Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘alkohol’

Besteforeldre og barnebarn

Gode og trygge besteforeldre kan spille en avgjørende rolle i et barns liv.

«Mamma, jeg har lyst og dra til bestemor», sier Marthe. Lise, mammaen til Marthe, tenker seg litt om og svarer at det dessverre ikke går denne helgen fordi bestemor ikke er helt i form. «Er bestemor syk?», spør Marthe. «Nei hun er bare litt sliten, gamle bestemødre blir litt slitne innimellom», forteller Lise.

Sannheten er at Lise ikke synes det er trygt å sende Marthe til bestemor på overnatting. Hun synes det er problematisk at moren hennes drikker så mye. Sist Marthe var der hadde Lise sett en ny treliters dunk med vin innerst i kjøkkenskapet og hun mistenkte at moren bruker sovemedisin litt oftere enn hun innrømmer. Hun tenker vemodig at mye har forandret seg etter at pappa døde.

Det slår Lise plutselig: «jeg er jo blitt pårørende til en rusavhengig mamma i en alder av 45 år! Min mamma som har stått der som en trygg bauta gjennom min oppvekst og frem til i dag er plutselig en rusavhengig. Hun drikker for mye alkohol, og kombinerer dette med sovetabletter. Hun lyver om forbruk, hun skjuler flasker, og avhengigheten hennes går ut over hennes forhold til meg og Marthe.»

Selv mistet jeg min pappa i en arbeidsulykke like etter at jeg var født og dette preget oppveksten min på mange måter. Heldigvis hadde jeg fire besteforeldre som virket. Jeg tror ikke alle ser den funksjonen gode besteforeldre kan ha for et barns oppvekstsvilkår. Jeg kan minnes gode lykkelige somre både i Nord-Norge og på Vestlandet, begge plassene var et eldorado av omsorg og kjærlighet.

Jeg siterer ofte Arne Klyve: «Det viktigste øyeblikket i et menneskes liv er når spedbarnet slår opp øynene på stellebordet og ser hvilke foreldre de har fått utdelt». Imidlertid bør vi også snakke om hvilke besteforeldre vi har fått utdelt, gode besteforeldre kan bøte på mye. At jeg i dag, i mars 2016, kan feire 10 år som rusfri kan kanskje skyldes den ballasten jeg fikk av besteforeldre i barndommen.

Rus og eldre

Nyere statistikk peker på at dagens eldre drikker mer. I en artikkel fra forskning.no blir det sagt:

«I framtiden er det heller rødvin enn kamferdrops som vil prege livet til gamle damer. Vi er i ferd med å få en ny generasjon eldre som drikker altfor mye».

Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016 -2020 peker også på eldre sitt forhold til rus som en bekymring. Nordmenn har økt sitt forbruk av alkohol med 33 % på 20 år, dette høres ikke så mye ut, men når vi vet at det er den eldre delen av befolkningen som står for denne økningen bør dette bekymre oss.

På ti år (1997- 2008) økte andelen eldre over 70 år med et problematisk alkoholkonsum fra 0,5 % til 4,5 prosent. Andelen eldre med problematisk alkoholkonsum har altså økt med 900 % på ti år. Man behøver ikke være lege eller økonom for å forstå at denne økningen kan komme til å bli dyr på sikt. Mange av disse vil på sikt utvikle sykdommer som krever behandling fra helsevesenet.

Det er fastleger, sykepleiere, vernepleiere og andre helsefagarbeidere som vil møte bølgen av eldre med rusrelaterte skader. Dette er yrkesgrupper som pr. i dag kanskje ikke har spisskompetansen for å møte denne utfordringen, til tross for at det er disse som i første omgang vil møte denne «nye» gruppen rusavhengige. Det bør derfor være et fokus på eldre og alkohol både i grunnutdanning og videreutdanning av disse yrkesgruppene, og man bør ta i bruk verktøy som kan sørge for at dette temaet blir snakket om før Olga på 75 brekker lårhalsen i pille og alkoholrus.

Det som imidlertid slår meg er hvor mange nye pårørende dette vil skape om 4,5 prosent av de eldre har et problematisk alkoholkonsum og antall eldre stiger fremover, mange av disse eldre har barn og barnebarn som vil påvirkes av dette. Barn, som Marthe, trenger besteforeldre som er trygge og som kan skape gode minner sammen med barnebarna. I en verden som er travel og går fort, trenger vi kanskje besteforeldre som har tid til å skape gode opplevelser.

KoRus – Sør har nylig gitt ut boka Rus og aldring, som kan lastes ned gratis. Les mer om boka her.

Read Full Post »

 width=

Glemmer vi at forskerne har funnet ut at de største samfunnsøkonomiske utgiftene er knyttet til folk flest sitt alkoholbruk, ikke de rusavhengiges eller misbrukernes?

 

I lunsjen i dag ble temaet folkehelse og alkoholbruk. Det var samlet en håndfull personer fra ulike jobbkulturer, men med folkehelse som felles agenda. Vi lurer på om det fortsatt er vanskelig å snakke om begrensninger av alkoholbruken, til og med på de arenaene vi ferdes. Folkehelse skal inn i alt kommunalt arbeid og helsevesenet manes til å vri innsatsene mot å sette inn støtet tidligere, allikevel brukes ikke de muligheten som ligger her.

 

Samtidig ser vi at totalkonsumet i befolkningen øker. Det er solid belegg for å si at økt totalkonsum betyr økte samfunnskostnader, blant annet i form av vold, krangler, ulykker og både psykiske og fysiske helseproblemer. Det er fremdeles drikkemønsteret her i Norden som medfører de største samfunnsøkonomiske utfordringene. Vi drikker gjerne 5 enheter eller mer hver gang vi drikker. Dette regner ekspertene som «binge-drinking», altså fyll. Beruselsen fører med seg store andeler av de samfunnsmessige kostnadene.

 

Men også bare noen få glass per gang kan gi dårlige konsekvenser for helsa: 60 helt alminnelige fysiske sykdommer, som hjerte-/karlidelser, diabetes og en rekke vanlige kreftformer påvirkes av personens alkoholinntak. Selv om en sjelden kan vise til noen eksakt årsak-virkning-sammenheng, vet vi at alkohol kan være en av risikofaktorene som forsterker utviklingen av sykdommmen. Altså, dersom en klarer å redusere sitt alkoholkonsum, så kan det være at sykdommen blir mindre uttalt eller borte. Det kan vi få til både ved å drikke mindre hver gang vi drikker, og ved å velge kaffekoppen i stedet for vinglasset  av og til. I tillegg er det slik at vi jenter tåler mindre alkohol per kg kroppsvekt enn det gutta gjør, og vi tåler også mindre når vi blir eldre. For at alle skal ha mulighet til å ta vare på egen helse, så burde jo folk flest få vite dette!

 

Hvorfor forteller ikke fastlegene oftere pasientene sine dette? Alkoholbruken kan jo faktisk ha betydning for veldig mange av de vanligste plagene folk flest går til legen for. Personlig tror jeg det kan ha noe med at de fleste faktisk bruker alkohol selv. Kun 5-10 % av den norske befolkning regner seg som totalavholds. Vi forbinder alkohol med det gode liv og har råd til å nyte livet på denne måten.  Fastlegene, som oss andre, ønsker å kunne bestemme selv og ha full frihet til å nyte sin alkohol slik det passer de selv. Det unner de selvsagt pasientene sine, også. Dessuten har det vært mye fokus på den potensielt gode effekten vin skulle kunne ha på blodårene. Det har imidlertid vist seg at den mengden som ville kunne ha positiv helseeffekt tilsvarer en spiseskje om dagen, ikke et glass eller tre.

 

Hvorfor kan vi ikke snakke om alkoholbruk i vennekretsen vår? I min omgangskrets var det et par som svært forsiktig tok opp spørsmålet om hvor mye alkohol som skulle serveres da de ble invitert på fest. Altså med en insinuasjon om at de mente at det var mulig at det ville bli for mye for noen i selskapet. Vertskapet ble fryktelig støtt, fornærmet og såret. Dette holdt på å ødelegge hele vennskapet. Det forsiktige spørsmålet førte til masse vonde følelser, så det er ikke så rart at vi kvier oss for å ta det opp.

 

Men bør det være slik? Forsamlingen i lunsjen er blant de som ønsker å bidra til at vi har gode alkoholfrie alternativer tilgjengelige, både når det nytes alkohol og ved hyggelige anledninger som skal være alkoholfrie. Hva om vi tenker over til hvilke anledninger vi velger alkohol og hvor mye vi tar hver gang? Dessuten kan vi jo begynne med å spørre legen vår direkte om de helseplagene vi har kan påvirkes av alkohol.

Read Full Post »

illustrasjonsbilde med fire ungdommer.

Det er mange av de samme årsakene bak frafall fra skolen og rusbruk. Sammenfallende faktorer er på en måte gode nyheter. Men det krever noe av oss.

Det lov å spørre seg hvorfor vi som et kompetansesenter innen rusfeltet jobber med frafallsproblematikk? Jeg skal forsøke å gi deg svaret.

I Telemark er det omtrent 70 % av elevene på videregående skole som har fullført og bestått videregående opplæring i løpet av fem år. Noen av elevene fullfører utdanningen på litt lengre tid, noen går ut i arbeid, og noen har ikke bestått alle nødvendige eksamener. Likevel er det også en stor andel som faller fra av andre grunner, og årsakene kan være mange. I den ferske Ungdata-rapporten fra Telemark kommer det frem at dårlig tilknytning til skolen, dårlig psykisk helse og lavt selvbilde er noen av faktorene som påvirker frafallet, og at disse faktorene oftere forekommer i familier med dårlig tilknytning mellom elev og foreldre

Det er en sammenheng

Så hvorfor jobber vi med frafallsproblematikk? Svaret er at det i stor grad er de samme faktorene som påvirker frafallet som også påvirker ungdommens bruk av alkohol. Mange av de samme faktorene er også av stor betydning for hasjbruk, og de er med på å påvirke den enkeltes psykiske helse. Tilknytning til skole, til familie og kanskje også til venner, er sentrale elementer for å forebygge både frafall, dårlig psykiske helse, og rusbruk.

På mange måter er dette gode nyheter. Det betyr nemlig at det er mange virksomheter som har både interesse av, og plikt til, å jobbe for å bedre ungdommenes tilknytning til de ulike arenaene. Vi er med andre ord mange som bryr oss om ungdommenes liv og ungdommenes sosiale arenaer. Dessuten har de ulike kommunene, kompetansemiljøene, skolene, tjenestetilbudene og fylkeskommunen samlet sett god kunnskap om forebygging og tiltak knyttet til mange deler av ungdommenes liv. I tillegg kommer all den frivillige innsatsen som legges ned gjennom ulike idrettslag og andre organisasjoner. Når omtrent en av fire elever i den videregående skolen oppgir å ha hatt tanker om å slutte på videregående skole, burde de derfor være i gode hender.

Mobilisere for de som sliter

Tallet er hentet fra spørreundersøkelsen Ung i Telemark 2015, som er en ungdataundersøkelse gjennomført på ungdomsskoler i alle kommuner og på alle videregående skoler i Telemark. Her har ungdom svart på spørsmål som omhandler mange viktige deler av deres liv. Som mange sikkert har fått med seg er det slik at de fleste har det stort sett bra, og er generelt fornøyd med livet og med de sosiale arenaene de lever sine liv.

Likevel er det noen som sliter med tilknytningen til sine foreldre, med tilknytningen til skolen, og ikke minst er det en liten gruppe elever som opplever mange ulike risikoer samtidig. Det er denne gruppen hjelpeapparatet nå må mobilisere for å hjelpe. Bare på den måten kan vi redusere frafallet. Bare på den måten kan vi redusere risikofylt rusbruk, og bare på den måten kan vi redusere de psykiske plagene.

Nå har vi sjansen

Mitt håp er at engasjementet rundt denne undersøkelsen, engasjementet rundt resultatene, engasjementet fra elevene, engasjementet fra skoleverket, de politiske miljøene, kompetansemiljøene, forvaltningsapparatet og hjelpetjenestene også skal skape engasjement knyttet til arbeidet for å bedre forholdene for de ungdommene som sliter. Ung i Telemark 2015 har gitt oss et verktøy for å se helhetlig på ungdommenes hverdag, et verktøy som binder ulike miljøer tettere sammen. Ungdommene som har deltatt viser oss tillit gjennom sine omfattende svar i undersøkelsen. Nå må vi som jobber med og for ungdom vise at vi var tilliten verdig.

Asle Bentsen er samfunnsviter ved KoRus – Sør, Borgestadklinikken og har jobbet med å analysere data fra mer enn 8000 unge i Telemark som ledd i Ungdata-undersøkelser.

Read Full Post »

mann med glass_ illu bloggSmerten var intens og jeg ble liggende på bakken å vri meg. Selv om jeg hadde over 3 i promille så husker jeg det fremdeles, det gjorde ubeskrivelig vondt. Jeg lå på det islagte fortauet til ambulansen hentet meg. Jeg hadde tråkket over på isen og fallet medførte omfattende ankelskader.

Dette skjedde om kvelden fredag den 13. desember i 2002, resten av natta er i tåke. På sykehuset havnet jeg på rom med fire andre menn som også kom inn med bruddskader denne førjulskvelden. Sykepleierne betegnet rommet vi lå på noe lattermildt som «julebordsrommet». Jeg har i ettertid tenkt mye på om det var flere enn meg av dem som lå der, som hadde et omfattende alkoholproblem.

Når jeg i fjor fikk spørsmål om å skrive min bedringshistorie så slo det meg plutselig imens jeg skrev; «Den største bedringen jeg har hatt etter at jeg sluttet å drikke har vært at alkoholen ikke lenger utgjør en umiddelbar fare for mitt liv og helse».

Jeg har hatt tre lengre sykehusinnleggelser på grunn av skader jeg pådro meg i «fylla». Kompliserte beinbrudd, omfattende ansiktsskader etter en kollisjon og ved et tilfelle holdt jeg på å miste synet på det ene øyet. Alle innleggelsene skyldtes alkohol. Antall ganger jeg har vært innom legevakten med mindre skader liker jeg ikke å tenke på. Allikevel var ikke alkohol et tema helsepersonellet snakket med meg om under disse innleggelsene.

Helseministeren har i årets oppdragsbrev til sykehusene bedt om et fokus på rus som bakenforliggende årsak til innleggelse. I oppdragsbrevet til Helse Sør-Øst står det at sykehusene skal få på plass rutiner som gjør at personer som behandles for somatiske lidelser som er rusrelaterte også skal få tilbud om rusbehandling. For å få til dette kreves det at sykepleiere og leger har et fokus på alkoholproblematikk ved somatiske sengeposter. Noe av dette var også en del av oppdragsbrevet i fjor.

Før jul stilte jeg derfor et spørsmål til Oslo Universitetssykehus om hvor mange henvisninger som kom fra somatiske sengeposter til rusbehandling. Tallet var ikke videre oppløftende; man fikk i overkant av en henvisning pr. uke. Sykehuset behandler 3300 mennesker pr. dag og vi kan anta at mellom 10 og 20 prosent av disse pasientene har en bakenforliggende alkoholproblematikk. Hvorfor klarer man ikke å fange opp denne gruppen pasienter? Kanskje er det fremdeles slik at mange helsepersonell fremdeles ser på all alkoholbruk som en privatsak? Siden jeg på hjemmebane er samboer med en nyutdannet sykepleier får jeg også dette bekreftet. Fokus på alkohol som et folkehelseproblem, og undervisning i alkoholproblematikk ble ikke prioritert i studiet selv om disse sykepleierne vil møte dette i stort omfang både i somatikk, psykiatri, og ikke minst: hjemmetjenesten.

Vi vet i dag at alkohol er primærårsak til mer enn 60 somatiske sykdommer, og er den tredje største årsaken til sykdom og tapte leveår i den vestlige verden (WHO, 2011). Samme året som denne undersøkelsen kom ut hadde man i Norge 6788 innleggelser på sykehus der pasientens hoveddiagnose var alkoholrelatert. Et sykehus som satte inn tiltak for å fange opp alkoholproblematikken i somatiske avdelinger er Stavanger universitetssykehus som i samarbeid med KORFOR hadde TOTI prosjektet. «Tidlig oppdagelse Tidlig Intervensjon», man ansatte egne ruskonsulenter i somatikken for å ha et fokus på alkohol.

Samme året som dette prosjektet startet fikk jeg vinglass til jul ved det sykehuset jeg jobbet ved. Men kanskje var dette en måte og sette alkoholproblematikken på dagsorden ved dette sykehuset?

Read Full Post »

den farlige romantiseringenDe siste månedene har jeg kikket på mange boligannonser, og stadig oftere oppdager jeg vinflasker og vinglass som sentrale elementer i prospektene. Ofte har leilighetsfotografen plassert den samme vinflaska i stua, på kjøkkenet og på soverommet.

Landets boligselgere går nye veier for å lokke folk til visning. Eiendomsmeglere og interiørkonsulenter har i lang tid bedt om at pynt og stash fjernes fra vegger og bord, og at nye og moderne møbler bør på plass før interesserte kjøpere skal kikke på drømmeleiligheten. Det bør helst være levende lys og fyr på peisen, men det er en ny trend at flotte vinglass og dyre viner skal settes fram for å skape følelsen av hjemmekos og hygge.

Jeg tror ikke det er så mange som har vinflaskene sine i stua slik boligprospektene gir inntrykk av, og de som eventuelt har vinflaska på soverommet pleier ikke å være så stolte av det. Det nye «vintrikset» virker derfor patetisk – akkurat som det gjør når det lukter hjemmebakt brød på visning.

Isolert sett er ikke vinfokuset til eiendomsmeglerne noe stort samfunnsproblem, men det er et etter min mening et skremmende symbol på den norske romantiseringen av alkohol – og det forteller mye om vårt forhold til vin. Eiendomsmeglerne er nemlig ikke alene om å normalisere og skape et inntrykk av at vin og øl skal være noe hverdagslig, som knyttes tett opp til kos, hygge og status.

Vi ser det i sosiale sammenhenger, vi ser det i arbeidslivet, og vi ser det i mediene. Innholdet i de fleste matbladene handler om vin og om hvilken vin som passer til de ulike matrettene. Avisenes fredags- og lørdagsutgaver preges av vintips og vinspalter, og på Facebook publiserer vi vakre bilder av vinglass og flasker når vi skal vise at vi skal slappe av. Alle likes-ene og kommentarene forsterker inntrykket av at « dette fortjener vi».

Vi liker å se på oss selv som kontinentale, men hvor mange franskmenn gjør det samme? Og hvor mange tyskere legger ut bilde av ølen sin når de sitter på en flyplass? Og kjenner du en italiener som må legge ut bilde av hvitvinsflaska hvis han dupper beina i havet eller sitter på en uterestaurant?

Denne massive romantiseringen bidrar til å ufarliggjøre alkohol, og den gjør det lettere å la seg friste. Jo mer vanlig det blir med vin og øl til alle anledninger, jo lavere blir terskelen for å ta seg noen glass, og jo vanskeligere blir det å stå imot.

De fleste takler omgangen med alkohol, men det er også mange som ikke gjør det. Jeg var én av dem som mistet kontrollen, og jeg vet romantiseringen på mange måter ble min bane og en del av min benektelse. Jeg så på alkohol som noe normalt, og til slutt drakk jeg til alle anledninger. Jeg lukket øynene når avhengigheten tok grep.

Jeg godtar at de fleste drikker, og jeg har ingen problemer med at andre koser seg med vin og øl. Jeg tror heller ikke på et samfunn uten alkohol. Men jeg skulle ønske at vi var litt mer bevisste, og at vi ikke alltid må plassere vinflaskene i sentrum når vi skal ha det koselig.

Den massive romantiseringen ekskluderer mange fra å delta i samfunnet, og den fører til at det blir vanskeligere å takke nei. Dessuten er den et hån mot dem som prøver å ta grep og en provokasjon mot dem som har opplevd alkoholismen på kroppen. Det er ikke alle som forbinder en vinflaske med kos og hygge. Det burde eiendomsmeglere, interiørkonsulenter og andre tenke over.

Lars Kittilsen er tidligere journalist og redaktør i avisa Varden. Han er nå påtroppende kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark. Det siste året har han fått mye oppmerksomhet etter at han åpent fortalte om sitt alkoholproblem. Hør Lars Kittilsen på vår konferanse om arbeidsliv og rus « Mitt Ansvar» i Larvik i mars!

Read Full Post »

Det er veldig fort gjort å opplev2014-06-15 bloggbildee noe en angrer på dersom en har drukket for mye.

 Forrige uke kom det opp i media at vår alles store langrennsstjerne, Petter Northug, hadde fyllekjørt. Det er interessant å se hvor stor oppmerksomhet  denne episoden fikk, også blant folk flest. Det er selvsagt en alvorlig sak at det kjøres bil i alkoholpåvirket tilstand. Northug har jo også selv vært åpen på at han var svært beruset. Han fortalte at han hadde drukket så mye at han hadde mistet dømmekraften til å forstå at han ikke kunne ut og kjøre bil. Han var en fare både for seg selv, sin medpassasjer, men også eventuelle andre som de kunne ha møtt på sin vei. Fyllekjøring er ulovlig, og han kommer til å bli dømt for det. Kanskje er det allikevel enda verre for Northug at han har mistet sitt gode rykte og føler at han har sviktet både sin familie, sine støttespillere og publikum. I tillegg risikerer han å miste sine rause sponsorer, som har valgt å profilere seg med Petter Northug fordi han skulle være en god rollemodell. Det var nok ikke morsomt å være Petter etter denne hendelsen.

Et annet interessant oppslag en av de siste ukene, handlet om forskning på voldtekt av jenter helt ned i 15-års alderen. Forskeren Hilde Pape viser til at unge jenter som blir voldtatt ofte er overstadig beruset når overgrepet skjer. Det kan se ut som om de mister dømmekraften og fort befinner seg i risikofylte situasjoner fordi de er sørpe fulle. Selv om det selvsagt alltid er overgriperen som er skyldig i voldtekter, viser det seg at fulle folk oftere blir ofre for slike overgrep. Det er også slik at unge menn er i større risiko for å bli utsatt for vold – også blind vold – dersom de er beruset selv. Overgriperen er også ofte beruset.

Dersom du som leser dette er forelder, er det viktig å formidle dette budskapet til ungdommene dine: De er tryggere og har statistisk mindre risiko for å bli utsatt for vold eller andre overgrep dersom de beholder kontrollen, og ikke drikker seg fulle. Det er også mindre fare for at de skal komme til å gjøre ting de angrer på etterpå, dersom de holder seg edru.

Jeg håper Petter Northugs uheldige opplevelse gir ham en skikkelig lærepenge, og at han kommer styrket ut av dette, både som skiløper og som person. Og så håper jeg alle vi andre kan ta lærdom av Petters opplevelse, slik at vi ikke risikerer å gjøre dumme ting i fylla.

 

 

 

 

Read Full Post »

ung trist gutt_liteJeg er vernepleier og har blant annet jobbet i akuttpsykiatrien. Noen av de jeg har møtt der er unge voksne som er blitt syke av en barndom preget av rus og vold. Dette er en slik historie:

1998: Slaget gjør ikke like vondt lenger, tenker Mia, hun har vært gjennom det mange ganger før. Hun er mer bekymret for at Kenneth skal våkne. Han gjorde jo det sist Lars slo henne, plutselig bare stod Kenneth der med bamsen i hendene midt på stuegulvet og var redd.

Lars er verdens beste mann og pappa, det er bare et skår i gleden. Lars blir sinna når han drikker og oftest er det sjalusi eller penger som starter krangelen. Mia har vurdert og gå fra Lars, men dårlig økonomi og tanken på å bli alene med ansvaret for Kenneth gjør at hun ikke tør.

Sist Lars slo, kastet Mia han ut, men han kom tilbake noen dager senere, og hadde med en ny rød barnesykkel til Kenneth. Når hun så Lars og Kenneth sammen med sykkelen smeltet mammahjerte hennes igjen, det er rart hvor mye man kan gjøre for eget barn, tenker Mia.


Totalt blir 50.000 kvinner skadet av en beruset person hvert år, ofte samboer eller ektefelle. Dette betyr at i gjennomsnitt slås 5,7 kvinner hver time hele døgnet av en beruset person. Mange av disse kvinnene bor med barn.

Ca 100.000 barn i Norge har en oppvekst som er negativt preget av voksnes rusmisbruk. Noen av disse barna utvikler vansker med rus og psykisk lidelse i ungdomsårene. Et barnesinn kan tåle mye, eller lite. Noen barn har en sårbarhet, som gjør at traumer i oppvekst vil følge barna heile livet. Vi vet dessverre ikke på forhand hvem løvetannbarna er, de som klarer seg uansett oppvekstbelastninger.

Etter at jeg ble rusfri har jeg utdannet meg til vernepleier. Siden jeg jobber i en akutt psykiatrisk avdeling, møter jeg dessverre innimellom voksne som har hatt Kenneth sin oppvekst. Barn som har vært utsatt for overgrep, vold og rus i familien. Barn som er sviktet av foreldre, barn som er sviktet av et felleskap som har vist, men som har vært for feige til å handle.

Hvordan gikk det med Kenneth, barnet til Lars og Mia?

2014: Kenneth er i dag 21 år han har et alvorlig rusmisbruk kombinert med en alvorlig psykisk lidelse. Han har fått diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom.
Kenneth har det fagfolk kaller en ROP- lidelse. Når han ruser seg blir han ofte psykotisk og paranoid. Han sliter med angst, dårlig selvbilde og barndomstraumer
.

Når jeg møter Kenneth vil det kanskje ende slik;

Kenneth skriker til den mannlige vernepleieren når han får beskjeden om at han ikke får utgang. Han løfter opp en stol og kaster den etter personalet. Frustrasjonen over å være innelåst, angsten over å ikke få mulighet til å ruse bort det vonde gjør at Kenneth utagerer, han blir beltelagt og blir tvangsmedisinert.
Kenneth blir liggende i belteseng med belter rundt hender og bein resten av vakten.
Slik kan virkeligheten være på avdelingen når jeg går hjem klokken 22 en fredag kveld. Innimellom spør jeg meg selv:

Hvem er hardest rammet av slagene til Lars, Mia eller Kenneth?

Noen av dere som leser dette kjenner en Kenneth, en som mister barndommen alt for tidlig. Har vi mistanke om at et barn blir forsømt, må vi melde fra om det. Vi har et ansvar for barn som Kenneth, det verste vi gjør er ikke å gjøre noe.

(Forfatters anm; Historien om Kenneth er ikke basert på historien til en enkelt pasient, men den har likheter med mange pasienthistorier der ødelagt barndom er hoved diagnosen)

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: