Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Ruspolitikk’ Category

illustrasjonsfotoRusbehandlingen preges av dårlig akuttilbud, mangel på boliger, og et sviktende ettervern. Dette er hentet fra et intervju med leder for rusmiddeletaten i Oslo i bladet Aktuell i 1969. Dette er nå 47 år siden, hvordan ser det ut i dag?

Det er i dag alt for mange som mister en av sine kjære pga rusmisbruk. Folkehelseinstituttet (FHI) meldte for litt siden at det var 289 narkotikautløste dødsfall i fjor. I tillegg til dette dør rundt 1500 nordmenn hvert år av tilstander som skyldes alkoholmisbruk.

Brukeren jeg beskrev i sist ukes blogg, var en av de mange som hvert år dør av somatiske skader knyttet til rusavhengighet.  En studie som kartla brukernes helsetilstand i en ruspoliklinikk viser at brukerne i snitt har fire somatiske sykdommer. Rusavhengige har kortere levetid, de dør av somatiske sykdommer, og de dør av overdoser. Hvorfor får vi ikke disse tallene ned, vi satser på døgnbehandling, vi har opptrappingsplaner for rusfeltet, men problemet består?

En trygg bolig er en forutsetning for et godt liv i kommunene.

Vi har flere tusen døgnbehandlingsplasser innenfor rusbehandling. Dessverre sier over halvparten av pasientene i behandling at de ikke blir forberedt på hverdagen ute i kommunen etter behandling. En rapport fra NIBR viser at nesten halvparten av pasientene som avslutter behandling i TSB er bostedsløse. Kan vi forvente at behandling har effekt når pasientene ikke har en trygg bolig i etterkant?

Bedre på resirkulering enn på rehabilitering.

Når vi ikke klarer å forberede pasientene på hverdagen etter rusbehandling blir pasientene innlagt igjen. Det bør derfor ikke overaske oss at de fleste pasientene innlagt i rusbehandling har vært innlagt før. Vi har en ny opptrappingsplan for rusfeltet, kommunene skal bygge opp flere og bedre tilbud slik at andelen resirkulerte brukere går ned.

Rusavhengige er vant til opptrappingsplaner, det har vært mange planer de siste 47 årene. Men de hjelper lite med flotte planer og fine ord om de ikke blir virkeliggjort. Flere reportasjer i Klassekampen den siste tiden har vist hvordan penger som skal gå til rusavhengige i for eksempel Trondheim og Oslo går til andre ting. Begge disse byene har høye overdosetall. Heldigvis begynner sentrale politikere å ta til orde for øremerking av midlene slik at pengene blir brukt til det de skal.

Vi trenger en satsning på ettervern og gode helsetjenester.

Vi hadde 289 narkotikautløste dødsfall i fjor. Den mest sårbare og livstruende situasjonen for en rusavhengig er like etter rusbehandling eller etter endt soning. Da er overdosefaren høy.  Vi trenger derfor gode trygge boliger og en tilrettelagt oppfølging. Rusavhengige trenger at samfunnet satser på ettervern. Og at lokalpolitikere følger opp Regjerningens satsing.

Egenandelene er et hinder for god helsehjelp

Det dør 1500 mennesker av alkoholrelaterte sykdommer hvert år, mange søker helsehjelp for sent. Jeg tror ordningen med egenandel på behandling enten der er hos fastlegen eller på poliklinikken, for noen rusavhengige kan være et hinder for å oppsøke helsehjelp. For grupper med store og sammensatte utfordringer bør vi tilrettelegge helsetjenestene slik at tjenestene inkluderer og ikke ekskluderer.

Fritak av egenandel for rusavhengige har blitt pekt på av ulike aktører i en årrekke. I en utredning (NOU 2014:12) om prioriteringer i helsetjenestene ble det pekt på at fritak av egenandel kunne være et tiltak som ga stor helsegevinst med liten ressursbruk for rusavhengige og psykisk syke. Om fritak for egenandel er en universalløsning vet jeg ikke, det jeg imidlertid vet er at noe må gjøres for å skape gode inkluderende helsetjenester for alle; også rusavhengige.

Bak de ekstreme innledende tallet i overskriften er det navn, det er søsken, sønner, døtre, mammaer og pappaer. Dette rammer brukere og titusenvis pårørende. Dessverre er overskriften i bladet Aktuell er like aktuell i dag som den var for 47 år siden.

Read Full Post »

illustrasjon-hvedagshelt-blogg-nov-2016

Jeg kjenner applausen varmer der jeg står og ser utover salen. Så deilig å føle at man traff med budskapet! På vei hjem er jeg stolt.

Jeg er nok egentlig en ganske reflektert kar; smart, gjennomtenkt og ikke minst flink. Jeg jobber som brukerrepresentant og har en jobb som gjør at jeg er på mange viktige møter. På disse møtene treffer jeg mange kloke fagfolk (og innimellom litt mindre kloke fagfolk). Innerst inne vet jeg at jeg er uerstattelig. Hvis jeg ikke er på alle disse møtene så vil følgene for fremtidens helse- og omsorgstjenestene bli katastrofale!  Som dere forstår, selvfølelsen og heltebilde er det ikke noe å si på, og det merkes nok på hjemmebane også!

Hverdagshelt på hjemmebane

Samboeren min er en ordinær sykepleier som sjelden får applaus, og hun er ikke på så mange viktige møter. Hennes jobb er nok ikke så viktig som min! En fredag jeg hadde vært og hatt nok en betydningsfull dag i min viktige jobb og hadde en monolog med henne som stort sett handlet om hvor flink og unik jeg var, sier hun plutselig:

«Det kan hende jeg må jobbe litt overtid i helgen, for vi har en pasient som jeg tror kanskje kommer til å dø»

Hun fortalte om en eldre alkoholiker som hadde drukket på seg en sykdom som var blitt oppdaget for sent i forløpet. Vedkommende hadde ikke oppsøkt helsetjenesten når symptomene på sykdommen kom. Samboeren forteller meg innimellom små, anonymiserte bruddstykker om disse ulike menneskeskjebnene hun møter: unge med kreft, eldre med demens, rusavhengige med en somatisk diagnose. Den sistnevnte gruppen er det mange av sier hun; eldre rusavhengige med somatiske sykdommer som blir oppdaget for sent fordi den rusavhengige ikke oppsøker lege.

Mange rusavhengige oppsøker ikke lege eller polikliniske tjenester fordi de ikke har råd til det, pengene blir brukt til den viktigste medisinen: rus. I Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2017) pekes det på at rusavhengige ofte har somatiske følgesykdommer. Ett studie som kartla brukernes somatiske helsetilstand i en ruspoliklinikk viser at brukerne i snitt har fire somatiske sykdommer! Samboeren min og hennes likesinnede møter konsekvensen av dette.

Egenandel: en utfordring for rus og psykisk syke

Et hinder for god helsehjelp til mange mennesker med rus og psykisk helseutfordring er egenandelen som blir avkrevd. Regninger hos fastlegen, eller på poliklinikken, er et hinder for god helsehjelp. Dette har blitt pekt på av ulike aktører i en årrekke. I for eksempel NOU-2014:12 pekte Norheimutvalget på at fritak av egenandel kunne være et tiltak som ga stor helsegevinst med liten ressursbruk for rusavhengige og psykisk syke. Kanskje det er på tide å virkeliggjøre dette nå når opptrappingsplanen for rusfeltet snart er inne i sitt andre år?

I en artikkel i Aftenposten i 2014 intervjues en bruker om denne utfordringen og sier hva han mener fritak et kunne betydd:

«Dette vil kunne bety veldig mye. Jeg har en venninne som har et sår på hånden som er så stort at jeg kan putte to fingre nedi. Men hun går ikke til lege. Det koster penger»

De som får føle på kroppen hva utfordringene og konsekvensene av egenandel betyr står dessverre sjelden på en scene og får applaus og anerkjennelse fra salen. De må istedenfor leve med konsekvensen av en politikk som ikke tilrettelegger for god nok helsehjelp til rusavhengige.

Hjelpende hender

De virkelige heltene!

Ofte er det helsepersonell som må møte utfordringene med det såret brukeren beskriver, eller som i min samboers tilfelle, en person som var helt på slutten av en sykdom.

Samboeren min begynte å jobbe på sykehjem når hun var 18 år og tok sykepleierutdanning etter ti år som assistent. Hun er en av mange titusenvis hverdagshelter som jobber i helse- og omsorgsbransjen. Dette er mennesker som hver dag utgjør en forskjell for blant annet rusavhengige, kreftsyke, og ensomme gamle. Det er ikke noen som gir applaus til disse hverdagsheltene når de gjennomfører sårstell, dusjer gamle, eller har vanskelige samtaler med mennesker i livets siste fase. Eller som samboeren min som i dette aktuelle tilfellet er forberedt på å jobbe overtid fordi en ensom rusavhengige vil dø hjemme i sin egen seng.

Vi har alle et behov for disse hverdagsheltene i helse- og omsorgsbransjen fremover og derfor må vi stelle godt med deres brennende engasjement ved å gi dem den anerkjennelsen de fortjener. Så min oppfordring er: Om du møter en hverdagshelt så si det til vedkommende, alle helter trenger litt applaus innimellom!

Merknad : «Forskrift om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten»,har akkurat vært ute på høring, brukerorganisasjonene på rusfeltet har sammen med fagrådet for rusfeltet levert innspill i denne høringen.

 

Read Full Post »

Depressed Youth Young Man Depression Background HD

illustrasjonsfoto

Ingen blir kvitt sin avhengighet ved å tas ifra en brukerdose. Ingen blir rusfri av å opparbeide seg gjeld, og ingen motiveres til en livsstilsendring ved å påføres prikker på rullebladet. Når rus både er et kriminelt problem og et helseproblem er det forvirrende og kanskje også dobbeltmoralsk.

 Denne uka kom meldingen om at helseminister Bent Høie vil at rusbrukere skal få helsehjelp fremfor straff. Høies argument er at bøter, straff og prikk på rullebladet ikke hjelper noen ut av narkotikaproblemer, heller tvert imot. Han ønsker derfor en slutt på bøtelegging for narkotikabruk, og at ansvaret flyttes fra justissektoren til helsesektoren. Media kaller Høies forslag for en radikal omlegging av narkotikapolitikken. Sett i lys av det vi i dag vet om straffesanksjoner knyttet til rusbruk mener jeg det er mer radikalt å fortsette i dagens spor. Jeg mener det er på høy tid at helseministeren uttaler seg om narkotikapolitikken, og ønsker Høies forslag velkommen.

 

War on drugs

Norsk narkotikapolitikk står i et motsetningsfylt forhold, mellom justis- og helsesektoren. For å forstå hvorfor det er slik, må vi gå noen år tilbake i historien. Frem til 1960 – tallet ble narkotikabruk sett på som et medisinsk anliggende, mellom legen og pasienten. Det var i hovedsak to brukergrupper. Godt voksne mennesker med en opiatavhengighet, som fikk dette skrevet ut av legen sin, og helsepersonell med enkel tilgang til legemidler. Men med fremveksten av hippiebevegelsen oppsto det en endring både i hvem som brukte rusmidler og hvordan de skaffet det. Ungdom utgjorde nå en stor gruppe brukere, og de tok i bruk narkotiske stoffer uten noen form for medisinsk kontroll og distribusjon. Dette fikk voksengenerasjonen til å reagere. Den nye rusmiddelbruken ble beskrevet som en epidemisk trussel, hvor bruk av narkotika kunne smitte over på en hel ungdomsgenerasjon. Tanken om narkotikabruk som et trusselbilde, vokste frem. President Nixon beskrev narkotika som folkefiende nummer én, og erklærte «war on drugs». Her hjemme stilte politikere fra ulike partier seg bak en radikal innskjerping av strafferammen. Fra å risikere 6 måneders fengsel for brudd på narkotikaloven frem til 1964, økte strafferammene dramatisk i årene fremover, og fra 1984 kunne man risikere 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser.

 

Skadereduksjon

Men til tross for strenge straffer har vi ikke lyktes med å få et narkotikafritt samfunn. Situasjonen i dag er at så mye som 60 % av de som sitter i fengsel har et rusproblem forut for innsettelse og mange soner for narkotikarelaterte lovbrudd. Vi har for lengst innsett at straff alene ikke løser problemene som følger i kjølvannet av rusbruk. På 1990-tallet fikk tanken om skadereduserende tiltak solid fotfeste. Metadonbehandling, nå kjent som legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble, tross store uenigheter, innført for å redusere antall heroinoverdoser. I dag drives skadereduserende tiltak i stor skala. Målet er å begrense skadene som rusbruk fører med seg, uten at det stilles krav om rusfrihet hos mottakeren. Blant tiltakene kan nevnes sårstell, utdeling av rent brukerutstyr, akuttovernatting og gratis måltider. Fordi narkotikamisbruk- og avhengighet i dag regnes som sykdom, utløses pasientrettigheter på lik linje med andre pasientgrupper. Dette gir blant annet ruspasienter de samme rettighetene til nødvendig helsehjelp, individuell plan og tilbud om LAR. Det er bred enighet i befolkningen om at ingen skal lide unødvendig som følge av å ha mistet kontrollen over sitt rusbruk.

 

Dobbeltmoral

Men det motsetningsfylte forholdet mellom rus som et kriminelt problem på den ene siden, og et helseproblem på den andre, skaper etter mitt syn en forvirrende og dobbeltmoralsk tilnærming. På den ene siden straffer vi rusbrukere med fengsel, samtidig som det er tillatt å dele ut desinfiserende rengjøringsmidler til sprøyter. Rusbrukere blir tatt ifra brukerdoser, samtidig som de får lov i injisere narkotika på sprøyterom under tilsyn av offentlig helsepersonell.

 

Et helseproblem

Vi har heldigvis forflyttet oss fra den ensidige tanken om at straff er det eneste bøtemiddelet mot narkotika. Mange rusbrukere er i dag mottakere av helsevesenets tjenester, og har rett til å få hjelp. Sånn sett synes jeg ikke helseministerens utspill er så revolusjonerende, og jeg synes det er helt naturlig at han kommer på banen. Det er behov for flere stemmer i debatten, utover de som kun har fokus på den kriminelle delen av narkotika. Jeg mener Høie sender et tydelig signal om at de som strever på grunn av narkotika først og fremst har et helseproblem. Dette vitner om at han har tatt inn over seg det forskningen viser. Ingen blir kvitt sin avhengighet ved å tas ifra en brukerdose. Ingen blir rusfri av å opparbeide seg gjeld, og ingen motiveres til en livsstilsendring ved å påføres prikker på rullebladet. Når noe ikke har ønsket effekt er det etter min mening en god grunn til å endre retning. Og med helseministerens uttalelse denne uken, er det sådd et lite håp om at endringen faktisk kan finne sted.

 

Read Full Post »

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler's hand on sidewalk, cropped

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler’s hand on sidewalk, cropped

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.

Read Full Post »

illubilde IngjerdDet innføres stadig nye pengespill. Spill som folk ikke har bedt om og flertallet ikke vil ha. Det er allerede for mange spill, for mye reklame, for høye tapsgrenser. Lovlige norske pengespill fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto kan du spille så og si over alt! Vi kan levere pengespill hjemme på pc og mobil. Vi kan levere spill i kassa i dagligvaren og i spillkiosker. Det er altså knapt mulig å bevege seg i samfunnet, på nett, i medier eller ute i offentligheten, uten å bli utsatt for et eller annet tilbud om- eller reklame for pengespill. Norsk Rikstoto tilbyr uregistrert pengespill kombinert med alkoholservering på puber og travbaner.

Pengespill har fått en alt for stor plass i folks dagligliv i Norge. Min påstand er at spillpolitikken har blitt for liberal. En restriktiv spillpolitikk er fornuftig og skal ha som oppgave å beskytte befolkningen mot skadelige produkter. En restriktiv spillpolitikk skal være på lik linje med politikk og restriksjoner i forhold til andre skadelige produkter som alkohol og tobakk.

De utenlandske spillselskapene som tilbyr pengespill på nettet og reklamerer ulovlig på tv utgjør en alvorlig trussel mot spillpolitikken i Norge. Disse aktørene har vi erfart er både grådige og hensynsløse i sine metoder når de rekrutterer og forsøker å beholde spillere. Også spillere som de må forstå er problemspillere. Arbeidet med å avslutte utenlandske aktørers virksomhet i Norge bør intensiveres.

Heldigvis er det mange som går inn for at det er nødvendig å begrense de utenlandske spillselskapenes virksomhet mot norsk publikum. Når fokuset i det siste har vært på disse «værstingene» som truer Norsk Tippings monopol, mener jeg at vi heller ikke må miste de norske lovlige aktørene av syne.

Markedsføring av lovlige norske pengespill er også et problem. Reklame for pengespill fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto er i dag alt for fremtredende.

Jeg er klar over at EU-direktivet som muliggjør markedsføring av utenlandske operatører, er under revisjon. Hvis denne revisjonen ikke fører til stans i reklamen fra utenlandske spillselskap mot et norsk publikum, må norske myndigheter ta ytterligere grep for å hindre markedsføringen. Når så er gjort, bør det neste steget være å regulere norske aktørers markedsføring strengere.

Vi vet alle at pengespill for flertallet er et gedigent tapsprosjekt. Mange må tape mye for at noen få skal vinne stort og for at det skal bli penger å dele ut til idrett og kultur. Fra klinisk praksis vet vi at forsørgere har spilt for mye mer enn de- og familien har råd til å tape. Noen barn kan ikke dra på skoletur. Noen ektefeller er sykmeldte. Noen spillere er dypt fortvilte og desperate.

Det jobbes imidlertid bra med spillansvarlighet hos Norsk Tipping. På den ene siden jobbes det med utvikling av ansvarlighetsverktøy og spennende forebyggende prosjekter. På den andre siden innfører Norsk Tipping stadig nye lett tilgjengelige pengespill og har som målsetting å rekruttere yngre aldersgrupper. Det er et problem at pengespill har fått så stor plass i folks dagligliv via lett tilgjengelighet og allesteds-nærværende reklame. Jeg er bekymret for at dette kan fungere normgivende og være med på å normalisere pengespill overfor barn og unge.

Undersøkelser har vist at det er fullt mulig å utvikle alvorlig spilleavhengighet, sette seg i betydelige familiemessige, arbeidsmessige og økonomiske alvorlige problemer gjennom spill hos norske regulerte aktører. Befolkningsundersøkelsen gjort av Lotteritilsynet i 2014 viste at det i Norge er 22 000 problemspillere. Dette betyr at svært mange spillere, familiemedlemmer og arbeidsplasser berøres.

Gode formål som kultur og idrett bør ikke finansieres direkte med tippemidler men gjennom statsbudsjettet. Dagens ordning legger press på idretten og ideelle organisasjoner for å markedsføre pengespill og etterspørre større spillinnsats. Dette ser vi som problematisk, uetisk og uønsket.

Bloggen er del av et innlegg Ingjerd Meen Lorvik holdt på seminaret « En ansvarlig spillpolitikk for fremtiden» i regi av Kulturdepartementet 21.januar.» Lorvik representerer Norsk Forening for Spillproblematikk

Read Full Post »

illustrasjon behandling webI pasientenes helsetjeneste forventer vi at byråkrater og økonomer tar våre bekymringer som brukere og pårørende  på alvor. Derfor har et samlet brukerråd ved Blå Kors Borgestadklinikken skrevet et åpent brev til Helse Sør-Øst, med kopi til helseministeren og helse-og omsorgskomiteen. Vi stiller konkrete spørsmål vi ønsker svar på som berører tilbudet til ruspasienter og pårørende i regionen.

Åpent brev til Helse Sør-Øst med kopi til helseministeren og helse – og omsorgskomiteen.

Brukerrådet ved Borgestadklinikken følger utviklingen i forhandlingene mellom Helse Sør-Øst RHF og Borgestadklinikken med stadig sterkere bekymring. Tidligere år har vi som brukerrepresentanter hatt et avbalansert forhold til forhandlinger og avtaler som inngås. Vi har stått på sidelinjen og antatt at man får på plass avtaler til beste for pasienter og pårørende. Nå ser det imidlertid ikke ut som om dette lar seg gjøre på en god måte, da gapet mellom kravet fra Borgestadklinikken og tilbudet fra HSØ er for stort.

Dette var også noe av grunnen for at Tommy Sjåfjell (A-larm) og Marius Sjømæling (BAR) den 30.11.15 skrev en bekymring i forhold til dette. Vi tok da utgangspunkt i at konsekvensene for Blå Kors Borgestadklinikken kunne bli at man måtte si opp avtalen med Helse Sør- Øst RHF da rammene tilsier at økonomisk drift er uforsvarlig. Når det nå er brudd i forhandlingene og avstanden er såpass stor mellom partene er det etter vårt skjønn overhengende sannsynlig at dette også kan bli en konsekvens.

For brukere og pårørende betyr det ikke så mye om det står Oslo Universitetssykehus, Kirkens Bymisjon, Blå Kors eller Arken på institusjonen vi får hjelp på. Det som er viktig er at vi tror på behandlingen vi skal motta, at vi kan være trygge på at de kan faget rus, og har erfaring på menneskers endringsprosesser. Brukere og pårørende har i 40 år trodd på Borgestadklinikken, dette er nok noe av grunnen til at det er venteliste på de aller fleste avdelinger. Dette er vel kanskje også grunnen til at flere politikere har engasjert seg i Borgestadklinikkens kamp.
Olaug V. Bollestad (KrF) skriver i sitt spørsmål til statsråd Høie (10.12.2015): «Helse Sør-Øst RHF forholder seg ikke aktivt til Borgestadklinikkens økonomiske situasjon, eller sitt sørge for ansvar med å sikre tilstrekkelig og likeverdig pasienttilbud i regionen». Bollestad etterspør hva statsråden vil gjøre med situasjonen. Påstanden om at Helse Sør-Øst ikke forholder seg aktivt til et sørge for ansvar som skal sikre et likeverdig pasienttilbud i regionen, er sterk kost. Som brukerrepresentanter ønsker vi nå å høre, Helse Sør- Øst sin versjon av det som skjer. Derfor har undertegnede i samråd med andre medlemmer i brukerrådet på Borgestadklinikken utformet noen spørsmål vi gjerne hadde sett at Helse Sør- Øst RHF svarer ut. Spørsmålene under tar utgangspunkt i at avtalen med Borgestad kan bli sagt opp.

1. Har HSØ en plan B om man ikke kommer i mål med forhandlingene med Borgestadklinikken, og hvordan ser eventuelt denne planen ut?

2. Kan det være en samfunnsøkonomisk besparelse å legge all rusbehandling i Telemark til Helse foretaket, og vil dette medføre bedre tjenester for brukere og pårørende?

3. Borgestadklinikken har spisskompetanse på barn, pårørende og lang erfaring med rusbehandling. Kan brukere og pårørende forvente et like faglig og kvalitativt godt tilbud i Telemark, Buskerud og Vest Agder om 2 år?

4. Borgestadklinikken har i inneværende år 129 døgnplasser fordelt på familiebehandling, utredning, plasser for gravide, unge i langtidsbehandling, kjønnsdelt behandling og mange avrusingsplasser. Kan brukere og pårørende forvente at denne kapasiteten opprettholdes?

5. Et viktig prinsipp for Helse Sør Øst RHF er 13 prinsipper om brukermedvirkning , og dette pålegges andre avtaleparter. Har det vært noen form for brukerrepresentasjon/ medvirkning i de pågående forhandlingene mellom Borgestadklinikken og Helse Sør- Øst RHF?

Som bruker og pårørende representanter er dette spørsmål vi gjerne skulle hatt svar på. I pasientenes helsetjeneste er det pasientenes behov som skal være førende for utviklingen av helsetjenester. Derfor er det også på sin plass og poengtere at dette er spørsmål vi stiller på vegne av innbyggerne i de fylkene som blir rammet av en eventuell nedlegging av Borgestadklinikkens avdelinger i Telemark, Buskerud og Agder fylkene.

Kopi av brevet har gått til følgende deltakere i brukerrådet som også stiller seg bak spørsmålene:

Elin Marie Sukkestad – A-larm
Marius Sjømæling – Barn av rusmisbrukere (BAR)
Jon Storaas- Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)
Dag Myre- LAR-Nett Norge (LNN)
Unni Bergsvenkerud – Spillavhengighet Norge
Michael Lindholm – Landsforbundet mot stoffmisbruk ( LMS)
Ronny Bjørnstad – Pro-Lar

Med vennlig hilsen
Tommy Lunde Sjåfjell
Oslo 12.12.2015

Read Full Post »

Klinikken til bloggDet er brudd i våre forhandlinger om ny ytelsesavtale for 2016 med Helse Sør-Øst RHF, og vi blir møtt med at «det ikke er juridisk eller økonomisk handlingsrom» til å imøtekomme Borgestadklinikkens krav i forhandlingene for ny ytelsesavtale for 2016. La oss derfor her redegjøre for hvordan dette ligger an.

 

Borgestadklinikken har en løpende rammeavtale og årlige ytelsesavtaler. Det er rammeavtalen og den årlige ytelsesavtalen som regulerer hva Borgestadklinikken får betalt for sine tjenester. Økte tilskudd må gis innenfor rammeavtalen. Dersom det i avtalen ikke var gitt rom for slik økning vil nærmest enhver tilskuddsøkning innebærer at avtalen må ut på nytt anbud, men det er to paragrafer i avtalen som gir handlingsrom for større økninger:

 

Rammeavtalens § 8 2. avsnitt regulerer at

«Dersom oppdragsgivers behov for tjenester endrer seg kan det ved reforhandlinger foretas endringer i ytelsesavtalen både med hensyn til omfang og krav til ytelsene» Spørsmålet er om oppdragsgivers behov har endret seg. I så fall er det grunnlag for reforhandling.

 

Rammeavtalens § 11 1. avsnitt regulerer at

«Dersom Helse- og omsorgsdepartementet eller annen statlig myndighet i avtaleperioden innfører endringer eller gir pålegg, som endrer partenes forutsetninger for avtalen, kan begge parter kreve reforhandling av avtalen med sikte på å gjenopprette balansen i avtalen. Tilsvarende gjelder dersom det skjer vesentlige endringer i pasientgrunnlag.»

 

Rammeavtalen ble fremforhandlet i 2012. Siden den tid er et betydelig antall veiledere og retningslinjer innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) kommet fra statlig hold som vil gjøre § 11 første avsnitt i rammeavtalen gjeldende. Motargumentasjon mot dette er at disse gjelder hele feltet, og ja det gjør de. Men, Helse Sør-Øst RHF sier selv på sine nettsider om Borgestadklinikken at vi står i en særstilling blant deres avtaleparter: «Helse Sør-Øst RHF har avtaler med flere ideelle organisasjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Behandlingstilbudet gis både som dag og døgntilbud, ambulante tjenester og polikliniske tilbud. Det er inngått en likelydende rammeavtale med ideelle organisasjoner, unntatt Borgestadklinikken som har sykehusstatus.» (vår understrekning). Borgestadklinikken er gitt status som lokalsykehus for TSB i Telemark, og har regional status på gravide rusmiddelmisbrukere og familier med små barn. Borgestadklinikken skal i tillegg bli utdanningsinstitusjon for den nye spesialiteten i rus- og avhengighetsmedisin i 2016.

 

Det er uansett den enkelte kontrakt som regulerer avtaleforholdet mellom partene. Vi har tidligere i samme avtaleforhold mottatt større økt tilskudd, så det er helt klart rom for dette når det er endrede behov og kvalitetsheving. Er det så et begrunnet behov for økte midler Borgestadklinikken fremsetter?

 

Helsedirektoratet ga i 2012 ut rapporten «Ressursbruk, aktivitet og pasientsammensetning i TSB i 2012». Denne sammenligner offentlige og private tilbydere av tverrfaglig spesialisert rusbehandling og gir kvantitative analyser av kostnader, årsverk og aktivitet. Her står: «Fire større private foretak tilbyr, på linje med de offentlige foretakene, alle typer tjenester innenfor TSB. Dette gjelder Borgestadklinikken, Lade behandlingssenter, Rogaland A-senter og Stiftelsen Bergensklinikkene (..) For disse antas sammenligning med de offentlige foretakene å være relevant, og denne sammenligningen er den sentrale dimensjonen i denne rapporten» (Hdir 2012:7, vår understreking).

 

Tall fra denne rapporten fra Helsedirektoratet viser at om en sammenligner Borgestadklinikkens gjennomsnittlige døgnpris med de tre andre privat-ideelle foretak med helhetlig TSB og offentlige helseforetak med TSB, så har Borgestadklinikken over år vært lavest finansiert i landet.  Blant de fire privat-ideelle institusjonene med helhetlig TSB, er Borgestadklinikkens døgnpriser klart lavest. Om Borgestadklinikken i 2012 hadde hatt døgnpris tilsvarende gjennomsnittet av de tre andre privat-ideelle, så ville det gitt kr. 63,7 mill. mer i rammebevilgning. Om døgnprisen til Borgestadklinikken i 2012 sammenlignes med de offentlige helseforetakenes gjennomsnittspris i 2012 utgjør forskjellen 178, 3 mill.

 

Vi har ikke nyere tall på hva de privat-ideelle med helhetlig TSB har i gjennomsnittlig døgnpris da disse er unntatt offentlighet, men vet at de to virksomhetene i Vest har vært på anbud og fått betraktelig bedre vilkår, aktøren i Midt skal på anbud våren 2016. For det offentlige har vi tall for 2014: de hadde da en gjennomsnittlig døgnpris på kr. 8 506 (tabell 4.11, Samdata 2014). Borgestadklinikken har i 2015 en gjennomsnittlig døgnpris på kr. 4 250. Borgestadklinikken får altså kr. 200 millioner mindre i året enn hva de offentlige helseforetakene får for samme tjenester.

 

Borgestadklinikken har i 2015 et budsjettert underskudd på kr. 15 millioner, og har i forhandlinger for ny ytelsesavtale for 2016 krevd begrunnet tilførsel av kr. 69,5 mill for å kunne levere de samme tjenester som nå, men med nødvendig kvalitetsheving på tilbudet. Ved innfrielse av kravet vil Borgestadklinikken med andre ord fortsatt drive pasienttilbudet kr 130 mill./år rimeligere enn hva det offentlige driver for. Det er god økonomi i det.

 

Borgestadklinikken må ta selvkritikk for at vi i 2012 aksepterte for lave døgnpriser, men avtalen ble forhandlet frem av ulikevektige parter hvor Borgestadklinikken var presset på pris. Med kun er én kjøper av tjenestene står man i et asymmetrisk maktforhold. Den store aktøren Helse Sør-Øst RHF burde nettopp av denne grunn være seg sitt ansvar bevist.

 

Borgestadklinikken har gjennom mange år prøvd å forhandle seg til bedre vilkår; rammer som vil gi oss mulighet til å realisere vårt mål: å gi kvalitativt gode tjenester innen rus- og avhengighetsfeltet. Hvert år melder vi inn behovet til HSØ-RHF, foreløpig uten gjennomslag.

 

Vi har her vist at det er både økonomisk og juridisk handlingsrom for å innfri Borgestadklinikkens krav for 2016. Spørsmålet er om det er vilje til det.

 

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: