Feeds:
Innlegg
Kommentarer

 

A young infant hand in hand with father

Sara og Trond skal bli foreldre om åtte uker. De er til samtale hos jordmor og forteller at de nå vil flytte til en ny kommune. De ønsker ikke å opplyse hvor de skal flytte. Jordmor vet at Trond har sonet en dom for mishandling av tidligere samboer. Han får ikke ha samvær med deres felles barn.  Sara og Trond møter sammen til alle konsultasjoner, og jordmor synes det virker som Trond er meget kontrollerende overfor Sara. Hvilke muligheter har jordmor i denne saken til å se til at noen vurderer om de kan skape trygge omsorgsforhold for det nye barnet?

 

Dette er et tenkt senario. Det er heldigvis ikke en situasjon jordmor møter ofte, men det er et eksempel på en situasjon som jeg mener er veldig dårlig ivaretatt i det lovverket vi har nå. Vi kan i dag ikke melde sak til barnevernet før barnet er født hvis ikke den gravide samtykker. Jordmor er altså avhengig av at Sara samtykker, og det gjør hun ikke. Kanskje tør hun ikke.

En lovendring

Nylig ble det lagt frem en NOU med forslag til ny barnevernlov, NOU 2016:16 .  KoRus- Sør har tidligere tatt opp at det er behov for en endring av loven for bedre vern av det ufødte barn. For familier i situasjoner liknende den til Trond og Sara bør alle offentlig ansatte ha mulighet til å melde fra til barnevern, og barnevernet bør få mulighet til å undersøke saken selv om mor ikke samtykker.

Men hva finner vi i det nye lovforslaget? I forslag til § 5 blir det presisert at med et barn mener loven det fødte barn under 18 år. Et barn er altså ikke et barn i barnevernlovens forstand selv når mor skriver seg inn på fødeavdeling. Det skal  imidlertid fortsatt være mulighet for å samarbeide om undersøkelse på frivillig grunnlag.

Jeg er klar over at dette er veldig komplisert juss. Retten til abort skal ikke  påvirkes. Norge må også ha regler som er i samsvar med internasjonale konvensjoner som vi har ratifisert. Men i utredningen som nå legges frem  finner jeg en liten fotnote i et av vedleggene (vedlegg 4 side 308) der det står: «Som det store utgangpunkt har også EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstol) reservert retten til liv etter EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon), art 2 for det fødte menneske. EMD har imidlertid holdt døren på gløtt for at fosteret i spesielle tilfeller kan ha et visst vern.»
Når det er «en dør på gløtt» kan ikke Norge da gå foran for å åpne denne døren?

Barnevernets muligheter til undersøkelser

Hvis jordmor i saken om Sara og Trond kunne ha sendt en bekymringsmelding til barnevernet så har de en helt unik mulighet for å innhente nødvendig informasjon om begge foreldrene. De kan også sende melding til barnevern i ny kommune. Barnevernet har mulighet for å vurdere om det er alvorlig grunn til bekymring for omsorgsforholdene. Ingen annen enhet har samme mulighet for å innhente opplysninger uavhengig av taushetspliktbestemmelser.

Det er nedsatt et nytt lovutvalg, Tvangslovutvalget, som også har fått i oppgave å vurdere nødvendigheten av lovendringer for at vi skal få et bedre vern av ufødt barn. Det er bra! Jeg sitter selv i dette utvalget. Men det er to år til dette utvalget skal legge frem sin rapport. Jeg håper vi kan få en endring av loven før den tid.

Depressed Youth Young Man Depression Background HD

illustrasjonsfoto

Ingen blir kvitt sin avhengighet ved å tas ifra en brukerdose. Ingen blir rusfri av å opparbeide seg gjeld, og ingen motiveres til en livsstilsendring ved å påføres prikker på rullebladet. Når rus både er et kriminelt problem og et helseproblem er det forvirrende og kanskje også dobbeltmoralsk.

 Denne uka kom meldingen om at helseminister Bent Høie vil at rusbrukere skal få helsehjelp fremfor straff. Høies argument er at bøter, straff og prikk på rullebladet ikke hjelper noen ut av narkotikaproblemer, heller tvert imot. Han ønsker derfor en slutt på bøtelegging for narkotikabruk, og at ansvaret flyttes fra justissektoren til helsesektoren. Media kaller Høies forslag for en radikal omlegging av narkotikapolitikken. Sett i lys av det vi i dag vet om straffesanksjoner knyttet til rusbruk mener jeg det er mer radikalt å fortsette i dagens spor. Jeg mener det er på høy tid at helseministeren uttaler seg om narkotikapolitikken, og ønsker Høies forslag velkommen.

 

War on drugs

Norsk narkotikapolitikk står i et motsetningsfylt forhold, mellom justis- og helsesektoren. For å forstå hvorfor det er slik, må vi gå noen år tilbake i historien. Frem til 1960 – tallet ble narkotikabruk sett på som et medisinsk anliggende, mellom legen og pasienten. Det var i hovedsak to brukergrupper. Godt voksne mennesker med en opiatavhengighet, som fikk dette skrevet ut av legen sin, og helsepersonell med enkel tilgang til legemidler. Men med fremveksten av hippiebevegelsen oppsto det en endring både i hvem som brukte rusmidler og hvordan de skaffet det. Ungdom utgjorde nå en stor gruppe brukere, og de tok i bruk narkotiske stoffer uten noen form for medisinsk kontroll og distribusjon. Dette fikk voksengenerasjonen til å reagere. Den nye rusmiddelbruken ble beskrevet som en epidemisk trussel, hvor bruk av narkotika kunne smitte over på en hel ungdomsgenerasjon. Tanken om narkotikabruk som et trusselbilde, vokste frem. President Nixon beskrev narkotika som folkefiende nummer én, og erklærte «war on drugs». Her hjemme stilte politikere fra ulike partier seg bak en radikal innskjerping av strafferammen. Fra å risikere 6 måneders fengsel for brudd på narkotikaloven frem til 1964, økte strafferammene dramatisk i årene fremover, og fra 1984 kunne man risikere 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser.

 

Skadereduksjon

Men til tross for strenge straffer har vi ikke lyktes med å få et narkotikafritt samfunn. Situasjonen i dag er at så mye som 60 % av de som sitter i fengsel har et rusproblem forut for innsettelse og mange soner for narkotikarelaterte lovbrudd. Vi har for lengst innsett at straff alene ikke løser problemene som følger i kjølvannet av rusbruk. På 1990-tallet fikk tanken om skadereduserende tiltak solid fotfeste. Metadonbehandling, nå kjent som legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble, tross store uenigheter, innført for å redusere antall heroinoverdoser. I dag drives skadereduserende tiltak i stor skala. Målet er å begrense skadene som rusbruk fører med seg, uten at det stilles krav om rusfrihet hos mottakeren. Blant tiltakene kan nevnes sårstell, utdeling av rent brukerutstyr, akuttovernatting og gratis måltider. Fordi narkotikamisbruk- og avhengighet i dag regnes som sykdom, utløses pasientrettigheter på lik linje med andre pasientgrupper. Dette gir blant annet ruspasienter de samme rettighetene til nødvendig helsehjelp, individuell plan og tilbud om LAR. Det er bred enighet i befolkningen om at ingen skal lide unødvendig som følge av å ha mistet kontrollen over sitt rusbruk.

 

Dobbeltmoral

Men det motsetningsfylte forholdet mellom rus som et kriminelt problem på den ene siden, og et helseproblem på den andre, skaper etter mitt syn en forvirrende og dobbeltmoralsk tilnærming. På den ene siden straffer vi rusbrukere med fengsel, samtidig som det er tillatt å dele ut desinfiserende rengjøringsmidler til sprøyter. Rusbrukere blir tatt ifra brukerdoser, samtidig som de får lov i injisere narkotika på sprøyterom under tilsyn av offentlig helsepersonell.

 

Et helseproblem

Vi har heldigvis forflyttet oss fra den ensidige tanken om at straff er det eneste bøtemiddelet mot narkotika. Mange rusbrukere er i dag mottakere av helsevesenets tjenester, og har rett til å få hjelp. Sånn sett synes jeg ikke helseministerens utspill er så revolusjonerende, og jeg synes det er helt naturlig at han kommer på banen. Det er behov for flere stemmer i debatten, utover de som kun har fokus på den kriminelle delen av narkotika. Jeg mener Høie sender et tydelig signal om at de som strever på grunn av narkotika først og fremst har et helseproblem. Dette vitner om at han har tatt inn over seg det forskningen viser. Ingen blir kvitt sin avhengighet ved å tas ifra en brukerdose. Ingen blir rusfri av å opparbeide seg gjeld, og ingen motiveres til en livsstilsendring ved å påføres prikker på rullebladet. Når noe ikke har ønsket effekt er det etter min mening en god grunn til å endre retning. Og med helseministerens uttalelse denne uken, er det sådd et lite håp om at endringen faktisk kan finne sted.

 

Søndagsbarn

Man looking over daughter's shoulder

illustrasjonsfoto

Når barndommen blir et motsetningsfylt landskap av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvens, kan det ramme et barn med stor kraft og føre til utvikling av vedvarende ambivalens. Denne uken blogger jeg om ambivalens som drivkraft i endringsarbeid, ikke støy i maskineriet.

Ambivalens. Et grunnleggende fenomen i endringsarbeid. Utfordrende og helt vesentlig å forstå og håndtere i møte med rusrelatert problematikk.

Språklig definert som dobbeltsidighet, det å romme motsatte tendenser, en sinnstilstand som oppstår når man har to motstridende følelser eller holdninger samtidig, vanskeliggjør det å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige.

Faglig forstått via to ytterpunkter: I vid forstand en normal (om ikke akkurat behagelig) side ved det å være menneske.  – Ambivalence is human nature, ambivalence is who we are. (William R Miller, grunnlegger av samtalemetoden Motiverende Intervju). I sin ekstreme variant, en del av symptombildet innenfor schizofrenispekteret.

Levendegjort og knadd inn til margen i filmens, musikkens og skjønnlitteraturens vidunderlige verden. Jeg nevner kjapt Woody Allens´s Husbands and Wives, hvor klassisk ambivalens knyttet til samliv og samlivsbrudd synliggjøres gjennom dobbeltsidige briller: Konfronterende og aksepterende, nevrotiske og klarsynte, ironiske og forsonende, humoristiske og med en gjennomgående undertone av dypt alvor. Ikke like elegant, men desto mer endimensjonalt og taktfast oppsummert av The Clash – Should I stay or should I go?

Ambivalens i et barne- og familieperspektiv

Hvis det i utgangspunktet hefter noe allmennmenneskelig ved motstridende tanker og følelser, hva kan gi næring til en tidlig etablering av mer permanente reaksjonsmønstre hvor ambivalensen stikker dypere, slår hardere og ikke gir slipp?

Den svenske filmregissøren og forfatteren Ingmar Bergman har skrevet og filmatisert en trilogi om sine foreldres kompliserte relasjonsliv – Den gode viljen, Fortrolige samtaler og Søndagsbarn.  I den lille selvbiografiske romanen Søndagsbarn skildrer Bergman med skarpt blikk og følsom penn et barns opplevelse av sine foreldre og deres konflikter. Med utgangspunkt i sin egen barndom tar han oss med inn til noe av det vanskeligste for et barn å skulle begripe og ikke minst forholde seg til: At den voksne kan være både god og ond. Farens varme og trygge hånd – og hans voldsomme temperament med heftige sinneutbrudd og innslag av følelseskulde. Glimtene av inderlig nærhet og tilstedeværelse – og den plutselige, uforståelige tilbaketrekningen. Barnets forvirring, avmakt, forlatthet og dype eksistensielle ensomhet når foreldrene forsvinner i sin selvopptatthet og overlater til barnet å tolke virkeligheten.

Dette motsetningsfylte landskapet vil være gjenkjennelig for mange med en barndom preget av foreldres rusmiddelmisbruk. Samspillet i rusbelastede familier kjennetegnes ofte av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvent oppdragelsesmønster styrt av de voksnes tilstand, ikke barnets behov. Bagatellisering, benekting og manglende bekreftelse på hva som skjer. Høyt konfliktnivå med trusler om represalier. Alt dette innhyllet i en øredøvende taushet hvor barnet ikke inviteres til å utvikle og uttrykke sin egen identitet, men snarere tilpasse seg foreldrenes omdreininger i syklusen og fasene som kjennetegner et rusmiddelmisbruk.

Mot dette bakteppet vil ikke bare dramatiske endringer i væremåte hos foreldre, men også tilsynelatende vage og nesten umerkelige stemningsskifter «satt i system» kunne ramme et lite barn med voldsom kraft og gi grobunn for utvikling av dyp og vedvarende ambivalens. Vekslende og motstridende signaler fra voksne skaper motstridende følelser og tanker hos barn. Veien til relasjonelle utfordringer både på kort og lang sikt ligger åpen.

Voksne søndagsbarn

Jeg har møtt mange «søndagsbarn» som har søkt hjelp i voksen alder. Her er ett av dem:

– Kontrasten mellom mammas myke, lavmælte stemme som den ene kvelden leste eventyr – og hennes vulgære, støyende, sprukne og stankende fyllerøst neste kveld – var knapt til å bære. Det hadde på mange måter vært lettere om hun hadde vært en reinspikka drittsekk. Da hadde jeg sluppet å føle meg så delt.

Hun var utslitt av sin evige ambivalente pendling mellom ytterpunkter. Skal, skal ikke. Vil, vil ikke. Våger, våger ikke. Bør, bør ikke. På den ene siden, på den andre siden. Hodet tilstrebet et enten eller, mens hjertet blødde i et både og. Hun var fylt til randen av denne såre dobbeltsidigheten som stikker kjepper i hjulene for skolegang, arbeidsliv, vennskap og intime relasjoner: Lengselen etter samhørighet, frykten for avvisning. Ønsket om å gi seg hen, frykten for å miste kontroll. Behovet for å være åpen, behovet for å skjule. Behovet for nærhet, behovet for avstand. Normale motsatser vi alle får i fleisen før eller siden, men i en så forstrukket utgave at det preget hele tilværelsen. Ikke så rart, når bunnlinjen besto i spørsmål som runget innvendig gjennom hele barndommen og fortsatt kastet skygger over alle forsøk på å stole på og knytte seg til andre mennesker: – Er mamma glad i meg når hun har drukket og blir sint? Er jeg glad i mamma når hun har drukket og blir sint? Kan jeg være både glad i og sint på mamma? Slutter mamma å være glad i meg hvis jeg blir sint? Er mamma og pappa glade i hverandre? Kan jeg være glad i både mamma og pappa hvis de ikke er glade i hverandre? Må jeg velge side?   

Nøkkelen til endring

Som mange andre «søndagsbarn» klarte hun i utgangspunktet ikke å plassere sin ambivalens inn i en forståelsesramme som ga mening. Dette ble et hovedfokus i behandlingen. Etter hvert ble hun i stand til å se sitt reaksjonsmønster i sammenheng med familiesamspillet. Å nøste i disse trådene åpnet opp for at hun gradvis distanserte seg fra foreldrenes kamper og begynte å utkjempe sin egen – på egne premisser. Nøkkelen til hennes endringsprosess lå trolig i å anerkjenne ambivalensen som en drivkraft, ikke støy i maskineriet. Utforske det motsetningsfylte i stedet for å feie det under teppet. Romme – og kanskje derved temme – ambivalensen i den forstand at den ikke fikk herje fritt, men ble gjort til gjenstand for bevisst bearbeiding.

skyggebilder av kvinner og menn som illustrasjon

Tidligere var alkohol- og rusavhengighet et større problem blant menn enn kvinner. Dette har medført at behandlingstilbudene i stor grad er utviklet for menn. Stadig flere kvinner trenger rusbehandling og det er derfor blitt mer oppmerksomhet rundt et mer nyansert behandlingsopplegg basert på kjønn.

Rusavhengige kvinner ser ut til å ha større utbytte av rusbehandlingen når de deltar i grupper uten menn, konkluderer et notat fra Kunnskapssenteret.

Forskningen viser at kjønnsdelt behandling kan gi bedre psykisk helse og at flere kvinner fullfører behandlingen. Behandlingseffekten er bedre når de får behandling som tar høyde for kvinnenes spesielle problemer, hevdes det også i notatet.

Rusfeltet er et felt som har vært kjønnsløst. Det har vært snakket om ruspasienter, uten at det har vært fokus på at kvinnelige og mannlige pasienter kan ha ulike behov. Forskning på pasienter har fokusert på menn. Samtidig har det vært, og er fortsatt, mer legitimt for en mann å ha et rusproblem. For kvinner er psykiske lidelser mer legitime.

Erfaringer fra avdeling Bragernes

Jeg har nå i 1 år vært konstituert seksjonsleder ved vår avdeling i Drammen. Avd. Bragernes har i over 40 år levert rusbehandling, og hovedtyngden er alkohol og medikamentavhengige.
Avdelingen har i mange år hatt kjønnsdelt behandling, hvor menn og kvinner bor og får rusbehandling adskilt. Det jeg skriver her i dag er basert på mine og avdelingens erfaringer med kjønnsdelt behandling.

Vi har erfart at mange kvinner som utvikler et rusproblem ikke ser alvoret i rusbruken. De tolker problemene inn i angst eller andre psykiske plager de har, og varselklokkene som skulle ha ringt rundt rusbruken hører de ikke. En mann ser ut til å raskere sette problemene sine i sammenheng med alkoholinntaket.Mange kvinner går til helsetjenesten med angst og depresjoner, men uten å si noe om drikkingen.Bare det å si at en har et rusproblem strider mot idealet om å være kvinne. Vi erfarer at alkoholproblem blir «dobbelt vanskelig» for damer.

Kvinnegrupper og mannsgrupper

Kjønnsspesifikk behandling er viktig både for kvinner og menn. Vi bør  ikke  sette menn og kvinner opp mot hverandre, de bør få være seg selv, og for noen er dette lettere i kjønnsdelt behandling.Kvinner har ofte stor snakkekompetanse, og dette kommer dem til gode i tradisjonell behandling. Menn er ofte ikke så gode på å snakke om seg selv.

– Det er stor forskjell på kvinnegrupper og mannsgrupper. I en kvinnegruppe er praten annerledes. Bør ikke kvinner som er i behandling  få slippe å forholde seg til menn og det seksuelle spillet som ofte følger med, og omvendt ? I kjønnsdelt behandling kommer det opp problemstillinger det er vanskelig å snakke om i blandete grupper. Mange av kvinnene har med seg mye problematikk når det gjelder menn, og ifølge statistikker er 60 prosent av kvinnene i behandling traumatiserte etter vold og seksuelle overgrep. Da skal de slippe å sitte i grupper med menn, hevder Kari Lossius, en av forfatterne av boken Kvinner og alkohol, 2008

Å ville velge å jobbe for et rusfritt liv, betyr at en jobber med seg selv, blir kjent med seg selv. Det utfordrer ens egne grenser, våge å være ærlig, og selvsagt at de rundt en forstår.Før jeg overtok daglig ansvar for vår avdeling i Drammen, hadde jeg ikke tenkt så mye over betydningen av kjønnsdelt behandling, at menn og kvinner bor hver for seg og ikke deler  fellesskap under behandling.Dette har etter hvert gitt meg mange tanker.

-En hører ofte at kvinner tenker ikke som menn og omvendt. Hvor viktig er det da å ta dette på alvor også i rusbehandling?

-I behandling blir en utfordret på sin egen væremåte, hva som avgjør ens handlinger. Er det alltid slik at vi kvinner tror menn forstår?

Nei, jeg tror ikke det. Menn vil kanskje ofte ha de harde fakta, hos kvinner er det mye «rundt» som må settes ord på for å forstå. Kan dette har innvirkning på terapien i rommet, på samtalene i miljøet og tilbakemeldinger?

Sårbarhet og ærlighet

Gjennom behandling går en gjennom ulike faser. Fra forsvar og benekting, til erkjennelse av et rusproblem og hvordan dette kan ha virket på omgivelsene og familie. Gjennom alle disse fasene, vil en bli utfordret på egen erkjennelse, sårbarhet og ærlighet. Dette krever at en byr på seg selv.

Jeg tror at vi alle kan tenke, at for noen kan det være godt å kunne dele dette i et kvinne- eller bare mannsfellesskap.Som kvinnene sier: jeg trenger ikke stelle eller sminke meg. Jeg kan bare gå rundt i joggebukse, og kun ha fokus på meg selv. For noen kan dette lettere bidra til at en kommer nærmere seg selv, og våger åpne opp.

Mennene i sitt fellesskap, har uttrykt at hadde kvinnene bodd her, hadde vi nok ikke våget gråte i gruppe, våge å erkjenne at vi også er sårbare, og våge snakke direkte og med et hardere språk.Sårbarheten og skammen kan oppleves veldig ulikt hos alle pasienter, og kanskje kan det for noen være godt å kun dele dette med eget kjønn.

Jeg undret meg noe i begynnelsen, at de drar på perm i helger, møter det motsatte kjønn, og har det da betydning at de skjermes i behandling?

Jo, for noen oppleves dette godt. Miljøet for behandling i hver etasje gir frihet til dele med hverandre, der foregår prosessene. Vi vil alltid i samfunnet ha klubber hvor kun kvinner møtes, og respekt for at menn har sine felles arenaer, og hvor vi alle kan oppleve at dette til tider er godt.

Dette er tilbudet på behandlingsenheten ved avd. Bragernes. Kjønnsdelt behandling hvor menn får være menn og kvinner er seg selv nærmest. Ved endring av livssituasjon, er ærlighet mot seg selv en grunnpilar. Og for at den skal tre frem, kreves det i alle fall trygghet, for en selv og overfor andre. Dette velger vi å prioritere i vår behandling.

 

lys som er tent på mørk bakgrunn31.august markeres verdens overdosedag rundt i hele Norge. Dette er en dag for å minnes de vi har mistet og forebygge nye dødsfall. Samtidig er det en dag hvor vi ikke bare skal minnes de som har gått bort, men ta på alvor den sorgen som er igjen for de som har mistet en de er glad i.

 

I organisasjonen Barn av rusmisbrukere( BAR) har vi ofte kontakt med unge voksne som opplevde at mamma eller pappa døde i overdose. Ida, en av våre nettverksmedlemmer, opplevde dette og hun deler sine tanker og erfaringer som gjesteblogger hos Borgestadklinikken:

 

-Jeg husker enda den lørdagskvelden da det ringte på døren. Presten som kom for å fortelle at pappa var død. Mamma og jeg satt og så på tv og koste oss med godis i sofaen, og inn kom mannen som ødela vår helgeidyll. Jeg husker mamma begynte å gråte, og at jeg ba henne om å slutte for jeg synes det var ubehagelig. Jeg husker jeg var lei meg selv, men jeg ville ikke vise det – det er ikke alltid like lett å skulle vise såre følelser når man er ti år, spesielt ikke når pappa’n din har dødd av overdose, og det nesten ikke er noen som vet at han er rusmisbruker.

 

Jeg kan ikke forklare hvorfor det var så farlig for meg at noen skulle se at jeg var lei meg, men når jeg har blitt eldre så har jeg skjønt hvor tabubelagt og et ”ikke-tema” det er å snakke om rusmisbruk. Jeg ser hvor mange voksne som enda sliter med å snakke om det, så det er ikke så rart at et barn «gjemmer seg», da man er blitt opplært av samfunnet til at dette er noe man ikke snakker om.

 

Jeg tror aller helst jeg ville slippe å bry meg, slippe å føle på noe som gjorde så vondt, og som var så ufattelig vanskelig å snakke om. I mitt hode tenkte jeg til slutt at han var jo død, så da konkluderte jeg med at det heller ikke var noe å snakke om. Hva var det egentlig å si?

I seksten år snakket jeg ikke om pappa. Ikke til noen. Når folk spurte hvordan faren min døde, så sa jeg bare at det ville jeg ikke si – og da spurte ingen mer om det.

 

Barn som mister sine foreldre i overdose har ulik grad av informasjon om foreldrenes rusproblematikk på forhånd. Dette henger godt sammen med at vi fortsatt synes det er vanskelig å skulle snakke MED barn om voksnes rusproblemer. Vi foretrekker å tenke tanken om at ”barn som ikke spør, lurer ikke på, eller forstår ikke hva som skjer”.

 

Ofte opplever vi i BAR å bli kontaktet av en forelder som lurer på hvordan man skal fortelle sin 9 år gamle sønn eller datter at mamma/pappa er rusmisbruker og derfor ikke kan være på besøk der.

Mange av våre brukere forteller selv om den intense sorgen, savnet og sinnet ved at forelderen med rusproblem har dødd. Det oppleves ofte som en brutt relasjon hvor man den ene dagen har en forelder, og neste dag så er den forelderen borte, uten at man kanskje har fått svar på alt man lurer på. Dette beskrives av mange som åpne sår man tar med seg langt inn i eget voksenliv, men dette er skjulte sår som ikke vises.

 

Barn som har en forelder med rusproblemer etterlyser selv informasjon. De ønsker å vite hvordan det går med mamma og/eller pappa. Dette har kommet helt tydelig frem i levekårsstudien om barn og ungdom som har en forelder med rusmiddelproblemer (2015).

 

 

 

Verdens overdosedag handler ikke kun om å minnes de som vi har mistet som vi var så glade i, det handler også om å tørre å ta sjokket, sorgen, savnet og i noen tilfeller lettelsen hos de som står igjen, på alvor.

 

Vi vet det finnes altfor mange barn der ute som enda lever i tabuet, og like mange voksne som bærer på vonde barndomsminner som de ikke får snakket om. Derfor er det viktig at vi fortsetter å jobbe for åpenhet rundt rusproblemer, både for brukerne selv, men også for de pårørende som står rundt. Én markering, en dag i året løser ikke alt, men det er et steg på veien der de gode kreftene må gå sammen for å forhindre nye dødsfall og for å bryte sirkelen med taushet og tabu.

 

TEKST AV: Marius Sjømæling , leder i BAR og nettverksmedlem Ida i BAR.

 

The boyRegjeringen vil satse mer på tidlig innsats i kampen mot frafall fra videregående skole. Tidlig innsats er bra! Og den starter FØR skolestart, etter min mening. Denne bloggteksten, første gang publisert i 2013, ble nå veldig aktuell igjen. Den bygger på et møte jeg hadde med en ung gutt som uttalte:  Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen.  Siden den gang har jeg ofte hatt denne setningen og gutten i tankene.

 
Gutten fortalte om en oppvekst med vold og overgrep. Han fortalte om hvordan han som et lite barn la den ekte seg til side, og satte på seg en overlevelsesmaske. Han fortalte om hvordan barnehage, skole og sykehus tidlig kunne fanget opp hvordan han egentlig hadde det, men hvor det ikke skjedde. Han var en gutt som var ”flink” til å skjule hjemmesituasjonen sin, slik så mange barn i Norge er. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om hva som kunne vært annerledes for han i dag, om noen hadde agert tidligere. Det må vel ha vært noen voksne som var bekymret? Det må vel ha vært noen voksne som så at alt ikke stemte? Hvorfor reagerte ingen på alle bortforklaringene hans om ikke å delta i gymtimer? Eller på hvorfor han var så trøtt og ukonsentrert?

 
Når vi ser på statistikk fra videregående skole og drop – out, så viser undersøkelser fra utdanningsdirektoratet at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det er enda flere som ikke fullfører yrkesfaglige studieretninger (opp mot 40-50 %). Dropout fra videregående skole er en stor utfordring for samfunnet. Men problemet starter som oftest ikke når de begynner på videregående skole, mange har allerede ”droppet ut” mye tidligere.

 
Det er ikke skolen, men vanskelige familieforhold som er det største problemet, når ungdommer dropper ut av videregående skole. Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd. De forteller at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien. Ungdommene fortalte historier om sykdom hos voksne og hos barn, om far som drikker, om mor som er deprimert, om vold og andre kaotiske familieforhold.

 
Kunne den unge gutten jeg møtte i fjor ha fullført videregående om han hadde blitt sett i barnehagen, og det hadde blitt satt inn tiltak for han og familien på et tidlig tidspunkt? Det blir bare spekulasjoner og gjettinger. Men jeg velger å tro det. Når over 90 % av barn i dag går i barnehage i Norge, så er barnehagen en av de viktigste arenaene for tidlig innsats. Så hvorfor blir ikke flere fanget opp? Har profesjonelle motstand mot å se?
nettsiden til tidsskrift for den norske legeforening, skriver Halvorsen, Killén og

 

Grøgaard i en artikkel hvorfor vi overser barnemishandling. De sier det dreier seg om overlevelsesstrategier, overidentifisering med foreldrene, bagatellisering, rasjonalisering, distansering, projisering og problemforflytning. Ved å overidentifisere tillegger vi foreldrene flere positive egenskaper enn det de har, noe som hindrer oss i å se realitetene. Og som igjen kan distansere oss fra barnets sårbarhet, angst og lidelse. Vi kan også distansere oss ved å trekke oss tilbake, henvise videre – «dette er ikke mitt bord» – og plassere ansvaret hos andre.

 
I Christoffer-saken ble alvorlig omsorgssvikt og fysiske overgrep omdefinert til diagnosen AD/HD. Et aktivt arbeid med å undersøke relasjonene i familien og foreldrefunksjonene ble erstattet med medisinering. Gjorde dette at profesjonelle slapp å ta innover seg Christoffers ensomhet og redsel? At de slapp å forholde seg aktivt til foreldrene, barnevernet og politiet?

 
Forskning viser at barn som vokser opp med rus, vold eller psykisk syke foreldre ofte har bekymringer for det forutsigbare uforutsigbare. Dette er barn som har større risiko enn andre til å pådra seg ulike symptomer og problemer. Dessverre er det ofte slik at vi på bakgrunn av symptomene tillegger barn en sykdomstilstand og behandler barnet deretter. Vi tar ikke hensyn til det bakenforliggende og hva som egentlig er årsaken til barnets ytre uttrykk.

 
Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.

 

illustrasjonsfoto der en gravid kvinne har et glass vin i hånda

Debatten om bruk av alkohol i svangerskapet har blusset opp igjen i media. Noen innlegg er meget nyanserte og informative. Enkelte innlegg er  imidlertid så unyansert at de kan virke villedende.

Vi har svart på innlegg i  Klassekampen 30. juli, og det gjengir vi her i bloggen:

Når ekspertene villeder

Lege Elisabeth Swensen har 30. juli et innlegg i Klassekampen der hun kritiserer Helsedirektoratets anbefaling om nulltoleranse for bruk av alkohol i graviditet. Hun uttrykker seg også kritisk til forskningen som er gjort om mors bruk av alkohol i svangerskapet og skader på fosteret.
Denne debatten dukker jevnlig opp i mediene. Det er uheldig er at innleggene ofte blir unyanserte. Unyansert informasjon kan ofte misforstås og den kan virke villedende. Når det gjelder bruk av alkohol i graviditet kan det få alvorlige konsekvenser. Swensen skiver blant annet:» Det er dokumentert at risikoen for alkoholrelaterte skader på barnet øker dersom den gravide drikker mye av gangen og ofte- det de fleste vil kalle overforbruk også hos ikke – gravide. «

 

Hva er mye og hva er ofte
Men hvordan skal den gravide vite hva som menes med «mye og ofte» og hvor går grensen for hvor mye alkohol barnet tåler? Er det greit med mye en gang hvis det ikke blir ofte?
Swensen viser til at det i Norge kun er ca 60 barn som hvert år får diagnosen Føtalt Alkohol Syndrom (FAS). Et barn som får diagnosen FAS har blitt påført store og alvorlige skader når det gjelder både vekst, skade på sentralnervesystem og avvikende ansiktstrekk. Det skal større mengde alkohol til for at barnet skal få så omfattende skade. Swensen er sikkert også klar over at barn som har alkoholrelaterte fosterskader kan få andre diagnoser. Alkohol kan påvirke alle fosterets organer. Hjerneutviklingen er mest sårbar for små mengder. En mindre skade, som konsentrasjonssvikt, er det også utfordrende å leve med.

 Ingen sikker nedre grense
I Norge er det en ekspertgruppes arbeid fra 2005 (Alkohol og graviditet, Rapport IS 1284)som hovedgrunnlag for at Helsedirektoratet innførte retningslinje om å anbefale nulltoleranse. Ekspertutvalget gjennomgikk kunnskapsgrunnlaget slik det var på det tidspunkt. En fant at ingen forskningsrapporter kunne fastslå en nedre sikker grense for bruk av alkohol i graviditet.
Etter den tid er det gjort mye internasjonal forskning, og det pågår mye relevant forskning. Når det gjelder farer ved å ta et glass i ny og ne er ikke resultatene entydige. Jeg viser til det svenske Folkehelseinstituttets rapport» Low dose of alcohol alcohol, dose it hurt? fra 2009.» Etter gjennomgang av flere forskningsrapporter konkluderer en med at en ikke finner noen sikker nedre grense for hvor mye alkohol fosteret tåler.

Videre vil jeg vise til en artikkel i Pubmed fra 2013: «The association of mild, moderate, and binge prenatal alcohol exposure and child neuropsychological outcomes: a meta-analysis.»
Dette er en meta-analyse og forskerne konkluderer med at de får bekreftet at det er viktig at gravide avstår fra det som betegnes som «binge-drikking». Vanligvis betyr det inntil fire enheter ved en drikkesituasjon for kvinner. Videre finner de at det ikke kan fastslås en sikker nedre grense for hva fosteret tåler.

 

Dette er selvfølgelig komplisert forskning. Det er mange faktorer som virker inn, mors helse, om hun bruker andre rusmidler, genetiske faktorer osv. Det er viktig å få med seg at det er store individuelle forskjeller når det gjelder sårbarhet. Mengden teller også. Det er det enighet om. Et barn får ikke diagnosen FAS om mor tar et glass vin i ny og ne.
Men det er på det punktet det er viktig at vi får frem nyansene. En har til nå ikke kunnet påvise en sikker nedre grense. Da er det farlig å villede og gi uttrykk for at barnet kan tåle inntil en grense for overforbruk.

En føre var holdning 
Jeg er enig med Swensen i at «folk ikke er dumme» og vi må gi nøktern og oppdatert informasjon. De fleste sjekker også både norske og internasjonale sider på internett for informasjon. Men «folk» hører også på legen. Noen har problemer med å holde seg borte fra alkohol. Et innlegg om at det er bruk av alkohol på misbruksnivå som skader kan for enkelte bli en begrunnelse for et forbruk som nok Svendsen heller ikke ville anbefale.
Det er enighet om at alkohol er en gift som kan skade fosterets utvikling. Det er også enighet om at store mengder alkohol har større skadepotensial, små mengder mindre. Samtidig er det store individuelle forskjeller på hva et foster tåler. Det er mye forskningen ennå ikke har kunnet gi svar på. Foreløpig har ingen kunnet sette en sikker nedre grense for hva som er skadelig. Det er årsaken til at helsemyndighetene i Norge og i mange andre land, har en «før var holdning» og anbefaler totalavhold.
Jeg ser at vi må være varsomme og ikke moralisere. Jeg arbeider selv på oppdrag fra Helsedirektoratet og underviser helsepersonell og høgskoleelever om dette tema. Det vi på oppdrag fra direktoratet understreker er at vi må gi de gravide nyansert informasjon, og være tydelig på at det er mye forskerne til nå både er usikre på og uenige om. Ingen ønsker å skade sitt eget barn. Det er en stor sorg å leve med om det skulle skje. Derfor må en ikke gi villedende informasjon.

%d bloggere like this: