Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Pårørende’ Category

illustrasjonsfoto hender som holder tett rundt en annens handPå NRK 1 går det en serie som heter «Helene flytter inn». Et program som gir innblikk i hvordan brukere/pasienter og ansatte har det på ulike typer institusjoner. Vi får møte ulike personer og får et lite innblikk i hvordan deres hverdag er. Helene vandrer rundt blant de som bor og jobber på institusjonen og stiller undrende spørsmål. Jeg opplever dette som et program som virkelig åpner for ettertanke og innsikt. Det er vanskelig å være uberørt.

 

I det siste programmet jeg så flyttet Helene inn på en avdeling for spiseforstyrrelser. Hun var omgitt av alvorlig syke pasienter. Noe av det sentrale ble å forstå hva sykdommen dreier seg om og hvor farlig den faktisk er. Det var to ting i Helenes undring som traff meg. Først hadde hun tanker om hvordan det hadde vært hvis det var hennes barn. Hvordan hadde det da vært å være mor? Det neste var at hun undret seg over hvordan hun med en frisk hjerne kunne forstå hvordan en som var så syk tenkte. Disse to refleksjonene oppsummerte mye for meg.

 

Jeg har selv hatt det tøft som pårørende en periode nå. Jeg har fått kjenne på hvor vanskelig det er å følge fornuften når følelsene står i veien og hvor gjerne jeg ønsker og bare kunne «fikse» opp. Som pårørende blir jeg opptatt av å skulle hjelpe. Vi lever i et godt velferdssamfunn og det er mye hjelp å få. Det jeg selv erfarer er at uansett hvor god hjelp vi får, så er det likevel overveldende å være pårørende. Den enkle løsningen jeg vil ha, finnes ikke alltid. Det er også slik at dem vi er pårørende til, skal kunne gjøre sine egne valg. Pårørende blir sittende på sidelinja, uansett hvor tett på vi får være.

 

I perioder med mye bekymringer har jeg liten toleranse for endringer. Selv små ting som blir endret, føles overveldende. Det er ikke rom for omstilling i hodet. Dette gjør igjen at jeg blir lite fleksibel og kan reagere meget intenst på det som egentlig er småting. Man kan vel enkelt si det at jeg overreagerer. Flesteparten av oss har det nok sånn, når vi har for mange bekymringer på en gang. Men er vi som omgivelser flinke til å ivareta det? Og hvor lenge tåler vi å forholde oss til de som har det sånn? En pårørende til en som ruser seg vil ha bekymringer nok for en hel bataljon. Hvordan klarer vi som omgivelser å ivareta dem? Jeg tror vi er flinke og omsorgsfulle en periode, og så forventer vi at de skal gå tilbake til «normal» funksjon igjen. Vi har på et vis ikke tid til mer. Men hva når de er pårørende til noen som står i en evig runddans av problemer. De som ikke blir friske eller fortsetter å rote det til for seg? Hvor tålmodige er vi da?

 

Ofte tror jeg det er lettere å forholde seg til egen smerte og slit, enn det er å forholde seg til andres. Det å stå på utsiden gjør oss i utgangspunktet hjelpeløse. Vi vil så gjerne hjelpe, men er helt avhengig av den andre om vi får lov. Hvordan blir det da å være pårørende til en med en «syk» hjerne, når man selv har en «frisk», som Helene spør om.  Hva gjør vi når vi ikke kan få den andre til å forstå hva som er rett. Dette opplever vi som pårørende alle sammen, selvfølgelig i større og mindre grad. Se f.eks på tenåringer. Hva gjør vi når ungdommene tar valg som i våre øyne er feil, hva når de ikke tar imot gode råd, hva når de begynner å gjøre feil gang på gang? Hva gjør det med oss som pårørende? Det å være foreldre til en ungdom med en hjerne under ommøblering er en påkjenning i seg selv. De skal ut i verden og de skal prøve og feile. Det er en prosess de må gjennom for å bli voksne og selvstendige. Men er det lett å stå og se på, uten å ville gripe inn? Nei, jeg tror ikke det. Dette er i utgangspunktet sunne og friske prosesser, hvordan er det da når man skal forholde seg til de som er syke? Det må være så mye, mye verre.

I rusfeltet er vi omgitt av mennesker som har liv som kan oppleves overveldende og kaotisk. Jo mer følelser vi har, jo mindre fornuft er det plass til. De er omgitt av bekymringer, smerte og sorg. Min oppfordring blir at vi klarer å ivareta disse personene på en god måte. Vi må alltid huske på hvor ille det er å være den som står ved siden og ofte så gjerne vil gjøre godt, men ikke får det til, eller kanskje ikke får lov. Se dem, møt dem, vær litt tolerant og tenk at her møter jeg et menneske som bærer tungt. Vi er sjelden smartest når vi går opp de bratteste bakkene, vi har nok med å puste og komme oss videre.

 

 

Read Full Post »

lys som er tent på mørk bakgrunn31.august markeres verdens overdosedag rundt i hele Norge. Dette er en dag for å minnes de vi har mistet og forebygge nye dødsfall. Samtidig er det en dag hvor vi ikke bare skal minnes de som har gått bort, men ta på alvor den sorgen som er igjen for de som har mistet en de er glad i.

 

I organisasjonen Barn av rusmisbrukere( BAR) har vi ofte kontakt med unge voksne som opplevde at mamma eller pappa døde i overdose. Ida, en av våre nettverksmedlemmer, opplevde dette og hun deler sine tanker og erfaringer som gjesteblogger hos Borgestadklinikken:

 

-Jeg husker enda den lørdagskvelden da det ringte på døren. Presten som kom for å fortelle at pappa var død. Mamma og jeg satt og så på tv og koste oss med godis i sofaen, og inn kom mannen som ødela vår helgeidyll. Jeg husker mamma begynte å gråte, og at jeg ba henne om å slutte for jeg synes det var ubehagelig. Jeg husker jeg var lei meg selv, men jeg ville ikke vise det – det er ikke alltid like lett å skulle vise såre følelser når man er ti år, spesielt ikke når pappa’n din har dødd av overdose, og det nesten ikke er noen som vet at han er rusmisbruker.

 

Jeg kan ikke forklare hvorfor det var så farlig for meg at noen skulle se at jeg var lei meg, men når jeg har blitt eldre så har jeg skjønt hvor tabubelagt og et ”ikke-tema” det er å snakke om rusmisbruk. Jeg ser hvor mange voksne som enda sliter med å snakke om det, så det er ikke så rart at et barn «gjemmer seg», da man er blitt opplært av samfunnet til at dette er noe man ikke snakker om.

 

Jeg tror aller helst jeg ville slippe å bry meg, slippe å føle på noe som gjorde så vondt, og som var så ufattelig vanskelig å snakke om. I mitt hode tenkte jeg til slutt at han var jo død, så da konkluderte jeg med at det heller ikke var noe å snakke om. Hva var det egentlig å si?

I seksten år snakket jeg ikke om pappa. Ikke til noen. Når folk spurte hvordan faren min døde, så sa jeg bare at det ville jeg ikke si – og da spurte ingen mer om det.

 

Barn som mister sine foreldre i overdose har ulik grad av informasjon om foreldrenes rusproblematikk på forhånd. Dette henger godt sammen med at vi fortsatt synes det er vanskelig å skulle snakke MED barn om voksnes rusproblemer. Vi foretrekker å tenke tanken om at ”barn som ikke spør, lurer ikke på, eller forstår ikke hva som skjer”.

 

Ofte opplever vi i BAR å bli kontaktet av en forelder som lurer på hvordan man skal fortelle sin 9 år gamle sønn eller datter at mamma/pappa er rusmisbruker og derfor ikke kan være på besøk der.

Mange av våre brukere forteller selv om den intense sorgen, savnet og sinnet ved at forelderen med rusproblem har dødd. Det oppleves ofte som en brutt relasjon hvor man den ene dagen har en forelder, og neste dag så er den forelderen borte, uten at man kanskje har fått svar på alt man lurer på. Dette beskrives av mange som åpne sår man tar med seg langt inn i eget voksenliv, men dette er skjulte sår som ikke vises.

 

Barn som har en forelder med rusproblemer etterlyser selv informasjon. De ønsker å vite hvordan det går med mamma og/eller pappa. Dette har kommet helt tydelig frem i levekårsstudien om barn og ungdom som har en forelder med rusmiddelproblemer (2015).

 

 

 

Verdens overdosedag handler ikke kun om å minnes de som vi har mistet som vi var så glade i, det handler også om å tørre å ta sjokket, sorgen, savnet og i noen tilfeller lettelsen hos de som står igjen, på alvor.

 

Vi vet det finnes altfor mange barn der ute som enda lever i tabuet, og like mange voksne som bærer på vonde barndomsminner som de ikke får snakket om. Derfor er det viktig at vi fortsetter å jobbe for åpenhet rundt rusproblemer, både for brukerne selv, men også for de pårørende som står rundt. Én markering, en dag i året løser ikke alt, men det er et steg på veien der de gode kreftene må gå sammen for å forhindre nye dødsfall og for å bryte sirkelen med taushet og tabu.

 

TEKST AV: Marius Sjømæling , leder i BAR og nettverksmedlem Ida i BAR.

 

Read Full Post »

Noen ganger er det dessverre slik at vi må mase på vegne av våre egne barn. Slik opplevde Therese det. Hun tok opp med datterens lærer gang på gang at situasjonen hjemme nå var vanskelig, og datteren, Tine, slet med angst. I tillegg hadde Tine få venner på skolen. I perioder var det snakk om mobbing.

Dette er en familie jeg møtte gjennom jobben min som mekler i familiesaker. De har en  fin fasade utad. Både Therese og barnas far har gode jobber som det er knyttet prestisje til. Akkurat nå er han sykemeldt. Han har et alkoholproblem og er innlagt for behandling. Det er noe av det som er vanskelig for Tine. Hun har opplevd at far har vært full under samvær. Hun bekymrer seg for om han vil klare å slutte å drikke. Hun er redd for at andre på skolen skal få rede på problemet. Hun har mange bekymringer for far som hun er så veldig glad i, og så veldig stolt av.
Tema for mekling er hvordan samvær skal være når han har permisjoner og når han kommer hjem igjen.

 
Vi kom fort og greit frem til trygge og gode avtaler om samvær videre. Men det ble en lang samtale – om fars sorg over å ha påført Tine vanskelige opplevelser, – om hvordan foreldre kan forklare et barn hva et alkoholproblem er, – om problemer med mobbing og ensomhet – og ikke minst om det foreldrene opplevde som en kamp for å få hjelp til å takle situasjonen.
Mor forteller at det er et år siden hun første gang snakket med Tines lærer om sitasjonen hjemme og mobbingen. Tine fikk da snakke med en helsesøster. Helsesøster vurderte Tine som ei ressurssterk jente som ikke trengte samtaler.

 
Mor tok saken opp med lærer på ny et par måneder senere. Tine hadde da en del angstproblemer. Lærer sa han skulle ta de topp i et team på skolen. De har møte en gang i måneden. Dessverre var lærer syk da møtet ble holdt, og siden ble det glemt, på tross av at mor purret.
Jeg ringte til og med til barnevernet anonymt, forteller mor. Jeg var så opprådd av å se hvor vanskelig Tine hadde det. På barnevernet fikk jeg beskjed om at det ikke var en sak for dem for det var jo ikke snakk om omsorgssvikt. De anbefalte helsesøster igjen – men det hadde jeg gitt opp. Jeg følte jeg bare maste.

 
Dette er dessverre ikke en uvanlig situasjon. Mange opplever at det er tilfeldig om den enkelte lærer eller ansatte i barnehage vet hvordan de kan formidle hjelp til familier i vanskelige situasjoner.
I kommunen hvor Tine bor har de mange gode tilbud. Jeg kjenner denne kommunen. Jeg kunne fortelle Tines foreldre om en egen familieavdeling i kommunen. Her jobber det fagfolk som også har mye erfaring i å snakke med barn om hvordan det er å ha foreldre som strever med alkohol. De tilbyr råd og veiledning til både fedre og mødre. De deltar også gjerne i samarbeid med skole. De har til og med egne grupper for barn.
Vi kunne avslutte timen med å ta en telefon. De fikk time hos familiekonsulent uken etter.

 
Alt maset var så unødvendig. Denne familien kunne ha fått god hjelp for et år siden hvis bare lærer eller helsesøster hadde tatt mors bekymring på alvor og undersøkt litt bedre tilbudet i egen kommune.

 
Kompetansesenter rus samarbeider nå med flere kommuner om å utvikle bedre rutiner for tverrfaglig samarbeid. Målet er tidlig hjelp og godt foreldresamarbeid. Vi kaller den modellen vi jobber med for BTi – Bedre Tverrfaglig Innsats. Kommunen starter med å lage oversikt over alle tiltak de har for barn i forskjellige aldersgrupper. Det er en veldig nyttig jobb i seg selv. Det er stor kompetanse og mye gode tiltak i en vanlig norsk kommune. Men de som jobber med barna må vite hvordan de formilder hjelp og de må kjenne tilbudet i egen kommune. Det må utarbeides rutiner slik at det ikke blir tilfeldig hvem som får hjelp avhengig av den læreren de samarbeider med.
Vil du vite mer om BTI så finner du informasjons på nettsiden tidligintervensjon.no.
Jeg anbefaler også at du går inn og ser på hjemmesiden til kommuner som har jobbet med modellen, for eksempel Haugesund   og Skien. Her finner du gode oversikter over tiltak og nyttige verktøy.

Read Full Post »

FETE

©BERTRAND BECHARD / MAXPPP ANGERS LE 25/12/2003 ILLUSTRATION FETE

Snart er det jul. Selv om været sier oss noe annet, står jula faktisk rett på utsida av døra. Og som mange andre har jeg forberedt og bakt til jul. Det siste jeg lagde var appelsinmarmelade etter en gammel oppskrift jeg fikk av en kollega. Den ble nydelig – med den perfekte blandinga av bittert og søtt. Slik appelsinmarmelade skal være!

Noen gleder seg til jul, andre gruer seg og håper den går fort over. Mange fler enn vi liker å tro. Jula er den tida av året det knytter seg flest forventninger til – på godt og på vondt. Jula kan være himmel for noen, og helvete for andre. For meg har derfor jula også et bittersøtt preg. Det av flere grunner.

Nyttårshelgen skal vi i år, som vi pleier, feire til fjells. Ikke at det er særlig mye snø der heller i år dessverre, men det skal bli godt med noen annerledesdager på hytta. Og mens vi skal leke og kose oss med både familie og venner, lage julekos og hygge, sitter det flere hundre flyktningbarn mellom 0 og 16 år på høyfjellshotellet like i nærheten. De mangler sko og utetøy, de mangler leker – mest av alt mangler de trygghet. Juleforberedelser og gavekjøp, familiekos og ferielykke er veldig langt unna for dem. Og jula er ikke noe å glede seg til.

Over hele landet er det mange barn og unge, som heller ikke gleder seg til jul. Som heller enn å glede seg til at julefreden skal senke seg, gruer seg til julebråket og alle festene. Som kan vare i dagevis. Og i jula er det ekstra vanskelig å takle når alle andre koser seg så inderlig.

Det er ikke bare barn og unge som er pårørende og som gruer seg. Kjærlighetspartnere, besteforeldre, søsken, nære venner – mange er de som har et rusavhengig familiemedlem eller noen tett på seg som sliter med rusavhengighet. Å reise bort er løsningen for noen. Så slipper man hele greia. Andre prøver etter beste evne å lage en normal jul uten å la sorgen styre. Atter andre inviterer den rusavhengige til julefeiring – med mer eller mindre godt resultat.

«Aldri var ensomheten så tung å bære som i jula». Sitatet er hentet fra LMS – Landsforbundet Mot Stoffmisbruk sin nye publikasjon 7p. Mange rusavhengige har det ekstra vanskelig i jula. Det å ikke ha noen å feire jul med, ikke bli invitert noe sted er tøft og vanskelig. Mange opplever at de ikke har noe sted å være når hverdagen tar ferie. Det er ekstra ensomt å være ensom i jula!

Her i Grenland har vi noe som heter Omvendt Julenisse. Nissen er omvendt i den forstand at den samler inn gaver – for så å gi dem videre. Vi har også kunnet lese i år at stadig flere trenger hjelp i jula – til både mat, klær og gaver. I Varden kunne vi for noen dager siden lese om en nedslående rekord – aldri har så mange hatt behov for posene med julemat fra Frelsesarmeen. Norge har de siste tiårene opplevd en negativ utvikling hvor flere og flere barn lever under fattigdomsgrensen.

Heldigvis er vi også mange som gleder oss til jul. Og som kanskje gjør noe ekstra for å skape en fin jul for andre enn vår innerste krets. Noen omprioriterer tida si og reiser opp til høgfjellshotellet med barnetøy og leker. Noen reiser rundt med mat og gaver til de som trenger det mest. Noen inviterer fremmede på julemiddag. Og noen stiller som frivillige på ett av de mange arrangementene rundt om. Mange er de som tar julens budskap ut i direkte handling. Medmenneskelighet, raushet og varme. Tilgivelse. Tilstedeværelse. For det er dette julen handler om vel?

Måtte dere alle få en strålende jul!

 

 

Read Full Post »

pårørendedialog på facebook 2Mange i rusfeltet har de siste dagene vært opprørte og bekymret etter at Helsedirektoratets nye prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert behandling var offentligjort. Veilederen er gjeldende fra 1.november 2015. Nå kan vi imidlertid slappe av. De pårørende skal fortsatt få behandling i rusfeltet!

Årsaken til bekymringen var usikkerhet og tvil om pårørendepasienters fortsatt kunne gis rettighet til helsehjelp for egen del i ruspoliklinikkene. Vi opplevde at det som sto i veilederen om de pårørende var uklart, og vi ble svært usikre på om direktoratet hadde tatt hensyn til rusfeltets mange innspill i høringsrunden før sommeren. Vi fryktet at vi nå ikke lenger kunne tilby pårørendepasientene helsehjelp hos oss. Årsaken er at pårørende var tatt ut som såkalt tilstandsgruppe.

Slik vi og andre kolleger i rusfeltet tolket dette, kunne det ikke bety annet enn at pårørende, dvs. ektefeller, foreldre, voksne barn av- og søsken til personer med avhengighetsproblematikk, etter 1.november ikke lenger kunne få helsehjelp for sin egen del ved rusinstitusjonene.

Veilederne fra Helsedirektoratet er viktige fordi de er styringsdokumenter for institusjonene som tilbyr behandling innen rusfeltet. Veilederne skal sikre kvalitet og god fagutøvelse. Da førsteutkastet til denne veilederen kom på høring før sommerferien var pårørende rett og slett fjernet som pasientgruppe. Da ble det bokstavelig talt liv i leiren! Et samlet rusfelt kastet seg over tastaturene og skrev tydelige høringssvar som pekte på at de pårørende måtte få beholde sine pasientrettigheter og fortsatt være pasienter hos oss på Borgestadklinikken og hos de andre rusinstitusjonene.

Diskusjonen gikk høyt i sosiale medier på mandag da hele rusfeltet tolket at Helsedirektoratet hadde gått mot alle høringssvar, og likevel ikke tatt de pårørende med som tilstandsgruppe.«Hva kan begrunnelsen være?» «Dette bør noen reagere på!» «Dette må sjekkes ut for det er jo en skandale.» «Dette er veldig trist.» «Dette kan ikke bli stående.» «Jeg kommer ikke på noe annet å si enn at dette er helt på trynet.»

Reaksjonene fra fagfolk og brukerrepresentanter var altså samstemte, sterke og mange. Også representanter for ekspertgruppa som jobbet med veilederen for Helsedirektoratet stilte seg spørrende til at pårørendepasienter ikke lenger var med.

Kommunikasjon kan virkelig være vanskelig! Helsedirektoratet omtalte alle de nye prioriteringsveilederne på sin Facebookprofil. Der skrev de bl.a. at: «Alle pårørende skal fortsatt få den hjelpen de trenger» Vi mistenkte da at de ville at pårørendepasienter skulle få denne hjelpen innen psykisk helsevern og ikke som tidligere også innen rusfeltet. Vi synes at pårørende- og de fastlegene som henviser dem, selv skal kunne velge hvor de vil henvises og få sine pasientrettigheter.

Det å være «pårørende» er selvsagt ikke er en diagnose. Noen pårørende blir imidlertid så syke av belastningene de er utsatt for at de må ha spesialisert helsehjelp. Vi mener at de skal kunne få denne hjelpen også i rusfeltet. Vi er eksperter på avhengighetsrelatert samspill, følgetilstander og veien til et bedre liv. Vi tror heller ikke pårørendepasienter vil bli prioritert innen et overbelastet psykisk helsevern.

Diskusjonen gikk høylydt i rusfeltet: Hvordan skulle vi forstå innholdet i den nye veilederen? Når pårørende ikke lenger var en tilstandsgruppe, betød det virkelig at vi ikke lenger kunne gi dem behandling?

Det ble betimelig å spørre Helsedirektoratet direkte på deres Facebookside: «Hva gjør vi med pårørendepasienter til TSB, skal vi fortsette å gi dem rett til behandling?» Svaret kom etter noen timer: «Pårørende har samme rettigheter som tidligere» Jeg overdriver ikke når jeg sier at det ble jubel i rusfeltet. Vi fortsetter altså som vi har gjort! Pårørendepasienter skal fortsatt få rett til behandling og kan nyte godt av all den kunnskapen som behandlingsinstitusjonene i rusfeltet har!

 

 

 

 

Read Full Post »

illustrasjon av menneske som ser nedSkam – smak litt på det ordet. Hva er egentlig skam? I Aftenpostens Si:D for en stund tilbake skrev en ung gutt at skam er opplevelsen av ikke å kunne elskes. Ikke fortjene å bli elsket. Det er sterkt. Og ekstra sterkt når det kommer fra en ung gutt med hele livet foran seg. Han skrev videre at den som vet å se etter det, ser at skammen lyser opp over alt. Skjult og til stede samtidig.

”Den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket” sier Finn Skårderud. Altså at skam er nært knyttet til selvfølelsen. Og denne forståelsen går igjen en rekke steder, blant annet Store norske leksikon hvor det står at: «Skam, sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg».

De fleste av oss har kjent på skam en eller flere ganger i løpet av livet. Noe annet vil være rart. Vi har kjent på den varme ekle følelsen når skammen skyller over oss. Når vi blir røde i toppen og helst vil forsvinne ut i det store intet. Eller den iskalde klumpen i magen som ikke vil tine. Men det som for de fleste av oss er noe som har skjedd en gang eller noen få ganger, er hos andre alltid til stede. Tenk hvilken kraft den følelsen har – og tenk om den skulle vært der hele tida! Det er ikke vanskelig å leve seg inn i hvor vanskelig det må være. Og hvor stor plass i livet det kan ta. Skam er rett og slett livsalvorlig!

Man skiller ofte mellom to typer skam – den usunne og den sunne. Den sunne gir mening og hjelper oss til å korrigere oss selv når det trengs. For det trengs jo iblant for mange av oss. Den skammen sier ifra når vi har oppført oss dårlig, for eksempel hvis vi har krenket andre. Den lærer oss noe, en lærdom vi tar med oss slik at vi forhåpentligvis ikke kommer i samme situasjon igjen. En slik skam er både sunn, beskyttende og helt nødvendig.

Den usunne skammen er noe helt annet. Den stikker mye dypere, og i retning av at «det er jeg som er feil», «jeg fortjener ikke bedre» og «det er min skyld». Når slik skam samler styrke får den stor kraft. Og fordi det er alt for vanskelig å vise frem eller snakke om, får den vokse seg stor og sterk uten å bli motsagt.

Selve ordet skam bruker vi egentlig lite i dagens samfunn. Det er som om det er litt gammeldags, knytta til skammekroken på skolen eller streng oppdragelse fra en annen tid. Men tro ikke at den er borte selv om vi ikke snakker om den!  Kanskje nettopp fordi vi ikke snakker om den, er den enda vanskeligere å få øye på og gjøre noe med. Og skal vi kunne gripe skammen må vi kanskje begynne med å BEgripe den. Vi må ha et språk og et begrepsapparat som gjør oss i stand til å forstå og snakke om skammen. Og gjennom ordene kan kanskje skammen også finne veien ut.

Vår fagsjef Frid Hansen har tidligere blogget om skam. Det å ha rusmiddelproblemer er skammens problematikk sier hun. For når vi kommer til rus og avhengighetsfeltet er skammen alltid til stede.

Barn som har vokst opp i familier med rusmiddelproblematikk, eller annen problematikk som har skilt dem fra «alle andre», forteller om haugevis med skam. De skammer seg over sine foreldre. Hvordan de oppfører seg. Hvordan de ser ut. Hvordan det ser ut hjemme. Det at de ikke er eller har det som alle andre. Det i seg selv er grunn god nok til ikke å fortelle noen om hvordan det egentlig er. For skam smitter. Og noen barn slutter aldri å skamme seg.

Kjærlighetspartnere skammer seg fordi de ikke klarer å få partneren sin til å endre seg. Også her er skammen så sterk at det blir umulig å fortelle om.

Voksne med foreldre som sliter  med rusmidler og ikke kan være besteforeldre som alle andre, sliter også med skammen. Den er ikke nødvendigvis så mye lettere å takle selv om man er voksen.

Skam, skam, skam. Det ER vanskelig å snakke om skam. Derfor er det vanskelig identifisere den. Derfor er den så sterk. Og derfor virker den så sterkt. Og skam avler frykt.

Brené Brown, amerikansk forsker, avslutter en av sine berømte TED-talks med følgende ord: «Fordi jeg tror at hvis man jobber med et utgangspunkt som sier: «Jeg er nok,» da stopper vi å skrike og begynner å lytte. Vi er snillere og mer omtenksom mot menneskene rundt oss, og vi er snillere og mer omtenksom mot oss selv.» Kanskje er det det som må til – at vi tør å vise frem vår sårbarhet, dele den. Hun sier videre at skam ikke er svakhet, det er mot. Det å la seg bli sett, å være ærlig, ta imot andres hjelp – slik kan skammen overvinnes.

Kan vi ikke prøve om det stemmer?

Read Full Post »

illustrasjonsbilde person under pressGjennom å intervjue mennesker som har opplevd overdoser hos noen de er glad i, har jeg blitt kjent med sterke livshistorier og tappert pågangsmot.

Jeg har også blitt kjent med mange tunge og vonde erfaringer. Det mest påfallende er usikkerheten og frykten, som får så altfor god tid til å sette seg. Frykten og uvissheten er noe man som pårørende lærer seg å leve med, men aldri blir helt vant med. For hvordan kan man bli vant med å frykte det verste?

«Han våkner og kvikner til, fly forbanna og har vært nær døden gjennom denne overdosen. Helsepersonellet står der, og det som skjer er at etter han har fått motgift og kommet til seg selv igjen, og etterpå skjelt ut moren og så meg, så er det bare et mål … og det er å komme ut for mer rus. Det er det eneste målet, og han skjønner jo ikke hva han akkurat har vært igjennom overhodet, og han har jo ikke noen forutsetninger for å skjønne det. Det er klart at det å ha noen å snakke med da, når du som nær familie blir helt overlatt til deg selv etter å ha opplevd noe sånt, og du kan si at den bomba som har gått av inni deg, den bare fortsetter i det du går ut av sykehuset.»

Utdraget ovenfor er fra ett av intervjuene jeg har gjort i forbindelse med overdosedagen den 31. august. Slutten kan synes å være uviss. Gutten forsvant til sitt etter å ha fått motgift og kviknet til. Foreldrene dro hjem. Hjem til en forhøyet frykt og uvisshet, for hva gjør man etter noe sånt? Skal man forsøke å sove? Skal man sette telefonen på full lydstyrke? Bør man droppe å dra på jobb dagen etterpå, og hvordan i all verden skal man forklare det? Hva skal man tenke?

Overdoser er et vanskelig tema som ikke kan rives løs fra forhistorien. Overdoser kommer nesten uten unntak som et resultat av en lang og brutal reise, både for den rusavhengige, og for de som står nær. Overdoser er et vanskelig tema fordi det har vært vanskelig å snakke om det. Overdoser kan synes å være symbolet på at det gikk galt.

Situasjonen ovenfor beskriver en kveld der gutten overlevde. Mange pårørende jeg har vært i kontakt med, har opplevd dette. Ufattelig vanskelig, men også med et element av håp. En overdose kan for mange nettopp være et håp. At nå skal det gå bra, nå som bunnen er nådd. At dette er en mulighet til å sette i gang behandlingen for alvor. Situasjonen forteller om motstridende og sårbare forventninger. Et sjokk for dem som står nær, en form for nærkontakt med det aller vanskeligste i livet og et håp om at nå skal det bli bedre. På den andre siden så forsvinner den rusavhengige ut døren, forbannet for at rusopplevelsen ble ødelagt.

Foreldrene ble ikke tilbudt å snakke med noen den kvelden på sykehuset. De fikk ikke en mulighet eller en lapp med et telefonnummer. Ingenting. De dro hjem til en lang natt, som så mange netter før.

Det er klart at det hadde vært fint å kunne snakke med noen.

 

Michael Lindholm er sosiolog og jobber som rådgiver hos Landsforbundet Mot Stoffmisbruk.

 

Mandag 31. august er Verdens Overdosedag, og dagen vil bli markert i en rekke byer i Norge. Sammen med Helsedirektoratet har kommuner, bruker- og pårørendeorganisasjoner arbeidet frem mot dagen for å fremme budskapet om å minnes de vi har mistet som følge av overdose, og også rette søkelyset mot det store samfunnsproblemet overdosedødsfall er.

 

Read Full Post »

%d bloggere like this: