Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Diverse’ Category

eldre-kvinne-defokus-og-vinglass-3

Jeg er så heldig at jeg har blitt bestemor! Livets dessert – hvilken udelt glede. Besteforeldre har lov til å tøye reglene litt og ikke  være like strenge som mor og far. Hva betyr dette for min generasjon av bestemødre som drikker tre ganger så mye alkohol som våre egne mødre gjorde?

Foreldre er usikre på om besteforeldrene er trygge barnevakter

I den siste tida har det dukket opp medieoppslag om at foreldre er usikre på om de kan overlate ansvaret for barna til oss besteforeldre fordi vi drikker alkohol. Den anerkjente HUNT-studien (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) viser at kvinner over 50 er de som har økt alkoholforbruket mest i løpet av de siste 20-30 årene, og NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har vist at besteforeldrene er den gruppen i landet med høyest alkoholkonsum, bortsett fra unge under 25 år.

Trenger vi avtaler om alkohol?

Jeg ville synes det var fryktelig hvis mine barn skulle være utrygge på å overlate barna sine til meg, eller bare til å være sammen med meg, på grunn av min alkoholbruk. Her tror jeg noe må gjøres. Kanskje det kunne være en idé å snakke om dette allerede mens barnebarna ligger i magen: Hvordan ser dere foreldrene for dere at jeg som bestemor kan hjelpe til? Skal vi eventuelt gjøre noen klare avtaler nå? De fleste voksne mennesker i Norge er nå helt klart innforståtte med at en ikke tar barn med på biltur uten godkjent sikringsutstyr.  Mange er enige om at vi kjører litt ekstra forsiktig når vi har barn i bilen. Noen har avtaler når det gjelder godterier, leggetid, hva en skal få lov til å se på på TV, osv. Kanskje skulle vi også gjøre noen avtaler når det gjelder alkohol?

Måtte på legevakta, men ingen var kjørbare

For et par år siden opplevde en venn av meg å bli oppringt av naboer som trengte hjelp. Datteren deres hadde vært uheldig og skadet seg, og de måtte til legevakta. Dessverre hadde alle de voksne til stede drukket alkohol. De hadde jo ikke planlagt å skulle kjøre mer den kvelden. Det var langt og dyrt med drosje, så de spurte min venn om hjelp. Det er flott å ha naboer som stiller opp og hjelper hverandre. Det synes jeg er supert. Men allikevel, hva om naboen også hadde drukket, eller ikke var hjemme? Er det umulig for oss å tenke seg at det alltid bør være en trygg person til stede sammen med barn som er klar for å kjøre bil i tilfelle uhellet skulle være ute? Kanskje burde vi gjøre klare avtaler med barna våre også om alkoholbruk når vi besteforeldre har ansvar for barnebarna?

Tør vi ta diskusjonen?

Jeg har lest en del kommentarer om dette emnet på nettet. Noen mener at totalavhold er det eneste rette når en er sammen med barn, andre mener at ett glass er OK. Kanskje det rett og slett er bra for barn å lære hvordan det er å drikke på en god måte? Andre synes det meste er OK etter at ungene har lagt seg. Hva mener dere?

Read Full Post »

illustrasjon-ninas-blogg-oktober

Kan vi unngå avbrutt behandling, nederlag og skuffelser ved å tilrettelegge behandlingen bedre for den enkelte pasient? Gruppebehandling er vanlig ved de fleste institusjoner, men min erfaring fra utredningsenheten er at dette ikke passer alle. Det er vanskelig å finne egnet behandlingsplasser i dag til de som ikke har nytte av grupper.

 

 

I min jobb som samhandlingskonsulent ved utredningsenheten er jeg så heldig at jeg får jobbe med å finne best egnet behandlingssted for våre pasienter. Målet er å finne ut hvilke tilbud som best kan dekke pasientens ønsker og behov for videre behandling. Dette er et spennende puslespill som består av mange ulike elementer. Pasientens ønsker, våre funn, tidligere erfaringer, motivasjon, ventetider og så videre må tas med i vurderingen for å finne rett sted.

I vår helseregion er det mange ulike behandlingstilbud å velge mellom. Vi har poliklinisk behandling og institusjonsbehandling, kortid og langtid, store og små institusjoner, terapeutisk samfunn og tolvtrinnsmodell, kjønnsdelt behandling og blandede avdelinger, mye og lite aktivitet osv. osv. Det er lett å tenke at man burde ha nok å velge mellom og at alle burde finne et sted å være. Men så enkelt er det ikke.

Anerkjent metode, men passer ikke alle

Ved en utredningsavdeling har vi fokus på å finne hva pasienten kan ha nytte av for å komme videre med livet sitt. Det jeg ønsker å sette søkelyset på nå, er de som har behov for å være i et skjermet miljø, men som ikke vil ha nytte av gruppeterapi. Det å finne en rusinstitusjon i Helse Sør-Øst regionen som ikke baserer seg på grupper, er nesten umulig. De fleste gjennomfører gruppesamlinger og har behandlingsgrupper av et eller annet slag.

Gruppebehandling er effektivt både i forhold til kostnader og tid. Man får behandlet mange på en gang, med samme ressurser som man bruker på en pasient i individuell behandling, og mange pasienter hører også mer på andre med felles erfaring. Gruppebehandling er innen rusbehandling anerkjent som en god metode.

Manglende mestring

Å delta i gruppebehandling krever et visst funksjonsnivå. Som deltager skal du følge med på hva de andre sier, du skal relatere det til egen situasjon, du skal kunne gi tilbakemeldinger, du skal kunne ta imot tilbakemeldinger, du skal bære det de andre forteller, du skal ta til deg nye ideer og tankemåter og du skal ikke minst ta imot andres tilbakemeldinger på en måte som gjør deg til et klokere menneske. Det er ikke alle som klarer dette. Min erfaring er at det er vanskelig å vurdere om pasienten strever med manglende mestring eller motivasjon. Flere ganger har nok konklusjonen blitt at pasienten sliter med motivasjonen. Etter utredninger hos oss ser vi nå at det ikke alltid har vært pasientens motivasjon, men mestringsevnen som svikter.

Tilrettelegging

AD/HD er en av flere diagnoser der noen av symptomene kan gjøre det vanskelig å nyttiggjøre seg gruppebehandling. I Karin Lossius sin bok «Håndbok i rusbehandling» beskrives det hvordan man kan legge til rette for at det skal bli lettere for en pasient med AD/HD å delta i en gruppebehandling. Det foreslås å legge til rette for å ta seg ekstra pauser og til mulighet for å kunne bevege seg rundt. Det beskrives likevel et case der terapeuten oppfatter at pasienten er konsentrert og med, men pasienten selv sier at han har falt ut ganske tidlig. Årelang erfaring med å skjule problemene og vår tro på at det at en person med AD/HD følger med, bare han sitter stille, er med på å lure oss. Vi vil jo så gjerne at de skal få det til.

Mange av våre pasienter vil kunne nyttiggjøre seg gruppebehandling dersom den er tilrettelagt for den spesifikke problematikken de har, utover rus. Utfordringen med grupper i rusbehandlingen i dag er at det som er felles er rusen, ikke de traumene, personlighetsforstyrrelsene eller f.eks depresjonen pasientene strever med. Dermed passer ikke alle pasientene inn i rusbehandlingsgrupper, men de har fremdeles behov for rusbehandling i institusjon.

Å prøve og feile

Det å henvise til et behandlingsopplegg, vi ut fra en faglig vurdering finner at pasienten ikke vil mestre, blir feil. Vi kan ikke forvente at en institusjon skal endre på hele sitt opplegg for en enkelt pasient, og jeg tror også det blir stigmatiserende å ha «fritak» fra alt som egentlig er obligatorisk. Kunne vi heller klart å legge opp behandlingen slik at pasientene kan «shoppe» tilbudene, at de fyller dagene sine selv, i samarbeid med sin behandler? Jeg tror det er mulig å organisere behandlings- og aktivitetstilbudene på institusjonene, slik at dette blir mulig. Da vil vi også få rom for å gi pasientene en mulighet for å prøve de ulike alternativene, for så å velge etter hvert. Det er mobilselskaper som reklamerer med at man kan prøve ulike abonnementer i en måned før vi bestemmer oss. Pasientene burde også få mulighet til å prøve seg fram, for livet videre er tross alt viktigere enn et mobilabonnement!

Read Full Post »

Cannabis er et hett tema, som stadig er oppe til diskusjon. Problemet med debatten er at ulike begrep brukes om hverandre. Dette skaper forvirring, og gjør det vanskelig å forstå hva ulike aktører mener. 

hasj

Norge er blant landene med strengest straff for brudd på narkotikalovgivningen. Samtidig som vi holder på vår nulltoleranse mot narkotika, ser vi at stadig flere vestlige land tenker nytt i utformingen av narkotikapolitikk, særlig i forhold til regulering av cannabis. Stadig flere spør seg om ikke vi også bør gå nye veier. Vi kan blant annet lese at Willy Pedersen mener at avkriminalisering av cannabis er et gode, riksadvokaten mener det er på tide å vurdere legalisering av cannabis  og Stavanger arbeiderparti ønsker å sidestille cannabisbruk med parkering- eller fartsbøter. Hva er det egentlige innholdet i disse utsagnene, og hvordan ville deres synspunkter se ut i praksis? Målet med dette innlegget er å se nærmere på begrepene nedkriminalisering, avkriminalisering og legalisering, i lys av cannabisdebatten.

«Systemet fører galt av sted»

La oss først starte med å se på hvordan rettssystemet er i dag. Dersom du er over 18 år, og blir tatt av politiet for besittelse og bruk av cannabis, kan du regne med å måtte betale en bot og/eller straffes med fengsel inntil seks måneder. Straffens størrelse blir satt på bakgrunn av mengde stoff du har på deg. Er du over den kriminelle lavalderen på femten år, men under myndighetsalder, kan du risikere fengsel. Alternative tiltak skal imidlertid alltid vurderes først. Dersom du er fjorten år eller yngre, risikerer du ikke fengselsstraff. Du kan likevel regne med å måtte møte opp til samtaler hos politiet eller lignende. Uavhengig av alder vil forholdet bli registrert hos politiet og komme på rullebladet ditt. Dette kan få konsekvenser for deg senere. Du kan bli nektet innreise i enkelte land, og få færre muligheter til å søke visse utdanninger og jobber.

Både Pedersen og Busch  mener at dette systemet har ført galt av sted. De peker på at andelen unge lovbrytere stadig øker, og at det er lite som tyder på at kriminalisering reduserer forbruket. Men hva kunne så alternativene til dagens system vært? Hvilke endringer er det mulig å få til, innenfor dagens lovgivning?

 

Som kjent er Norge, og resten av Europa, underlagt FNs narkotikakonvensjon. Denne definerer cannabis som narkotika, og sier videre at det er ulovlig og straffbart å produsere, omsette, bruke og besitte narkotika.

Nedkriminalisering, avkriminalisering, legalisering

I følge narkotikakonvensjonen kan behandling, utdanning, ettervern, rehabilitering eller sosial integrering brukes i stedet for straff. Dermed kan vi, forutsatt at det er politisk enighet om det, bestemme at bruk og besittelse av mindre mengder cannabis håndteres på en annen måte. Vi kan nedkriminalisere, avkriminalisere eller legalisere. La oss se på hva de ulike begrepene innebærer.

En nedkriminalisering innebærer at straffenivået blir redusert , eller blir erstattet med en lavere form for reaksjon. Hellas har for eksempel redusert den øvre strafferammen for små mengder narkotika til eget forbruk, fra fem til ett års fengsel.Tsjekkia har redusert maksimumsstraffen for små mengder hasj og marihuana, fra to til ett års fengsel. Ifølge Ragnar Hauge har det også i Norge skjedd en nedkriminalisering i mindre cannabissaker fra 1980-tallet og frem til i dag. Så fremt det ikke er snakk om større mengder smugling, dyrking eller omsetning av cannabis, er den vanligste konsekvensen at sakene løses med bøter.

Avkriminalisering betyr at cannabis, i små mengder, ikke anses som et brudd på straffeloven, og dermed ikke havner på rullebladet. Men, på samme måte som ved nedkriminalisering, kan handlingen i seg selv fremdeles være ulovlig. Det er selve straffetrusselen som fjernes. I stedet for bøter og fengsel kan vedkommende bli idømt samfunnstjeneste, tvungen behandling, undervisning eller lignende. Flere land følger denne modellen, om enn på litt ulike måter. I blant annet Portugal, Spania og Latvia risikerer du såkalte administrative sanksjoner, som kan bestå i gebyrer eller inndragelse av førerkortet for en periode.

Sist, men ikke minst, snakkes det mye om legalisering i cannabisdebatten. Legalisering vil si å fjerne lovforbudet og åpne opp for regulert salg, slik vi i dag gjør med alkohol.

 

Mange tror kanskje at Nederlandske «coffee shops» er eksempler på legalisering? Slik er det imidlertid ikke.

Så langt har ingen europeiske land legalisert cannabis, heller ikke bruk. Da synes jeg det er litt rart at ordet legalisering brukes så til de grader. Men hvis den Nederlandske modellen ikke er legalisering, hva er det da? Nederlandske «coffee shops» har oppstått på bakgrunn av et særegent system, som de foreløpig er alene om i hele Europa. I teorien er cannabis fortsatt ulovlig i Nederland, men i praksis har salg gjennom «coffee shops» blitt tolerert siden 1970 tallet, så lenge stedet følger noen bestemte retningslinjer.

Som jeg allerede har vært inne på, har altså Norge hatt en nedkriminalisering i bruk og besittelse av mindre mengder cannabis siden -80 tallet. Men hva med avkriminalisering eller legalisering? Er det realistisk å se for seg at dette kunne ha fungert her til lands? Eller er det flere av oss som, bokstavelig talt, ville blåst i helserisikoen og tatt imot muligheten med åpne armer? Vel, dette er også en stor og viktig del av debatten, men den skal ikke tas her. I stedet vil jeg oppfordre deg til å følge med på cannabisdebatten, nå som du forhåpentligvis har blitt litt mindre forvirret.

Read Full Post »

Besteforeldre og barnebarn

Gode og trygge besteforeldre kan spille en avgjørende rolle i et barns liv.

«Mamma, jeg har lyst og dra til bestemor», sier Marthe. Lise, mammaen til Marthe, tenker seg litt om og svarer at det dessverre ikke går denne helgen fordi bestemor ikke er helt i form. «Er bestemor syk?», spør Marthe. «Nei hun er bare litt sliten, gamle bestemødre blir litt slitne innimellom», forteller Lise.

Sannheten er at Lise ikke synes det er trygt å sende Marthe til bestemor på overnatting. Hun synes det er problematisk at moren hennes drikker så mye. Sist Marthe var der hadde Lise sett en ny treliters dunk med vin innerst i kjøkkenskapet og hun mistenkte at moren bruker sovemedisin litt oftere enn hun innrømmer. Hun tenker vemodig at mye har forandret seg etter at pappa døde.

Det slår Lise plutselig: «jeg er jo blitt pårørende til en rusavhengig mamma i en alder av 45 år! Min mamma som har stått der som en trygg bauta gjennom min oppvekst og frem til i dag er plutselig en rusavhengig. Hun drikker for mye alkohol, og kombinerer dette med sovetabletter. Hun lyver om forbruk, hun skjuler flasker, og avhengigheten hennes går ut over hennes forhold til meg og Marthe.»

Selv mistet jeg min pappa i en arbeidsulykke like etter at jeg var født og dette preget oppveksten min på mange måter. Heldigvis hadde jeg fire besteforeldre som virket. Jeg tror ikke alle ser den funksjonen gode besteforeldre kan ha for et barns oppvekstsvilkår. Jeg kan minnes gode lykkelige somre både i Nord-Norge og på Vestlandet, begge plassene var et eldorado av omsorg og kjærlighet.

Jeg siterer ofte Arne Klyve: «Det viktigste øyeblikket i et menneskes liv er når spedbarnet slår opp øynene på stellebordet og ser hvilke foreldre de har fått utdelt». Imidlertid bør vi også snakke om hvilke besteforeldre vi har fått utdelt, gode besteforeldre kan bøte på mye. At jeg i dag, i mars 2016, kan feire 10 år som rusfri kan kanskje skyldes den ballasten jeg fikk av besteforeldre i barndommen.

Rus og eldre

Nyere statistikk peker på at dagens eldre drikker mer. I en artikkel fra forskning.no blir det sagt:

«I framtiden er det heller rødvin enn kamferdrops som vil prege livet til gamle damer. Vi er i ferd med å få en ny generasjon eldre som drikker altfor mye».

Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016 -2020 peker også på eldre sitt forhold til rus som en bekymring. Nordmenn har økt sitt forbruk av alkohol med 33 % på 20 år, dette høres ikke så mye ut, men når vi vet at det er den eldre delen av befolkningen som står for denne økningen bør dette bekymre oss.

På ti år (1997- 2008) økte andelen eldre over 70 år med et problematisk alkoholkonsum fra 0,5 % til 4,5 prosent. Andelen eldre med problematisk alkoholkonsum har altså økt med 900 % på ti år. Man behøver ikke være lege eller økonom for å forstå at denne økningen kan komme til å bli dyr på sikt. Mange av disse vil på sikt utvikle sykdommer som krever behandling fra helsevesenet.

Det er fastleger, sykepleiere, vernepleiere og andre helsefagarbeidere som vil møte bølgen av eldre med rusrelaterte skader. Dette er yrkesgrupper som pr. i dag kanskje ikke har spisskompetansen for å møte denne utfordringen, til tross for at det er disse som i første omgang vil møte denne «nye» gruppen rusavhengige. Det bør derfor være et fokus på eldre og alkohol både i grunnutdanning og videreutdanning av disse yrkesgruppene, og man bør ta i bruk verktøy som kan sørge for at dette temaet blir snakket om før Olga på 75 brekker lårhalsen i pille og alkoholrus.

Det som imidlertid slår meg er hvor mange nye pårørende dette vil skape om 4,5 prosent av de eldre har et problematisk alkoholkonsum og antall eldre stiger fremover, mange av disse eldre har barn og barnebarn som vil påvirkes av dette. Barn, som Marthe, trenger besteforeldre som er trygge og som kan skape gode minner sammen med barnebarna. I en verden som er travel og går fort, trenger vi kanskje besteforeldre som har tid til å skape gode opplevelser.

KoRus – Sør har nylig gitt ut boka Rus og aldring, som kan lastes ned gratis. Les mer om boka her.

Read Full Post »

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler's hand on sidewalk, cropped

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler’s hand on sidewalk, cropped

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.

Read Full Post »

FETE

©BERTRAND BECHARD / MAXPPP ANGERS LE 25/12/2003 ILLUSTRATION FETE

Snart er det jul. Selv om været sier oss noe annet, står jula faktisk rett på utsida av døra. Og som mange andre har jeg forberedt og bakt til jul. Det siste jeg lagde var appelsinmarmelade etter en gammel oppskrift jeg fikk av en kollega. Den ble nydelig – med den perfekte blandinga av bittert og søtt. Slik appelsinmarmelade skal være!

Noen gleder seg til jul, andre gruer seg og håper den går fort over. Mange fler enn vi liker å tro. Jula er den tida av året det knytter seg flest forventninger til – på godt og på vondt. Jula kan være himmel for noen, og helvete for andre. For meg har derfor jula også et bittersøtt preg. Det av flere grunner.

Nyttårshelgen skal vi i år, som vi pleier, feire til fjells. Ikke at det er særlig mye snø der heller i år dessverre, men det skal bli godt med noen annerledesdager på hytta. Og mens vi skal leke og kose oss med både familie og venner, lage julekos og hygge, sitter det flere hundre flyktningbarn mellom 0 og 16 år på høyfjellshotellet like i nærheten. De mangler sko og utetøy, de mangler leker – mest av alt mangler de trygghet. Juleforberedelser og gavekjøp, familiekos og ferielykke er veldig langt unna for dem. Og jula er ikke noe å glede seg til.

Over hele landet er det mange barn og unge, som heller ikke gleder seg til jul. Som heller enn å glede seg til at julefreden skal senke seg, gruer seg til julebråket og alle festene. Som kan vare i dagevis. Og i jula er det ekstra vanskelig å takle når alle andre koser seg så inderlig.

Det er ikke bare barn og unge som er pårørende og som gruer seg. Kjærlighetspartnere, besteforeldre, søsken, nære venner – mange er de som har et rusavhengig familiemedlem eller noen tett på seg som sliter med rusavhengighet. Å reise bort er løsningen for noen. Så slipper man hele greia. Andre prøver etter beste evne å lage en normal jul uten å la sorgen styre. Atter andre inviterer den rusavhengige til julefeiring – med mer eller mindre godt resultat.

«Aldri var ensomheten så tung å bære som i jula». Sitatet er hentet fra LMS – Landsforbundet Mot Stoffmisbruk sin nye publikasjon 7p. Mange rusavhengige har det ekstra vanskelig i jula. Det å ikke ha noen å feire jul med, ikke bli invitert noe sted er tøft og vanskelig. Mange opplever at de ikke har noe sted å være når hverdagen tar ferie. Det er ekstra ensomt å være ensom i jula!

Her i Grenland har vi noe som heter Omvendt Julenisse. Nissen er omvendt i den forstand at den samler inn gaver – for så å gi dem videre. Vi har også kunnet lese i år at stadig flere trenger hjelp i jula – til både mat, klær og gaver. I Varden kunne vi for noen dager siden lese om en nedslående rekord – aldri har så mange hatt behov for posene med julemat fra Frelsesarmeen. Norge har de siste tiårene opplevd en negativ utvikling hvor flere og flere barn lever under fattigdomsgrensen.

Heldigvis er vi også mange som gleder oss til jul. Og som kanskje gjør noe ekstra for å skape en fin jul for andre enn vår innerste krets. Noen omprioriterer tida si og reiser opp til høgfjellshotellet med barnetøy og leker. Noen reiser rundt med mat og gaver til de som trenger det mest. Noen inviterer fremmede på julemiddag. Og noen stiller som frivillige på ett av de mange arrangementene rundt om. Mange er de som tar julens budskap ut i direkte handling. Medmenneskelighet, raushet og varme. Tilgivelse. Tilstedeværelse. For det er dette julen handler om vel?

Måtte dere alle få en strålende jul!

 

 

Read Full Post »

Gravid 2Det er seks uker til termin. Thea og Alex skal bli foreldre for første gang. Thea er alvorlig deprimert. Alex er det vanskelig å få tak på. Han ruser seg. Lite er gjort klart for barnet som snart kommer. Thea vil gjerne bli en god mor, men mye ressurser går til å bekymre seg for Alex.

Dette er en familie jeg jobbet med for noen år siden. Jeg snakket mye med Thea om at vi måtte samarbeide med barnevernet. Men hun turte ikke. Det var mange grunner til det. Hun visste at Alex ville bli sint. Hun var redd for hva hennes egen familie ville si. Alle ville bli sinte på henne hvis hun frivillig samarbeidet med barnevernet.

Så jeg meldte saken.

Den gravide må samtykke

Jeg fikk et formelt brev tilbake: «Barneverntjenesten kan ikke registrere denne henvendelsen fordi den gravide kvinnen ikke har samtykket til henvisning til barnevernet».

Dessverre er dette helt korrekt. Lov om barneverntjenester omfatter ikke ufødt barn. Barnevernet kan bare undersøke saken, og sette inn hjelpetiltak for familien hvis den gravide samtykker. Formelt sett hadde jeg faktisk brutt taushetsplikten.

I denne saken medførte det at barnevernet fikk melding når barnet var født, og det var ikke forberedt hjelpetiltak. Det måtte bli en akuttplassering.

Det haster i disse sakene

Jeg har jobbet noen år i avdelingen for gravide med rusproblemer på Borgestadklinikken. Jeg har erfart hvor viktig samarbeidet med barnevernet er, og da allerede mens barnet er i mammas mage. I noen familier må det gjøres grundige undersøkelser for å vurdere om det er et trygt hjem den nyfødte kommer til. Enkelte ganger må det settes inn tiltak slik at barnet ikke blir påført skade før det blir født.

Fantastiske endringer kan også skje i denne perioden – men det er beinhard jobbing. Det må flere hjelpere inn. Barnevernet har gode tiltak både for å forberede foreldrerolle, og trygge plasser der foreldrene kan være med et spedbarn.

Jeg har mange ganger erfart hvor uheldig det er at vi må bruke lang tid på å få et samtykke. Alt haster i graviditet.

Ønsker lovendring

I flere offentlig utredninger er det påpekt at det bør igangsettes et arbeid for å sikre bedre vern av det ufødte barn gjennom bedre rettsvern og bedre hjelp fra offentlige etater.  Du finner anbefalinger i NOU om bedre beskyttelse av barns utvikling og i proposisjon til Stortinget om endringer i barnevernloven

Barnelovutvalget har fått i oppgave å se på hvordan loven kan forenkles, og hva som skal være barnevernets ansvarsområde. I den forbindelse sender KoRus – Sør nå en uttalelse til dette utvalget der vi ber om at det blir vurdert om loven kan endres slik at også det ufødte barn kan omfattes av barnevernloven.

Her kan du lese vårt innspill til Barnevernlovutvalget.

Hvis loven blir endret slik at offentlig ansatte kan sende melding til barnevernet om det ufødte barn, så kan vi i saker liknende Theas hjelpe den gravide ved at det er vi som profesjonelle som tar ansvar for at barnevernet blir koblet inn. Hvis barnevernet også får mulighet for å sette inn tiltak i graviditet, så kan de sette inn tiltak som går både på kontroll og støtte. Videre har de mulighet for å søke om plass for hele familien på familiesenter eller andre relevante tilbud. For noen barn er det også aktuelt at barnevernet må forberede en plassering i fosterhjem.

Barnevernloven bør endres, så kvinner som Thea og barnet hun venter, kan få hjelp.

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: