Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Familier og rusproblematikk’ Category

eldre-kvinne-defokus-og-vinglass-3

Jeg er så heldig at jeg har blitt bestemor! Livets dessert – hvilken udelt glede. Besteforeldre har lov til å tøye reglene litt og ikke  være like strenge som mor og far. Hva betyr dette for min generasjon av bestemødre som drikker tre ganger så mye alkohol som våre egne mødre gjorde?

Foreldre er usikre på om besteforeldrene er trygge barnevakter

I den siste tida har det dukket opp medieoppslag om at foreldre er usikre på om de kan overlate ansvaret for barna til oss besteforeldre fordi vi drikker alkohol. Den anerkjente HUNT-studien (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) viser at kvinner over 50 er de som har økt alkoholforbruket mest i løpet av de siste 20-30 årene, og NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har vist at besteforeldrene er den gruppen i landet med høyest alkoholkonsum, bortsett fra unge under 25 år.

Trenger vi avtaler om alkohol?

Jeg ville synes det var fryktelig hvis mine barn skulle være utrygge på å overlate barna sine til meg, eller bare til å være sammen med meg, på grunn av min alkoholbruk. Her tror jeg noe må gjøres. Kanskje det kunne være en idé å snakke om dette allerede mens barnebarna ligger i magen: Hvordan ser dere foreldrene for dere at jeg som bestemor kan hjelpe til? Skal vi eventuelt gjøre noen klare avtaler nå? De fleste voksne mennesker i Norge er nå helt klart innforståtte med at en ikke tar barn med på biltur uten godkjent sikringsutstyr.  Mange er enige om at vi kjører litt ekstra forsiktig når vi har barn i bilen. Noen har avtaler når det gjelder godterier, leggetid, hva en skal få lov til å se på på TV, osv. Kanskje skulle vi også gjøre noen avtaler når det gjelder alkohol?

Måtte på legevakta, men ingen var kjørbare

For et par år siden opplevde en venn av meg å bli oppringt av naboer som trengte hjelp. Datteren deres hadde vært uheldig og skadet seg, og de måtte til legevakta. Dessverre hadde alle de voksne til stede drukket alkohol. De hadde jo ikke planlagt å skulle kjøre mer den kvelden. Det var langt og dyrt med drosje, så de spurte min venn om hjelp. Det er flott å ha naboer som stiller opp og hjelper hverandre. Det synes jeg er supert. Men allikevel, hva om naboen også hadde drukket, eller ikke var hjemme? Er det umulig for oss å tenke seg at det alltid bør være en trygg person til stede sammen med barn som er klar for å kjøre bil i tilfelle uhellet skulle være ute? Kanskje burde vi gjøre klare avtaler med barna våre også om alkoholbruk når vi besteforeldre har ansvar for barnebarna?

Tør vi ta diskusjonen?

Jeg har lest en del kommentarer om dette emnet på nettet. Noen mener at totalavhold er det eneste rette når en er sammen med barn, andre mener at ett glass er OK. Kanskje det rett og slett er bra for barn å lære hvordan det er å drikke på en god måte? Andre synes det meste er OK etter at ungene har lagt seg. Hva mener dere?

Read Full Post »

Man looking over daughter's shoulder

illustrasjonsfoto

Når barndommen blir et motsetningsfylt landskap av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvens, kan det ramme et barn med stor kraft og føre til utvikling av vedvarende ambivalens. Denne uken blogger jeg om ambivalens som drivkraft i endringsarbeid, ikke støy i maskineriet.

Ambivalens. Et grunnleggende fenomen i endringsarbeid. Utfordrende og helt vesentlig å forstå og håndtere i møte med rusrelatert problematikk.

Språklig definert som dobbeltsidighet, det å romme motsatte tendenser, en sinnstilstand som oppstår når man har to motstridende følelser eller holdninger samtidig, vanskeliggjør det å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige.

Faglig forstått via to ytterpunkter: I vid forstand en normal (om ikke akkurat behagelig) side ved det å være menneske.  – Ambivalence is human nature, ambivalence is who we are. (William R Miller, grunnlegger av samtalemetoden Motiverende Intervju). I sin ekstreme variant, en del av symptombildet innenfor schizofrenispekteret.

Levendegjort og knadd inn til margen i filmens, musikkens og skjønnlitteraturens vidunderlige verden. Jeg nevner kjapt Woody Allens´s Husbands and Wives, hvor klassisk ambivalens knyttet til samliv og samlivsbrudd synliggjøres gjennom dobbeltsidige briller: Konfronterende og aksepterende, nevrotiske og klarsynte, ironiske og forsonende, humoristiske og med en gjennomgående undertone av dypt alvor. Ikke like elegant, men desto mer endimensjonalt og taktfast oppsummert av The Clash – Should I stay or should I go?

Ambivalens i et barne- og familieperspektiv

Hvis det i utgangspunktet hefter noe allmennmenneskelig ved motstridende tanker og følelser, hva kan gi næring til en tidlig etablering av mer permanente reaksjonsmønstre hvor ambivalensen stikker dypere, slår hardere og ikke gir slipp?

Den svenske filmregissøren og forfatteren Ingmar Bergman har skrevet og filmatisert en trilogi om sine foreldres kompliserte relasjonsliv – Den gode viljen, Fortrolige samtaler og Søndagsbarn.  I den lille selvbiografiske romanen Søndagsbarn skildrer Bergman med skarpt blikk og følsom penn et barns opplevelse av sine foreldre og deres konflikter. Med utgangspunkt i sin egen barndom tar han oss med inn til noe av det vanskeligste for et barn å skulle begripe og ikke minst forholde seg til: At den voksne kan være både god og ond. Farens varme og trygge hånd – og hans voldsomme temperament med heftige sinneutbrudd og innslag av følelseskulde. Glimtene av inderlig nærhet og tilstedeværelse – og den plutselige, uforståelige tilbaketrekningen. Barnets forvirring, avmakt, forlatthet og dype eksistensielle ensomhet når foreldrene forsvinner i sin selvopptatthet og overlater til barnet å tolke virkeligheten.

Dette motsetningsfylte landskapet vil være gjenkjennelig for mange med en barndom preget av foreldres rusmiddelmisbruk. Samspillet i rusbelastede familier kjennetegnes ofte av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvent oppdragelsesmønster styrt av de voksnes tilstand, ikke barnets behov. Bagatellisering, benekting og manglende bekreftelse på hva som skjer. Høyt konfliktnivå med trusler om represalier. Alt dette innhyllet i en øredøvende taushet hvor barnet ikke inviteres til å utvikle og uttrykke sin egen identitet, men snarere tilpasse seg foreldrenes omdreininger i syklusen og fasene som kjennetegner et rusmiddelmisbruk.

Mot dette bakteppet vil ikke bare dramatiske endringer i væremåte hos foreldre, men også tilsynelatende vage og nesten umerkelige stemningsskifter «satt i system» kunne ramme et lite barn med voldsom kraft og gi grobunn for utvikling av dyp og vedvarende ambivalens. Vekslende og motstridende signaler fra voksne skaper motstridende følelser og tanker hos barn. Veien til relasjonelle utfordringer både på kort og lang sikt ligger åpen.

Voksne søndagsbarn

Jeg har møtt mange «søndagsbarn» som har søkt hjelp i voksen alder. Her er ett av dem:

– Kontrasten mellom mammas myke, lavmælte stemme som den ene kvelden leste eventyr – og hennes vulgære, støyende, sprukne og stankende fyllerøst neste kveld – var knapt til å bære. Det hadde på mange måter vært lettere om hun hadde vært en reinspikka drittsekk. Da hadde jeg sluppet å føle meg så delt.

Hun var utslitt av sin evige ambivalente pendling mellom ytterpunkter. Skal, skal ikke. Vil, vil ikke. Våger, våger ikke. Bør, bør ikke. På den ene siden, på den andre siden. Hodet tilstrebet et enten eller, mens hjertet blødde i et både og. Hun var fylt til randen av denne såre dobbeltsidigheten som stikker kjepper i hjulene for skolegang, arbeidsliv, vennskap og intime relasjoner: Lengselen etter samhørighet, frykten for avvisning. Ønsket om å gi seg hen, frykten for å miste kontroll. Behovet for å være åpen, behovet for å skjule. Behovet for nærhet, behovet for avstand. Normale motsatser vi alle får i fleisen før eller siden, men i en så forstrukket utgave at det preget hele tilværelsen. Ikke så rart, når bunnlinjen besto i spørsmål som runget innvendig gjennom hele barndommen og fortsatt kastet skygger over alle forsøk på å stole på og knytte seg til andre mennesker: – Er mamma glad i meg når hun har drukket og blir sint? Er jeg glad i mamma når hun har drukket og blir sint? Kan jeg være både glad i og sint på mamma? Slutter mamma å være glad i meg hvis jeg blir sint? Er mamma og pappa glade i hverandre? Kan jeg være glad i både mamma og pappa hvis de ikke er glade i hverandre? Må jeg velge side?   

Nøkkelen til endring

Som mange andre «søndagsbarn» klarte hun i utgangspunktet ikke å plassere sin ambivalens inn i en forståelsesramme som ga mening. Dette ble et hovedfokus i behandlingen. Etter hvert ble hun i stand til å se sitt reaksjonsmønster i sammenheng med familiesamspillet. Å nøste i disse trådene åpnet opp for at hun gradvis distanserte seg fra foreldrenes kamper og begynte å utkjempe sin egen – på egne premisser. Nøkkelen til hennes endringsprosess lå trolig i å anerkjenne ambivalensen som en drivkraft, ikke støy i maskineriet. Utforske det motsetningsfylte i stedet for å feie det under teppet. Romme – og kanskje derved temme – ambivalensen i den forstand at den ikke fikk herje fritt, men ble gjort til gjenstand for bevisst bearbeiding.

Read Full Post »

The boyRegjeringen vil satse mer på tidlig innsats i kampen mot frafall fra videregående skole. Tidlig innsats er bra! Og den starter FØR skolestart, etter min mening. Denne bloggteksten, første gang publisert i 2013, ble nå veldig aktuell igjen. Den bygger på et møte jeg hadde med en ung gutt som uttalte:  Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen.  Siden den gang har jeg ofte hatt denne setningen og gutten i tankene.

 
Gutten fortalte om en oppvekst med vold og overgrep. Han fortalte om hvordan han som et lite barn la den ekte seg til side, og satte på seg en overlevelsesmaske. Han fortalte om hvordan barnehage, skole og sykehus tidlig kunne fanget opp hvordan han egentlig hadde det, men hvor det ikke skjedde. Han var en gutt som var ”flink” til å skjule hjemmesituasjonen sin, slik så mange barn i Norge er. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om hva som kunne vært annerledes for han i dag, om noen hadde agert tidligere. Det må vel ha vært noen voksne som var bekymret? Det må vel ha vært noen voksne som så at alt ikke stemte? Hvorfor reagerte ingen på alle bortforklaringene hans om ikke å delta i gymtimer? Eller på hvorfor han var så trøtt og ukonsentrert?

 
Når vi ser på statistikk fra videregående skole og drop – out, så viser undersøkelser fra utdanningsdirektoratet at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det er enda flere som ikke fullfører yrkesfaglige studieretninger (opp mot 40-50 %). Dropout fra videregående skole er en stor utfordring for samfunnet. Men problemet starter som oftest ikke når de begynner på videregående skole, mange har allerede ”droppet ut” mye tidligere.

 
Det er ikke skolen, men vanskelige familieforhold som er det største problemet, når ungdommer dropper ut av videregående skole. Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd. De forteller at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien. Ungdommene fortalte historier om sykdom hos voksne og hos barn, om far som drikker, om mor som er deprimert, om vold og andre kaotiske familieforhold.

 
Kunne den unge gutten jeg møtte i fjor ha fullført videregående om han hadde blitt sett i barnehagen, og det hadde blitt satt inn tiltak for han og familien på et tidlig tidspunkt? Det blir bare spekulasjoner og gjettinger. Men jeg velger å tro det. Når over 90 % av barn i dag går i barnehage i Norge, så er barnehagen en av de viktigste arenaene for tidlig innsats. Så hvorfor blir ikke flere fanget opp? Har profesjonelle motstand mot å se?
nettsiden til tidsskrift for den norske legeforening, skriver Halvorsen, Killén og

 

Grøgaard i en artikkel hvorfor vi overser barnemishandling. De sier det dreier seg om overlevelsesstrategier, overidentifisering med foreldrene, bagatellisering, rasjonalisering, distansering, projisering og problemforflytning. Ved å overidentifisere tillegger vi foreldrene flere positive egenskaper enn det de har, noe som hindrer oss i å se realitetene. Og som igjen kan distansere oss fra barnets sårbarhet, angst og lidelse. Vi kan også distansere oss ved å trekke oss tilbake, henvise videre – «dette er ikke mitt bord» – og plassere ansvaret hos andre.

 
I Christoffer-saken ble alvorlig omsorgssvikt og fysiske overgrep omdefinert til diagnosen AD/HD. Et aktivt arbeid med å undersøke relasjonene i familien og foreldrefunksjonene ble erstattet med medisinering. Gjorde dette at profesjonelle slapp å ta innover seg Christoffers ensomhet og redsel? At de slapp å forholde seg aktivt til foreldrene, barnevernet og politiet?

 
Forskning viser at barn som vokser opp med rus, vold eller psykisk syke foreldre ofte har bekymringer for det forutsigbare uforutsigbare. Dette er barn som har større risiko enn andre til å pådra seg ulike symptomer og problemer. Dessverre er det ofte slik at vi på bakgrunn av symptomene tillegger barn en sykdomstilstand og behandler barnet deretter. Vi tar ikke hensyn til det bakenforliggende og hva som egentlig er årsaken til barnets ytre uttrykk.

 
Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.

Read Full Post »

 

illustrasjonsfoto der en gravid kvinne har et glass vin i hånda

Debatten om bruk av alkohol i svangerskapet har blusset opp igjen i media. Noen innlegg er meget nyanserte og informative. Enkelte innlegg er  imidlertid så unyansert at de kan virke villedende.

Vi har svart på innlegg i  Klassekampen 30. juli, og det gjengir vi her i bloggen:

Når ekspertene villeder

Lege Elisabeth Swensen har 30. juli et innlegg i Klassekampen der hun kritiserer Helsedirektoratets anbefaling om nulltoleranse for bruk av alkohol i graviditet. Hun uttrykker seg også kritisk til forskningen som er gjort om mors bruk av alkohol i svangerskapet og skader på fosteret.
Denne debatten dukker jevnlig opp i mediene. Det er uheldig er at innleggene ofte blir unyanserte. Unyansert informasjon kan ofte misforstås og den kan virke villedende. Når det gjelder bruk av alkohol i graviditet kan det få alvorlige konsekvenser. Swensen skiver blant annet:» Det er dokumentert at risikoen for alkoholrelaterte skader på barnet øker dersom den gravide drikker mye av gangen og ofte- det de fleste vil kalle overforbruk også hos ikke – gravide. «

 

Hva er mye og hva er ofte
Men hvordan skal den gravide vite hva som menes med «mye og ofte» og hvor går grensen for hvor mye alkohol barnet tåler? Er det greit med mye en gang hvis det ikke blir ofte?
Swensen viser til at det i Norge kun er ca 60 barn som hvert år får diagnosen Føtalt Alkohol Syndrom (FAS). Et barn som får diagnosen FAS har blitt påført store og alvorlige skader når det gjelder både vekst, skade på sentralnervesystem og avvikende ansiktstrekk. Det skal større mengde alkohol til for at barnet skal få så omfattende skade. Swensen er sikkert også klar over at barn som har alkoholrelaterte fosterskader kan få andre diagnoser. Alkohol kan påvirke alle fosterets organer. Hjerneutviklingen er mest sårbar for små mengder. En mindre skade, som konsentrasjonssvikt, er det også utfordrende å leve med.

 Ingen sikker nedre grense
I Norge er det en ekspertgruppes arbeid fra 2005 (Alkohol og graviditet, Rapport IS 1284)som hovedgrunnlag for at Helsedirektoratet innførte retningslinje om å anbefale nulltoleranse. Ekspertutvalget gjennomgikk kunnskapsgrunnlaget slik det var på det tidspunkt. En fant at ingen forskningsrapporter kunne fastslå en nedre sikker grense for bruk av alkohol i graviditet.
Etter den tid er det gjort mye internasjonal forskning, og det pågår mye relevant forskning. Når det gjelder farer ved å ta et glass i ny og ne er ikke resultatene entydige. Jeg viser til det svenske Folkehelseinstituttets rapport» Low dose of alcohol alcohol, dose it hurt? fra 2009.» Etter gjennomgang av flere forskningsrapporter konkluderer en med at en ikke finner noen sikker nedre grense for hvor mye alkohol fosteret tåler.

Videre vil jeg vise til en artikkel i Pubmed fra 2013: «The association of mild, moderate, and binge prenatal alcohol exposure and child neuropsychological outcomes: a meta-analysis.»
Dette er en meta-analyse og forskerne konkluderer med at de får bekreftet at det er viktig at gravide avstår fra det som betegnes som «binge-drikking». Vanligvis betyr det inntil fire enheter ved en drikkesituasjon for kvinner. Videre finner de at det ikke kan fastslås en sikker nedre grense for hva fosteret tåler.

 

Dette er selvfølgelig komplisert forskning. Det er mange faktorer som virker inn, mors helse, om hun bruker andre rusmidler, genetiske faktorer osv. Det er viktig å få med seg at det er store individuelle forskjeller når det gjelder sårbarhet. Mengden teller også. Det er det enighet om. Et barn får ikke diagnosen FAS om mor tar et glass vin i ny og ne.
Men det er på det punktet det er viktig at vi får frem nyansene. En har til nå ikke kunnet påvise en sikker nedre grense. Da er det farlig å villede og gi uttrykk for at barnet kan tåle inntil en grense for overforbruk.

En føre var holdning 
Jeg er enig med Swensen i at «folk ikke er dumme» og vi må gi nøktern og oppdatert informasjon. De fleste sjekker også både norske og internasjonale sider på internett for informasjon. Men «folk» hører også på legen. Noen har problemer med å holde seg borte fra alkohol. Et innlegg om at det er bruk av alkohol på misbruksnivå som skader kan for enkelte bli en begrunnelse for et forbruk som nok Svendsen heller ikke ville anbefale.
Det er enighet om at alkohol er en gift som kan skade fosterets utvikling. Det er også enighet om at store mengder alkohol har større skadepotensial, små mengder mindre. Samtidig er det store individuelle forskjeller på hva et foster tåler. Det er mye forskningen ennå ikke har kunnet gi svar på. Foreløpig har ingen kunnet sette en sikker nedre grense for hva som er skadelig. Det er årsaken til at helsemyndighetene i Norge og i mange andre land, har en «før var holdning» og anbefaler totalavhold.
Jeg ser at vi må være varsomme og ikke moralisere. Jeg arbeider selv på oppdrag fra Helsedirektoratet og underviser helsepersonell og høgskoleelever om dette tema. Det vi på oppdrag fra direktoratet understreker er at vi må gi de gravide nyansert informasjon, og være tydelig på at det er mye forskerne til nå både er usikre på og uenige om. Ingen ønsker å skade sitt eget barn. Det er en stor sorg å leve med om det skulle skje. Derfor må en ikke gi villedende informasjon.

Read Full Post »

Two blue dices

illustrasjon

En ny befolkningsundersøkelse om omfanget av penge- og dataspillproblemer i Norge kom tidligere i denne uka. Jeg har jobbet med denne problematikken i mange år og var virkelig spent på tallene. Landet vårt er i første rekke når det gjelder å forske på hvor utbredt penge- og dataspillproblemer er i befolkningen. Det er bra. Det kan vi være stolte av. Det viser at myndighetene tar problematikken rundt spill og spilleavhengighet på alvor.

Underholdning for mange, fortvilelse for andre
Vi vet at pengespill for flertallet er en underholdningsaktivitet som kan være spennende og som mestres bra. «Vi gir drømmen en sjanse» sier Norsk Tipping. Det er lov å drømme om telefonen fra Norsk Tipping på Hamar. Hvem kunne vel ikke tenke seg å bli Lotto-millionær? Eller vinne noen hundretusen i Extra? Dessverre er tilfeldighetene slik at sjansene for en større premie er ganske mikroskopiske. Uke etter uke blir vi ikke Lotto-millionærer. Vi vinner ikke i Extra. Det er bare å innse at pengespill for aller fleste av oss er og blir et stort tapsprosjekt. Men så spiller vi heller ikke for mer enn vi har råd til å tape.

Noen gjør så absolutt det. De spiller for så mange penger at de til slutt ikke vet hvordan de skal skaffe dem. Og etter hvert vet de heller ikke hvordan de skal skaffe penger til mat, klær og fritidsaktiviteter. De må på desperat pengejakt, de må lyve for familie og arbeidsgiver om hvorfor de ser fortvilet ut og hvorfor de aldri har penger.

Antall problemspillere
Det var knyttet spenning til resultatene fra den nye befolkningsundersøkelsen, utført av forskere ved Universitetet i Bergen for Lotteritilsynet. Hvor mange er problemspillere? Hvor mange er i risikosonen for å utvikle problemspill? Har antallet gått ned siden forrige undersøkelse som ble gjort i 2013? Har den massive reklamen fra utenlandske spillselskaper i norske TV-kanaler ført til at flere har fått problemer? Hvem er i faresonen for å få et problem?

Jo, sier undersøkelsen, du har større risiko for å få et pengespillproblem om du er mann, ikke har høyere utdanning, har falt ut av arbeidslivet og er født i Afrika, Asia og Sør eller Mellom-Amerika. Når det gjelder hvor mange som er risiko- eller problemspillere viser undersøkelsen at antallet er 122 000. Det er mange. Tar vi med alle som er i familie- eller jobber nært med de 122 000 personene forstår vi at problemfylt pengespill berører mange mennesker i Norge. Lotteritilsynet opplyser at antallet spilleavhengige i 2013 var 22 000 personer og i 2015 var det 34 000 personer. Undersøkelsen viser til at resultatet ikke er signifikant og at det er usikkerhet knyttet til om det er en økning.

Reklamen påvirker de sårbare
Lotteritilsynet peker på at utenlandske pengespillselkap sender i snitt 62 reklamefilmer hver eneste time i døgnet på TV i Norge. De sårbare problemspillerne er mest påvirket av reklame, det får dem til å bli mer positive til pengespill og bruke mer penger. Halvparten av de som spiller på utenlandske nettkasinoer er risiko- og problemspillere.

Lotteritilsynet går hardt ut mot reklame fra utenlandske spillselskap og peker på hvorfor Norsk Tipping og Norsk Rikstoto bør ha enerett på å tilby pengespill i Norge. De ønsker ikke at utenlandske spillselskap skal få lisens til å selge spillene sine i Norge. Det er vi enige om.

Også reklame for norske lovlige pengespillaktører påvirker sårbare grupper spillere. Fortellingene om de som ble millionærer inspirerer til å satse flere penger, tilgjengeligheten får oss til å spille oftere, alkoholsalg kombinert med spill gjør folk mer risikovillige.

Det har blitt utenkelig å reklamere for alkohol og tobakk, hvorfor tillater vi fremdeles norsk reklame for pengespill i beste sendetid og overalt i det offentlige rom? Vi har fått en ny befolkningsundersøkelse. Nå ser jeg fram til Regjeringens fulle gjennomgang av spillpolitikken og ønsker flere reguleringsforslag i en Stortingsmelding. Forslagene bør være solidariske med 122 000 risiko- og problemsspillere, deres familie og arbeidsplass og innføre et forbud også for norsk spillreklame.

Read Full Post »

© Patrick Sheandell O'Carroll/6PA/MAXPPP ; ILLUSTRATION ; Repas en famille.

Illustrasjonsfoto

 

 

Foreldre som drikker for mye alkohol, bidrar også til en fuktig drikkekultur hos sine egne barn og ungdommer. Foreldre bør derfor tenke gjennom eget alkoholforbruk, og være gode rollemodeller for sine barn og unge.

 

 

 

 

Å sette standarden

I en Ungdata-spørreundersøkelse foretatt blant elever ved ungdoms- og videregående skoler i Telemark i 2015 svarer 39 % av elevene at de har opplevd sine far eller mor som full eller tydelig beruset en eller flere ganger. Undersøkelsen viser at jo oftere elevene opplever sine foreldre som fulle eller tydelig beruset, jo oftere drikker ungdommene seg selv beruset. En løssluppen drikkekultur hos foreldrene setter standarden i ungdomskulturen, og er en klar risikofaktor for problemutvikling hos barn og unge. Forskning viser at ungdommer som debuterer tidlig med alkohol har større risiko til også å prøve narkotiske stoffer.

Foreldres påvirkning

Mange ungdommer under 18 år får lov til å drikke av foreldrene sine. Ca. 1/3 av elevene på 1. trinn på videregående skole oppgir i Ungdata-undersøkelsen at de får lov til drikke av foreldrene. Flere ungdommer får også servert alkohol av sine foreldre ved spesielle anledninger, og noen foreldre langer alkohol ulovlig til sine ungdommer når de skal på fest. Foreldre påvirker ungdoms drikkevaner gjennom at de setter grenser for ungdoms alkoholbruk, og gjennom hvordan de opptrer som voksne rollemodeller i forhold til egen alkoholbruk. Foreldres påvirkning er sterkere enn de fleste er klar over.

Rollemodeller

Det handler om å være tydelige i oppdragerrollen, og bygge opp gode relasjoner med egne barn i tidlig alder. Tillitsforholdet til egne ungdommer bygges opp gjennom daglig åpen dialog, og en rettledning har større effekt hvis foreldre og ungdommer på forhånd har gode relasjoner. Tydelige foreldre setter regler og klare grenser for egne ungdommer, og at det får konsekvenser når reglene ikke blir fulgt. Det som foreldre gjør betyr mer enn det de sier. Derfor må vi foreldre være bevisste på holdninger og handlinger også i forhold til eget forbruk av alkohol. Foreldre som drikker for mye alkohol, bidrar også til en fuktig drikkekultur hos sine egne barn og ungdommer. Foreldre bør derfor tenke gjennom eget alkoholforbruk, og være gode rollemodeller for sine barn og unge.

Gjelder det andre regler om sommeren?

Vi står foran en sommerferie hvor mange barn og unge vil føle ubehag og redsel på grunn av foreldrene som drikker seg fulle og beruset. Ungdommer er vitner til at foreldrene krangler, og de blir kanskje skjelt ut av fulle foreldre. Noen foreldre er mindre påpasselig hva ungdommene deres gjør, og er på grunn av alkoholinntak ikke i stand til å kjøre og hente barna når de vil hjem. Manglende avtaler om når ungdom skal være inne om kvelden og liten oversikt fra foreldrenes side gjør at barn overnatter andre steder enn hjemme, uten at foreldre vet om det. Sommeren er tiden hvor mange unge debuterer både med å drikke alkohol og å teste narkotika. Ungdata undersøkelsen viser at flere ungdommer i Telemark har kjørt moped eller annet kjøretøy i beruset tilstand, eller vært passasjer når fører har vært beruset. Uvettig kjøring med båt fører også til ulykker.

Jo, eldre ungdommene blir, jo viktigere er det for foreldre å være bevisst forbilderollen i forhold til at egne alkoholvaner smitter over på ungdommene i familien. Det er ikke alltid like populært og lett å være «strenge» foreldre. Men foreldre må være villige til å stå i situasjonen og sette grenser for sine ungdommer, selv om det skulle utløse protester!

Read Full Post »

bilde av familie klipt ut i papp som holdes av hender

Illustrasjonsfoto

At rusproblemer rammer hele familien, ikke bare den som har et misbruksproblem, er i ferd med å bli almen kunnskap. Jeg har snakket om dette temaet, disse perspektivene, i 30 år. Ansatte i hjelpetjenestene, på sykehusene, i behandlingsinstitusjonene, i psykiatrien, i kommunene, skolene, barnevernet, barnehagene. De vet det og de har erfart det. Når en i familien har alvorlige problemer, blir det ofte hele familiens problem.

Hvem ser hele familien

Vi vet det, men likevel møter familiene til rusmiddelmisbrukeren fortsatt et hjelpeapparat som er fragmentert. For familien innebærer det for eksempel at far får hjelp for sine rusproblemer på behandlingsinstitusjon, mor som er sliten og alvorlig belastet etter mange år som pårørende får hjelp og støtte på et veiledningssenter, barna får samtaler for eksempel hos helsesøster eller i barne- og ungdomspsykiatrien. Men hvem ser familien som helhet? Hvor blir det av den familieorienterte behandlingen? Vi har kunnskapen om skadevirkningene rusproblemer har på familien, men vi har etter mitt syn fortsatt ikke utviklet gode nok systemer og tilbud som er tilrettelagt for å gi familien den helhetlige hjelpen de trenger.

Med barna i fokus

Det er bra at barnas behov som pårørende har blitt forsterket gjennom loven om barn som pårørende. Vi har fått egne barneansvarlige i spesialisthelsetjenesten. Alt dette er vel og bra, men jeg savner en vilje hos helsemyndighetene til å anerkjenne familieperspektivet som en integrert del av behandlingen. Behandlingsperspektiv på den voksne må innebære et forebyggende perspektiv på neste generasjons barn!

Derfor må barnefokuserte samtaler med foreldrene være en integrert del av behandlingen av den som strever med sin rusmiddelavhengighet. Den edrue forelderen må involveres både for sin egen del, og av hensyn til barna og familielivet. Det kan være en lang prosess å endre et uheldig samspillsmønster. Målet med barnefokuserte samtaler er at foreldrene i større grad tilrettelegger for gode nok utviklingsprosesser for barnet. Den edrue ektefellen må sikres en rett til behandling lenge før hun eller han er så belastet at de utvikler egne diagnoser. Barnet vil ofte trenge å oppleve at foreldrene kommer dem i møte gjennom å rydde opp i det som et rusrelatert samspill har påført dem av vonde og vanskelige opplevelser. Rydde opp i det som har forvirret dem, replassere skyld og ansvar. Dette kan kun gjøres gjennom en familieorientert og helhetsorientert tilnærming til behandlingen!

Et pakkeforløp for familien

Pakkeforløp for ruspasientene er under utvikling. Dette skal blant annet sikre bedre informasjon og organisering av behandlingsforløpet, og overganger og helheten skal bli bedre ivaretatt. Vel og bra, men jeg ønsker meg et familiepakkeforløp!—Jeg frykter at et pakkeforløp for den enkelte bare i enda større grad bidrar til fragmentering. Jeg bruker ofte dette bildet: Se for deg at en familie blir utsatt for en alvorlig bilulykke. Ambulansen kommer, men tar bare med seg den ene av foreldrene. Resten på fire; mor og tre barn må klare seg så godt de kan! Ja, slik kan situasjonen være i en rusbelastet familie, når eksempel far legges inn til behandling.

Å tenke og jobbe helhetlig

Det kommer mange flotte og gode retningslinjer og veiledere; men hvem skal sy dette til en helhetsorientert tilnærming? Det å være nærstående til en med rusmiddelproblemer er verken å være en diagnosegruppe eller en tilstandsgruppe. De er alle familiemedlemmer som på ulike måter kan belastes av et annet familiemedlems rusmiddelproblem, og må så snart som overhodet mulig få nødvendig og tilstrekkelig hjelp i en helhetsorientert tilnærming. Vi må virkelig lære oss å komme for sent så tidlig som overhodet mulig. Det er det som er tidlig intervensjon i praksis.

 

 

 

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: