstår.Før jeg overtok daglig ansvar for vår avdeling i Drammen, hadde jeg ikke tenkt så mye over betydningen av kjønnsdelt behandling, at menn og kvinner bor hver for seg og ikke deler  fellesskap under behandling.Dette har etter hvert gitt meg mange tanker.

-En hører ofte at kvinner tenker ikke som menn og omvendt. Hvor viktig er det da å ta dette på alvor også i rusbehandling?

-I behandling blir en utfordret på sin egen væremåte, hva som avgjør ens handlinger. Er det alltid slik at vi kvinner tror menn forstår?

Nei, jeg tror ikke det. Menn vil kanskje ofte ha de harde fakta, hos kvinner er det mye «rundt» som må settes ord på for å forstå. Kan dette har innvirkning på terapien i rommet, på samtalene i miljøet og tilbakemeldinger?

Sårbarhet og ærlighet

Gjennom behandling går en gjennom ulike faser. Fra forsvar og benekting, til erkjennelse av et rusproblem og hvordan dette kan ha virket på omgivelsene og familie. Gjennom alle disse fasene, vil en bli utfordret på egen erkjennelse, sårbarhet og ærlighet. Dette krever at en byr på seg selv.

Jeg tror at vi alle kan tenke, at for noen kan det være godt å kunne dele dette i et kvinne- eller bare mannsfellesskap.Som kvinnene sier: jeg trenger ikke stelle eller sminke meg. Jeg kan bare gå rundt i joggebukse, og kun ha fokus på meg selv. For noen kan dette lettere bidra til at en kommer nærmere seg selv, og våger åpne opp.

Mennene i sitt fellesskap, har uttrykt at hadde kvinnene bodd her, hadde vi nok ikke våget gråte i gruppe, våge å erkjenne at vi også er sårbare, og våge snakke direkte og med et hardere språk.Sårbarheten og skammen kan oppleves veldig ulikt hos alle pasienter, og kanskje kan det for noen være godt å kun dele dette med eget kjønn.

Jeg undret meg noe i begynnelsen, at de drar på perm i helger, møter det motsatte kjønn, og har det da betydning at de skjermes i behandling?

Jo, for noen oppleves dette godt. Miljøet for behandling i hver etasje gir frihet til dele med hverandre, der foregår prosessene. Vi vil alltid i samfunnet ha klubber hvor kun kvinner møtes, og respekt for at menn har sine felles arenaer, og hvor vi alle kan oppleve at dette til tider er godt.

Dette er tilbudet på behandlingsenheten ved avd. Bragernes. Kjønnsdelt behandling hvor menn får være menn og kvinner er seg selv nærmest. Ved endring av livssituasjon, er ærlighet mot seg selv en grunnpilar. Og for at den skal tre frem, kreves det i alle fall trygghet, for en selv og overfor andre. Dette velger vi å prioritere i vår behandling.

 

Read Full Post »

bilde fra pasientundervisning

Kursdag på Loland våren 2016

Vår 2016

Denne våren har jeg hatt verdens beste jobb!

Jeg har møtt pasienter som er inne i livsviktige prosesser, for noen betyr det liv eller død om de fullfører eller ikke. Jeg har møtt fagfolk med et stort engasjement for rusavhengige og deres pårørende, og ikke minst har jeg fått samarbeidet med utrolig flotte mennesker med egenerfaring med historier om bedring og håp som de villig har delt med lydhøre tilhørere.

Vi har vært ulike mennesker med egenerfaring som bruker eller pårørende som har bidratt med våre bedringserfaringer. Totalt har vi møtt 320 pasienter og ansatte på temadagen, «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Det er erfaringer i arbeidet med dette som er utgangspunkt for dagens blogg.

«Det er godt å se at livet kan bli bedre, å se at andre har vært der jeg er i dag og har klart å reise seg gir håp».

Jeg kjenner at denne anonyme tilbakemeldingen etter en temadag fyller meg med glede. Tenk at jeg og de andre som har vært med i dag på denne Blå Kors institusjonen har fått lov til å skape håp!

Høst 2015

Når skal Kari Kjønaas Kjos bli ferdig å prate? Hun har mye fornuftig å si, men i dag er det ikke hennes talegaver eller brennende engasjement for rusfeltet jeg er interessert i. Michael Lindholm fra LMS og jeg er på Extra stiftelsens årlige utdeling av midler. Vi har lagt ned mye tid på en søknad om støtte til å arrangere temadager/pasientundervisning inne på institusjoner som driver rusbehandling. Når det lyser på skjermen at vårt prosjekt har fått 600.000 kr kjenner jeg en lettelse: endelig skal noe jeg har drømt om lenge bli en virkelighet!

Hvorfor har dette vært en drøm for meg i 10 år? I juni 2005 var jeg ferdig i behandling. Noe av det jeg savnet mest når jeg var i behandling var å møte noen som hadde klart det. Medpasienter som var inne i sin andre eller fjerde innleggelse bekreftet min opplevelse av håpløshet. Jeg hadde selv trengt å møtt brennende engasjerte personer med egenerfaring. Jeg hadde trengt noen som ga meg håp og viste meg at det var mulig å få et bedre liv!

Sommer 2016

Vi har valgt å kalle vårens temadag for «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Dette var ett bevist valg. Vi skal ha et fokus på overgangene ut i samfunnet igjen. Fremdeles er det dessverre slik at pasienterfaringsundersøkelsene på landsbasis viser at alt for mange pasienter mener at behandlingen ikke forbereder dem godt nok på hverdagen etter rusbehandling, og at institusjonene ikke tilrettelegger godt nok for samarbeid med deres pårørende. Det er dette som var prosjektets kjernefokus i vår.

Formålet med temadagene er også å vise ulike veier ut av rusen. Vi skal kompetanseheve brukere og fagfolk på hva vi mener er viktige faktorer i bedringsprosesser. Temaer i vår har vært recovery, brukermedvirkning, avhengighet og endring, selvhjelp, betydningen av gode valg, og hvorfor pårørendeinvolvering er viktig for oss som brukere.

Vi er nå akkurat halvveis i gjennomføringen av pilot prosjektet. Totalt har det deltatt 320 deltagere, mellom 80 og 90 prosent av deltagerne som har vært tilstede når vi starter har fullført hele dagen. Alle med kjennskap til rusfeltet forstår at dette er et viktig signal. Vi har en anonym brukerundersøkelse på slutten av dagen: 95 prosent av dem som har svart er positive til temadagen. Personlig har jeg lært mye. Det har gitt meg møter med pasienter som står i noen av de utfordringene jeg stod i for 11 år siden; avhengigheten er fremdeles lik, utfordringene er ofte de samme i dag som da. Når jeg har fortalt hvilke utfordringer jeg hadde i 2005, så har pasienter sagt «du beskriver jo hvordan jeg har det i dag».

Fagfolk og brukere har gitt tilbakemeldinger om at dette har vært lærerikt, inspirerende og tankevekkende. Mange har sagt at vi har skapt håp om at endring er mulig. Institusjonene har sagt at fagfolk og brukere har blitt kjent på en ny måte, og at dette betyr noe for relasjonene mellom behandler/institusjonen og pasientene. Vi har fått tilbakemeldinger om at temadagen har skapt en følelse av likeverdighet og felleskap. Vi tror at vi er inne på et spennende spor med denne undervisningen, for våre erfaringer som brukere og pårørende er viktig innslag i rusbehandlingen. Vi supplerer og utfyller fagkunnskapen. Som likemenn kan vi skape håp, vi kan med troverdighet snakke om utfordringene og mulighetene som ligger i fremtiden. Som rusavhengig vet man alt for godt hvem man var og hvem man er. Mange pasienter trenger bare å minnes på hvem man kan bli om rusfriheten får en sjanse.

Når jeg sier innledningsvis at jeg har verdens beste jobb er det fordi alle som har bidratt inn i prosjektet har vært positive og samarbeidsvillige. Når brukerrepresentanter, pårørende, erfaringskonsulenter og andre med bedringserfaringer samarbeider skaper vi gode ting. Vi kan skape håp for den som er lengst nede, noen av oss vet jo alt for godt hvordan den pasientene jeg siterer innledningsvis kan ha det.

 

Takk til alle som har bidratt

Extra-Stiftelsen som har gitt oss mulighet til å teste ut en tanke og en drøm, institusjoner og fagfolk i Blå Kors, Kirkens Bymisjon, og Oslo Universitetssykehus som viser oss tilliten og gjør denne fagdagen til en del av behandlingen for sine pasienter.

Det er også viktig å si tusen takk til bruker og pårørende representanter fra ulike organisasjoner, ansatte og frivillige i stiftelser, og dere som var der i rollen som erfaringskonsulenter. Hver og en av dere skaper håp om at endring er mulig. Deres bidrag på temadagen gjør at jeg i vår kan si at har hatt verdens beste jobb.

Fokuset resten av sommeren blir å finne midler til å videreføre og videreutvikle dette prosjektet i 2017. For ut fra tilbakemeldinger er dette noe fagfolk og pasienter vil skal videreføres.

Read Full Post »

illustrasjonsfoto

illustrasjonsfoto

Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at personer med rus og personlighetsforstyrrelse kan være utfordrende å hjelpe? Jeg har selv kjent på frykt og ubehag ved at personen jeg snakker med har reagert helt annerledes enn jeg forventet. Og jeg har følt på hvordan dette kan påvirke samarbeidet i personalgruppa. I ettertid har jeg tenkt på om vi kunne ha gjort noe annerledes. Svaret tror jeg ligger i å ha en felles faglig forståelse i bunn.

 

Fortellingen under er inspirert av årene da jeg jobba på rusinstitusjon i Oslo.

 

Leiligheten til Anders bærer ofte preg av kaoset han lever i. Som regel må personalet minne Anders om å gå ut med søpla, vaske klærne sine og fjerne brukerutstyr. Men ikke denne morgenen. Når Tor kommer inn ser han at Anders står over en vaskebøtte. Klærne er brettet og lagt pent i skapet og søppelet er lagt i poser. Han har vært oppe hele natta og rydda og vaska. Han er svett i panna, og hektisk i bevegelsene.

«Wow, har du rydda?» utbryter Tor, tydelig imponert over den gode innsatsen Anders har lagt ned. Men reaksjonen han får er en helt annet enn han hadde forventet seg. I stedet for å bli glad, svarer Anders surt «Ja, jeg klarer faktisk å rydde og vaske jeg også, hvis du ikke visste det?». Tor blir overrasket over reaksjonen, han prøver jo bare å være hyggelig: «Ja, noen ganger har jeg nok vært litt i tvil om det er noe du kan» sier han med et smil om munnen «men jeg ser jo nå at dette er du skikkelig god på!». «Hva feiler det deg?» roper Anders og tar to skritt mot Tor. «Olav er den eneste normale ansatte her. Han går det an å prate med. Men deg, og resten av møkkagjengen, er bare ansatt for å gjøre det jævlig for oss som bor her!» brøler Anders. «Nå kjenner du jo ikke Olav så veldig godt da… Han har jo bare jobba som vikar her i to uker», svarer Tor. Mer rekker han ikke å si.

Anders løper mot ham, mens han skriker «kom deg ut av rommet mitt, din jævla nazi!» og dytter Tor så kraftig at han ramler bakover og ut i gangen.

Hvorfor reagerte Anders som han gjorde?

Praten går livlig på personalrommet. Tor ga han jo ros for det fine rommet. Han brukte til og med litt humor, i et forsøk på å få Anders til å forstå at han hadde gode hensikter. Og da Anders påsto at alle ansatte var slemme, mens Olav bare var snill, kom han jo bare med en realitetsorienterende uttalelse. Det er jo sant at han ikke kjenner Olav så godt, det skjønner jo Anders også hvis han bare tenker seg om. «Han har jo vært ganske tydelig fra dag én på at han ikke er så glad i oss som jobber her», sier Kari. «Han klager på absolutt alt, jeg har aldri hørt han si takk en eneste gang. Ikke engang da jeg laget lasagne midt i uka, til ære for ham!». Sånn føler jeg det også, sier Tor, som sitter med en ispose inntil bakhodet. «Men Olav har han visst fått en god tone med. Her om kvelden satt de og spilte sjakk i stua. Etterpå inviterte han Olav med seg inn på leiligheten sin for å vise frem noen LP’ er av et band de begge liker». «Stakkars Olav» sier Nils, «han skjønner ikke at han blir manipulert. Det er tydelig at Anders bruker ham for å vise hvor udugelig han synes vi andre er».

 

Det er flere måter å tenke rundt denne hendelsen på, og det foreligger ingen fasit. Men jeg tør påstå at de som mangler en felles faglig forståelse løper større risiko for å havne i uønskede situasjoner. Derfor mener jeg kunnskapen under er noe alle som jobber med mennesker bør kjenne til.

 

Ulike personlighetsorganisasjoner

For det første er det nyttig at alle kjenner til Linderoths modell over ulike personlighetsorganisasjoner. Modellen består ganske enkelt av tre søyler, hvor den til høyre typisk vil kjennetegne en rusfri hjerne, uten psykisk sykdom mens den til venstre viser hvordan en hjerne med rus og personlighetsforstyrrelse som regel er organisert.  I midten ligger en mellomting mellom disse to organiseringene.

Venstre Midten Høyre
IKKE REALITETSTESTENDE EVNE INTAKT REALITETSTESTENDE EVNE INTAKT REALITETSTESTENDE EVNE
PRIMITIVT FORSVAR PRIMITIVT FORSVAR MODENT FORSVAR
DÅRLIG EGOKONSTANS DÅRLIG EGOKONSTANS GOD EGOKONSTANS

Det som kjennetegner den høyre siden i modellen er for det første at de realitetstestende evnene er intakte. I dette ligger at vi enkelt skiller mellom oss selv og omgivelsene. Det er denne evnen som gradvis forsvinner når noen utvikler en psykose. For det andre er forsvaret vårt modent. Se for deg at hjernen din er delt i tre lag. I det nederste laget ligger den primitive delen av hjernen som ikke har gjennomgått noe særlig endring siden mennesket tok sine første skritt på jorda. I denne delen av hjernen, som ofte kalles reptilhjernen, finnes de basale kroppsfunksjonene som balanse, rytme, søvn og våkenhet. Herfra styres også kroppens aktiveringssenter, ofte omtalt som freeze, flight, fight. Det neste laget kalles følelseshjernen. Der blant annet følelser, oppmerksomhet og arbeidsminne ligger. I det tredje, og ytterste laget, finner vi det som kalles den tenkende hjernen, eller «hjernens direktør». I denne delen bearbeides informasjon, det planlegges og tas avgjørelser.

Når vi sier at forsvaret er modent, betyr det at vi har en velfungerende tenkehjerne, som er i stand til å ta fornuftige avgjørelser basert på informasjonen som foreligger.

Denne delen av hjernen er ikke ferdig utviklet før tidligst i midten av tjueårene, og er derfor spesielt utsatt for skader ved høyt rusinntak i ung alder. Til slutt kjennetegnes rusfrie, friske personer av å ha en god egokonstant. Ego er ikke det samme som å være egoist. I psykologien vektlegges et styrket ego, fordi det blant annet betyr at vi har god realitetstesting, klarer å danne forhold til andre mennesker, har en stabil selvfølelse og er i stand til å regulere aggresjon.

 

Splitting er et forsøk på orden

Selv om vi ønsker å ligge til høyre på modellen, presses vi alle gradvis mot venstre når forholdene ligger til rette for det. For eksempel når vi utsettes for stress, kriser, konflikter eller sykdom. De to faktorene som truer det velfungerende systemet aller mest er imidlertid rus og/eller psykiske lidelser. Da forsvinner den realitetsorienterende evnen, vi får et primitivt forsvar og en dårlig egokonstans. Med dette endres også vårt syn på omverdenen, i negativ retning.

Setninger som er ment som positiv tilbakemelding vris raskt over til å høres ut som kritikk. «Så fin du var i dag», tolkes som «så stygg du stort sett er».

Midt i kaoset som oppleves til venstre i modellen gjøres det tapre forsøk på å opprette en viss form for orden. Det er dette vi er vitne til når personalgruppa deles inn i gode og onde personer.

Kun i ytterst sjeldne tilfeller er dette et tegn på manipulasjon. Dette må alle i personalgruppa kjenne til, for å unngå at brukerens forsøk på orden blir grobunn for et dårlig arbeidsmiljø.

 

Bruk av humor

Utover Linderoths modell mener jeg at alle som jobber med mennesker bør ha kunnskap knytta til bruk av humor.

Humor er forløsende, sunt og inkluderende så lenge den ikke går på bekostning av andre.

Flertallet liker å le med, men de færreste liker å bli ledd av. Slik er det også med brukerne, og terskelen for å føle at humoren er ekskluderende kan være lavere enn vi tror. Da vil den oppleves krenkende og sårende. Derfor skal vi være ekstra forsiktige med å bruke ironi og sarkasme i møte med de som befinner seg til venstre på personlighetsorganiseringen.

 

Traumer skaper overlevelseshjerner

Sist, men ikke minst, bør alle vite at barn som utsettes for gjentatte traumer og sviktende reguleringsstøtte utvikler overlevelseshjerner fremfor lærehjerner. Avhengig av hvilke metoder som har vist seg å føre til overlevelse ved tidligere erfaringer benyttes freeze, flight eller fight. Det kan beskrives som at hjernens direktør har gått av vakt, følelseshjernen er komplett forvirret og den eneste som jobber på spreng er fyrbøteren i reptilhjernens aktiveringssystem. Han sørger for at det pumpes ut mengder av stresshormonene adrenalin og cortisol. Da er det ikke så rart at det kan gå en kule varmt! Studier viser dessuten at desto flere krenkelser et barn har blitt utsatt for i barndommen, jo større sannsynlighet har det for å utvikle psykoemosjonelle vansker og rusmisbruk. Jeg kan telle på en hånd de rusbrukerne jeg har møtt som kom fra velfungerende, trygge hjem.

Denne grunnleggende kunnskapen skulle jeg ønske var langt mer allmenn kjent. Ikke bare i rusinstitusjoner, men i NAV, hos fastleger, i kriminalomsorgen, blant sykepleiere og lærere.

Mangler vi denne kunnskapen er det lett å ty til en konfronterende, oppdragende holdning. En som minner om en form for gammeldags barneoppdragelse. Det virker mot sin hensikt.

Ingen liker pekefingre og mas, det være seg barna våre eller de vi er betalt for å hjelpe.

Da blir det som refrenget i Splitter pine: Mas, mas, mas over hele linja. Mandag hele året. Det er ingenting å le av. Men jeg kan ikke la være. Splitter pine, splitter pine. Splitter pine, splitter pine.  

Read Full Post »

Empatisk lytting vs kjappe løsninger – endringsarbeid i et kjønnsperspektiv 

Tematikken og statistikken tilsier at flere kvinner enn menn vil lese dette blogginnlegget og ta en titt på denne filmsnutten:

 

Jeg ler spontant med en flik av ambivalens og motstand. Kjenner meg umiddelbart igjen i kvinnen, i settingen, i stereotypien (som jeg forakter, men likevel føler meg truffet av, midt i pannebrasken, hvis det sier deg noe, men dette skal jeg komme tilbake til).

 

Jeg smiler overbærende av mannen, når han i all sin enkle, analytiske og handlekraftige prakt foreslår en løsning som er åpenbar for oss alle – unntatt for kvinnen som sitter der til spott og spe med spikeren i panna. Hun vil ikke bli «hjulpet», hun vil bli hjulpet. Hun vil bli hørt, forstått, bekreftet. Mens hun sitter der og lider. Og freser mot mannen når han kommer med et konkret og høyst betimelig tips til hvordan komme ut av lidelsen nokså kjapt. Nei, her skal det lyttes. «Løsningen» er ikke løsningen for kvinnen som først og fremst vil bli forstått – ikke bli fortalt hva som er lurt å gjøre.

 

Lytting i endringsarbeid

Empati – evnen til å ta den andres perspektiv – er et grunnleggende prinsipp i samtalemetoden Motiverende Intervju (MI). Empatiske lytteferdigheter utgjør bærebjelken i gode samtaler om endring. Den terapeutiske kraften ligger i aktiv lytting, kombinert med evnen til å hente ut og forsterke samtalepartnerens egen motivasjon – og eget språk – for endring. God hjelp i endringsprosesser er hjelp til å snakke seg selv inn i endring – ikke bli snakket inn i endring.

 

Dette er ikke ukvalifisert synsing, det er godt dokumentert gjennom studier og forskning på MI. Lytting, som tar sikte på å fange opp den andres ståsted, er det beste vi har å rutte med som hjelpere i endringsarbeid. Vårt språk skal reflektere og fremheve, ikke overdøve, den andres språk.

 

Lettere sagt enn gjort. Eller, for å ta mannen i filmens perspektiv – lettere gjort enn sagt. Han ser, men hører ikke. Han ser både problemet og løsningen, men hører ikke kvinnens behov for å gå veien om sin opplevelse av situasjonen.

 

Han er klar for handling, men det er ikke hun. Forslaget til løsning er «riktig» – men det er hans, det er prematurt, det skygger for hennes ståsted.

 

Klar kjønnsdeling

Ja, jeg identifiserer meg raskt med kvinnen i filmen og ser i arrogant nåde til mannen, som ikke har forstått kvinnens behov for å bli forstått. Assosiasjonene går til hjerneforskning som forteller oss at jo, kvinner er fra naturens side mer empatiske enn menn. Jeg deltok for noen dager siden på en workshop med William R. Miller, en av grunnleggerne av samtalemetoden. Han kunne fortelle at i den generelle befolkningen har kvinner mer empati enn menn, men denne kjønnsforskjellen finner vi ikke igjen hos utvalgte befolkningsgrupper representert i forskning på MI.

 

Nei vel. Å trene opp empatimuskelen er med andre ord en obligatorisk øvelse for både kvinner og menn. – Men kvinner tiltrekkes kanskje i større grad enn menn av en samtalemetode som i så stor grad vektlegger empati?  – Mulig det, svarte Miller, og kikket ut over forsamlingen som besto av 18 kvinner og 2 menn.

 

Her begynner moroa. Jeg nevnte innledningsvis tematikk og statistikk. En rask opptelling fra MI kurs jeg har holdt (sammen med en mannlig kollega, bare for å ha nevnt det) viser en klar kjønnsfordeling blant deltagerne – ca. 80 prosent kvinner, 20 prosent menn. Denne skjeve kjønnsprofilen gjenspeiles i noen kjappe google søk: – 1 av 10 barnehageansatte er menn. – 3 av 4 lærere i grunnskolen er kvinner. – Nesten bare kvinner i barnevernet. – Psykologien trenger flere menn.

 

Skremmer vi vettet av menn?

Møkkatall. Kvinner passer barn, underviser barn, tar hånd om barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller sliter med atferdsproblemer, behandler barn. Kvinner behandler voksne. Kvinner underviser og veileder kvinner som skal hjelpe både jenter og gutter, kvinner og menn i motivasjons- og endringsarbeid. Alt kan repeteres, som Jokke og Valentinerne synger. Kjønnsforskjellene repeteres – og forsterkes dermed ytterligere gjennom nye generasjoner pedagoger, omsorgsarbeidere og terapeuter. Ikke noe nytt i dette. Det er det som er så nitrist.

 

Jeg kjenner ubehaget begynne å piple frem. Kan det være empatien som er i ferd med å flomme over og utforme feminiserte elveleier? Hvor mannegrums filtreres og skylles vekk, slik at kvinners kommunikasjonsmønster rendyrkes og kanaliseres inn i sterke understrømmer på viktige arenaer for endringsarbeid? Hvor menns forståelsesrammer og språklige uttrykk blir liggende som forsteinede avleiringer i latterliggjort, inntørket handlekraft? Hvor kvinners behov for å forstå, bli forstått og «sette ord på det» tar rotta på de få mennene som allerede befinner seg i dette landskapet, og skremmer vettet av menn som vurderer å søke seg dit? Hvor det skapes behandlingstilbud som favoriserer sosiale hjerner fremfor personer som domineres av en mer analytisk-systematisk hjerne?

 

Vi trenger begge kjønn

Latteren fra filmen setter seg fast i svelget. Jeg tenker på de gangene jeg har forbannet min empatiske legning og vært misunnelig på det maskuline kommunikasjonsdraget, som på sitt beste har noe befriende ukomplisert ved seg. Gjennom et langt yrkesliv er jeg blitt konfrontert med den nødvendige motsatsen til det jeg selv representerer, mest av alt i møte med noen av de guttene og mennene jeg har forsøkt å hjelpe. Gutter og menn jeg er ganske sikker på ville ha profitert på en mannlig behandler.

 

Hvorfor? Fordi empati ikke bare er noe man «har» – det må kommuniseres. Kanskje er det noe ved den mer maskuline måten å uttrykke og formidle empati på som jeg har sansen for. Hvor noe av det empatiske innholdet blir lost in translation for oss kvinner, men som menn vil respondere på.

 

Sett at kvinnen i filmen var en mann. Hvem vet, kanskje ville han ha oppfattet løsningsforslaget som empatisk:  – Denne mannen har virkelig tatt mitt perspektiv og forstått hva jeg trenger.

 

Kvinner, som et alternativ til kjønnskvotering: Del denne filmsnutten – og blogginnlegget – med mennene i deres liv som enda ikke har bestemt seg for studieretning og yrkesvalg. Ikke for at menn skal bli som kvinner. Men fordi vi kvinner er i et sørgelig og uønsket flertall på arenaer hvor det er behov for både kvinner og menn.

Read Full Post »

hender som holder-Jeg har ruset meg en del med henne, hun har det ikke så bra nå, stakkars

Jeg går gjennom Oslos gater sammen med Siv. Hun har stanset opp og for å hilse på en kvinne som hun tydelig kjenner. Alderen til Kari er ubestemmelig, men at hun har tilbragt mange år på livets skyggeside er tydelig. Hun har en bag over skulderen og en plastpose i hånden.  Om Kari er på jakt etter en ny plass å sove eller neste dose vet jeg ikke, men det er ikke urimelig å anta at det er en kombinasjon begge

Da Siv hilser ser Kari opp, og det glimter gjenkjennende i blikket. Siv går bort og gir Kari en klem, og stryker henne over kinnet, og sier omsorgsfullt: «går det bra med deg, Kari?»

Om Kari vil huske møtet med Siv vet jeg ikke, for hun var tydelig ruset, men jeg vil huske det. Jeg fikk et innblikk i noe sterkt,  og kjenner klumpen i halsen vokse. Dette var ekte, troverdig, hudløst og sårt.

Siv er impulsiv og det går fort i svingene, hun handler på ryggmargsfølelse og intuisjon. Hun har ikke lest om omsorgsfilosofi eller sykepleie teori, men det trenger hun ikke. Hun vet hva mennesker som er langt nede trenger, og i dette møtet sier ryggmargsfølelsen «omsorg». Hun fremstår ved en slik handling som et medmenneske og en håpsbærer for Kari.

Siv jobber som likeperson for en brukerorganisasjon. En likeperson på rus og psykisk helsefeltet er et menneske med egenerfaring knyttet til rus og psykisk helse utfordringer.  Siv har lite faglig kunnskap og få studiepoeng, men hun har en erfaringskompetanse som man ikke kan studere seg til på noen høyskoler. Hun har egenerfaring med utenforskap og stigmatisering. Hun har selv vært der Kari er nå, og kanskje nettopp derfor blir dette møtet så troverdig, ekte og sårt for meg som står utenfor deres opplevelsesfelleskap.

Sist helg satt jeg og leste en bok som kommer ut til høsten med fjorten ulike brukerhistorier. Det som slår meg etter å ha lest disse er innsikten man kan få ved å leve på siden av samfunnet i noen år. Det er denne innsikten man bruker som brukerrepresentant, likeperson, medarbeider med egenerfaring, eller erfaringskonsulent. Det som slo meg når jeg leste boken er at i de fleste historiene er det små «ubetydelige» handlinger, situasjoner eller ord som er blitt viktige for endringsprosessene.

Kari trenger et samfunn som tilbyr inkludering, felleskap, annerkjennelse og et tjenesteapparat som fremmer håpet. Når jeg ringte Siv for å spørre om jeg kunne få skrive om dette møtet sa hun:

«Ja, men du må få med at når jeg møtte henne i dag var hun i bedre form enn sist, og vi hadde en lengre prat og det ble flere klemmer».

Omsorg, relasjoner og medmennesker som skaper håp er noe vi med egenerfaring vet er viktig. At vi begynner å bruke mennesker med egenerfaring inn i tjenestene og gjennom bruker- og pårørendeorganisasjoner, brukerstyrte tiltak og frivilligheten vil kunne skape mer omsorg, bedre relasjoner og mer håp for de som er lengst nede. Kanskje er jobben som Siv og alle andre med erfaringskompetanse gjør for Kari og andre som sliter mer betydningsfull enn vi skulle tro.

Read Full Post »

illustrasjonsbilde det mangler en brikke i puslespillet

Challenge

Pasienter i utredningsenheter i rusfeltet er ofte godt voksne. Det er trist når vi som jobber med dette avdekker et langt liv med strev og dårlig mestring. Vi må komme inn tidligere, det kan spare mye lidelse!

Denne uken har det blitt arrangert nettverkssamling for utredningsenheter innenfor Tverrfaglig spesialisert Rusbehandling (TSB) og psykiatrifeltet. Hensikten er å komme sammen og lære av hverandre og utveksle erfaringer. Det er andre gang det arrangeres en slik nettverkssamling. Nettverket ble avsluttet med stor enighet om at det er ønske og behov for å møtes igjen neste år. Det er mye å lære og det å få snakket med andre, både formelt og uformelt, er en unik mulighet til å utvikle jobben vi gjør.

Et av hovedtemaene var ulikhetene mellom enhetene. Det er stor variasjon i hvordan drive utredning, og hvilke ressurser som er tildelt for å gjøre jobben. Det er mye frustrasjon både fra de som jobber i feltet og fra brukerrepresentanter. Mye av frustrasjonen tror jeg kommer av at vi vil så mye. Det er et uendelig felt og etter hvert som vi finner ut og forstår mer av feltet, oppdager vi nye mangler. Det er ikke snakk om å sette seg ned og tenke at vi er ferdige, det er alltid rom for forbedring

Det er vanskelig å jobbe i ett stort system, med individfokus. Er vi tro mot systemet får vi brukeren på nakken og omvendt. Skal vi f.eks ha like regler for alle, eller skal alt være individuelt tilpasset. Blir det for individuelt, blir det for vanskelig å ha systemer, men blir systemet for rigid, får vi ikke tilpasset det så pasienten finner seg til rette. Det å drive utredning tenker jeg er en viktig jobb for å bedre dette. Dersom vi klarer å finne hva som er brukerens ønsker og behov, kan vi sammen jobbe med å finne hvordan systemet best kan brukes. For det finnes mye bra, når vi vet hva vi leter etter.

Sammenligning av data var en del av samlingen denne gangen. Det viste seg f.eks at pasientenes gjennomsnittsalder på de ulike enhetene varierte fra 23 år til 40 år. 40 år i gjennomsnittsalder er høyt. Vår enhet på Borgestadklinikken har det. Det betyr at vi har pasienter opp mot og i 60-årene, med behov for utredning. Noen har fått en skade som gjør at livet har blitt vanskelig å leve, og trenger hjelp til å finne ut hva de skal gjøre videre.

Det vi også opplever er personer som er godt voksne og der vi finner svikt som har vært der hele livet. Dette er trist, vi avdekker ett langt liv som har vært fylt med strev og dårlig mestring. Mange har fått ulike tilbud, og ikke klart å benytte seg av dem. Som regel blir årsaken til at de mislykkes lagt på de selv. Dermed blir både pasientene og systemet oppgitt og lei av å prøve. Alle mister trua.

Under utredning finner vi mange ganger at pasienten sliter med ting som gjør at de ikke har hatt mulighet til å benytte seg av den hjelpen de har fått. Medisinen ble feil. Det er som å få plaster for å reparere et brukket ben. Det er jo på en måte innenfor samme område, men det hjelper ikke. Vi har hatt pasienter med stor kognitiv svikt, som hadde hatt stort behov for tilrettelegging gjennom livet. Når man har kognitiv svikt, er det vanskelig å følge kognitiv terapi både individuelt og i gruppe, man evner ikke å benytte seg av dette verktøyet. Det er da ikke vanskelig å forstå at pasienten har mislyktes i tidligere behandling, når den har vært basert på nettopp kognitiv terapi. Når vi avdekker årsaken til vanskene, opplever vi at det åpner seg ny forståelse og nye muligheter både fra hjelpeapparatet, pårørende og pasienten selv. Brikkene faller på plass og vi ser pasientens utfordringer med nye øyne

Når det gjelder gjennomsnittsalder må målet være å få den ned. Ikke fordi det ikke er viktig å hjelpe de som er godt voksne, men dersom pasientene får rett hjelp på et tidligere tidspunkt sparer vi mye lidelse for mange. For å gjøre det politisk korrekt kan vi jo også legge til at det er god samfunnsøkonomi å hjelpe så tidlig som mulig.

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: