Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘barnevern’

 

A young infant hand in hand with father

Sara og Trond skal bli foreldre om åtte uker. De er til samtale hos jordmor og forteller at de nå vil flytte til en ny kommune. De ønsker ikke å opplyse hvor de skal flytte. Jordmor vet at Trond har sonet en dom for mishandling av tidligere samboer. Han får ikke ha samvær med deres felles barn.  Sara og Trond møter sammen til alle konsultasjoner, og jordmor synes det virker som Trond er meget kontrollerende overfor Sara. Hvilke muligheter har jordmor i denne saken til å se til at noen vurderer om de kan skape trygge omsorgsforhold for det nye barnet?

 

Dette er et tenkt senario. Det er heldigvis ikke en situasjon jordmor møter ofte, men det er et eksempel på en situasjon som jeg mener er veldig dårlig ivaretatt i det lovverket vi har nå. Vi kan i dag ikke melde sak til barnevernet før barnet er født hvis ikke den gravide samtykker. Jordmor er altså avhengig av at Sara samtykker, og det gjør hun ikke. Kanskje tør hun ikke.

En lovendring

Nylig ble det lagt frem en NOU med forslag til ny barnevernlov, NOU 2016:16 .  KoRus- Sør har tidligere tatt opp at det er behov for en endring av loven for bedre vern av det ufødte barn. For familier i situasjoner liknende den til Trond og Sara bør alle offentlig ansatte ha mulighet til å melde fra til barnevern, og barnevernet bør få mulighet til å undersøke saken selv om mor ikke samtykker.

Men hva finner vi i det nye lovforslaget? I forslag til § 5 blir det presisert at med et barn mener loven det fødte barn under 18 år. Et barn er altså ikke et barn i barnevernlovens forstand selv når mor skriver seg inn på fødeavdeling. Det skal  imidlertid fortsatt være mulighet for å samarbeide om undersøkelse på frivillig grunnlag.

Jeg er klar over at dette er veldig komplisert juss. Retten til abort skal ikke  påvirkes. Norge må også ha regler som er i samsvar med internasjonale konvensjoner som vi har ratifisert. Men i utredningen som nå legges frem  finner jeg en liten fotnote i et av vedleggene (vedlegg 4 side 308) der det står: «Som det store utgangpunkt har også EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstol) reservert retten til liv etter EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon), art 2 for det fødte menneske. EMD har imidlertid holdt døren på gløtt for at fosteret i spesielle tilfeller kan ha et visst vern.»
Når det er «en dør på gløtt» kan ikke Norge da gå foran for å åpne denne døren?

Barnevernets muligheter til undersøkelser

Hvis jordmor i saken om Sara og Trond kunne ha sendt en bekymringsmelding til barnevernet så har de en helt unik mulighet for å innhente nødvendig informasjon om begge foreldrene. De kan også sende melding til barnevern i ny kommune. Barnevernet har mulighet for å vurdere om det er alvorlig grunn til bekymring for omsorgsforholdene. Ingen annen enhet har samme mulighet for å innhente opplysninger uavhengig av taushetspliktbestemmelser.

Det er nedsatt et nytt lovutvalg, Tvangslovutvalget, som også har fått i oppgave å vurdere nødvendigheten av lovendringer for at vi skal få et bedre vern av ufødt barn. Det er bra! Jeg sitter selv i dette utvalget. Men det er to år til dette utvalget skal legge frem sin rapport. Jeg håper vi kan få en endring av loven før den tid.

Read Full Post »

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler's hand on sidewalk, cropped

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler’s hand on sidewalk, cropped

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.

Read Full Post »

Gravid 2Det er seks uker til termin. Thea og Alex skal bli foreldre for første gang. Thea er alvorlig deprimert. Alex er det vanskelig å få tak på. Han ruser seg. Lite er gjort klart for barnet som snart kommer. Thea vil gjerne bli en god mor, men mye ressurser går til å bekymre seg for Alex.

Dette er en familie jeg jobbet med for noen år siden. Jeg snakket mye med Thea om at vi måtte samarbeide med barnevernet. Men hun turte ikke. Det var mange grunner til det. Hun visste at Alex ville bli sint. Hun var redd for hva hennes egen familie ville si. Alle ville bli sinte på henne hvis hun frivillig samarbeidet med barnevernet.

Så jeg meldte saken.

Den gravide må samtykke

Jeg fikk et formelt brev tilbake: «Barneverntjenesten kan ikke registrere denne henvendelsen fordi den gravide kvinnen ikke har samtykket til henvisning til barnevernet».

Dessverre er dette helt korrekt. Lov om barneverntjenester omfatter ikke ufødt barn. Barnevernet kan bare undersøke saken, og sette inn hjelpetiltak for familien hvis den gravide samtykker. Formelt sett hadde jeg faktisk brutt taushetsplikten.

I denne saken medførte det at barnevernet fikk melding når barnet var født, og det var ikke forberedt hjelpetiltak. Det måtte bli en akuttplassering.

Det haster i disse sakene

Jeg har jobbet noen år i avdelingen for gravide med rusproblemer på Borgestadklinikken. Jeg har erfart hvor viktig samarbeidet med barnevernet er, og da allerede mens barnet er i mammas mage. I noen familier må det gjøres grundige undersøkelser for å vurdere om det er et trygt hjem den nyfødte kommer til. Enkelte ganger må det settes inn tiltak slik at barnet ikke blir påført skade før det blir født.

Fantastiske endringer kan også skje i denne perioden – men det er beinhard jobbing. Det må flere hjelpere inn. Barnevernet har gode tiltak både for å forberede foreldrerolle, og trygge plasser der foreldrene kan være med et spedbarn.

Jeg har mange ganger erfart hvor uheldig det er at vi må bruke lang tid på å få et samtykke. Alt haster i graviditet.

Ønsker lovendring

I flere offentlig utredninger er det påpekt at det bør igangsettes et arbeid for å sikre bedre vern av det ufødte barn gjennom bedre rettsvern og bedre hjelp fra offentlige etater.  Du finner anbefalinger i NOU om bedre beskyttelse av barns utvikling og i proposisjon til Stortinget om endringer i barnevernloven

Barnelovutvalget har fått i oppgave å se på hvordan loven kan forenkles, og hva som skal være barnevernets ansvarsområde. I den forbindelse sender KoRus – Sør nå en uttalelse til dette utvalget der vi ber om at det blir vurdert om loven kan endres slik at også det ufødte barn kan omfattes av barnevernloven.

Her kan du lese vårt innspill til Barnevernlovutvalget.

Hvis loven blir endret slik at offentlig ansatte kan sende melding til barnevernet om det ufødte barn, så kan vi i saker liknende Theas hjelpe den gravide ved at det er vi som profesjonelle som tar ansvar for at barnevernet blir koblet inn. Hvis barnevernet også får mulighet for å sette inn tiltak i graviditet, så kan de sette inn tiltak som går både på kontroll og støtte. Videre har de mulighet for å søke om plass for hele familien på familiesenter eller andre relevante tilbud. For noen barn er det også aktuelt at barnevernet må forberede en plassering i fosterhjem.

Barnevernloven bør endres, så kvinner som Thea og barnet hun venter, kan få hjelp.

Read Full Post »

DSC_4481

  • Jeg skal bli mamma. Før hatet jeg meg selv over alt på jord.  Nå er alt annerledes. Jeg er verdifull.

 

 

 

 

 

Liv Drangsholt er klinisk sosionom, og har skrevet denne bloggen i samarbeid med kvinner som har vært tvangsinnlagt i Skjermet enhet for gravide på Borgestadklinikken.

–  Egentlig var jeg redd for rus. Jeg var 18 år før jeg prøvde. Jeg måtte bare. Jeg måtte slappe av litt. Alt var sånn pes. Jeg ble fort hekta.

Jeg skadet meg selv mye. Alle rundt meg var fortvilet. Jeg var ikke lett å hjelpe. I mine øyne var jeg ikke verd hjelpen. Jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk mange ganger. Jeg stakk så fort jeg kunne.

Alt er annerledes nå. Jeg er viktig. Jeg har ansvar for barnet mitt.

Etter at jeg forsto at jeg var gravid har jeg tatt imot hjelp. Jeg ble fort innlagt på tvang igjen. Jeg forstår for så vidt det. Hjelperne var vant med at jeg stakk så fort jeg kunne. Det var omsorg i tvangen.

Men opphever de tvangen nå så stikker jeg ikke. Det er helt sikkert.

Jeg har fått hjelp til å slutte å ruse meg. Jeg har kuttet røyken også. Ikke en sigarett de siste 42 dagene har jeg tatt.

Jeg skal ha møte med barnevernet neste uke. Håper de ikke ser for mye på at jeg er på tvang. Håper de ser på det jeg har gjort etter at jeg ble gravid. Jeg ser at jeg må jobbe med meg selv. Jeg gjør det – hver dag. Det er mye jeg må endre. Når jeg irriterer meg over at jeg må møte til et møte så tidlig som kl 10, så minner jeg meg selv på at om to måneder så er det kanskje en liten baby som vekker meg kl. 5. Ei som vil ha mat. Nå må jeg betale regningene mine. Jeg må kutte ut venner som ruser seg. Derfor må jeg kutte ut kjæresten min også. Det er tøft. Men jeg må det for barnets skyld.

Jeg kan være et like godt mammaemne selv om jeg har hatt problemer. Jeg skal bli en god mor.

Jeg har både god og dårlig erfaring med dere som er offentlige hjelpere. Til dere som kommer i kontakt med sånne som meg så vil jeg gi disse rådene:

– Se mennesket bak problemene. Vi er alle så forskjellige

– Tilby hjelp tidlig – vi trenger mye hjelp

– Ikke være redd for å være direkte – det er trygt

– Vis at du bryr deg om meg – at jeg ikke bare er ei i rekka

– Vær forutsigbar du også – ikke avlys møter gang på gang

– Se på det jeg har gjort etter at jeg ble gravid – det teller mest

NB Fakta er endret, og bildene er ikke de personene som kan knyttes til sitatene. Dette for at pasienter ikke skal gjenkjennes.

Read Full Post »

Foto barn som holdes av beskyttende henderNorge er et land med små forskjeller mellom folk, pleier vi å si, særlig vi som tilhører middelklassen. Jeg har sagt det selv, mange ganger, og jeg angrer. Vi vet det jo. Noen har mye, andre har lite. Noen har foreldre som bruker tusenvis av ord, som lærer barna å lese og å svømme, som løfter dem fram ved hjelp av kjærlighet og nettverk og overskudd til livet. Andre er sine foreldres foreldre, bruker tida på å overleve, på å klare seg gjennom dagen og sikre at foreldrene gjør det samme.

Det er forskjell på folk. Forskjell på barn. Og forskjellene, de starter allerede mens barnet vokser i mammas mage. Noen ganger starter kampen for overlevelse allerede der, i magen til en mamma som selv har nok med å overleve i et samliv med en voldelig mann. En mamma som får flashbacks tilbake til den tida hun ble misbrukt som lita jente for så å bli voldtatt som tenåring og voksen kvinne. En mamma som døyver smerten ved hjelp av piller, alkohol og ulike narkotiske stoffer. Som sliter med å komme seg opp av senga, mens mammaidealet er at hun burde trene, spise sunt og være lykkelige alle sine gravide dager, og helst litt til.

Vi er et land med små forskjeller mellom folk. Nei! Min påstand er at Norge er et sorteringssamfunn som lar familier seile sin egen sjø fordi vi ikke innser hvor stor forskjell det er på folk. Som kutter i ordninger som vi bygde opp den gangen alle visste at Norge var et klassesamfunn, og vi sa at jo, det er viktig å hjelpe familiene, spesielt de familiene som ikke klarer seg selv. Enslige mødre, for eksempel. I Norge 2015 kutter kommuner i hjemmebesøk og helsestasjonstilbud, selv om vi burde vite bedre.

I boka mi, Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter (2015), skriver jeg om nyere hjerneforskning, den som viser at de første leveårene er helt avgjørende for oss. Vi vet det jo! Men kunnskapen har ikke gått ordentlig inn i fag og politikk. Gapet mellom hva vi vet og hva vi gjør har kanskje aldri vært større, selv om mange mennesker der ute gjør en fantastisk innsats. Sannheten er likevel at det viktigste arbeidet er overlatt til ildsjeler. Ildsjel – og kvinnfolkarbeid.

”We’re changing the world, one baby at the time!” Det er juni 2013 og jeg er i London for å lære om storsatsingen The Nurse Family Partnership Program, et hjemmebesøksprogram for unge, ofte enslige, mødre. Sykepleieren ser bort på mylderet av mennesker på venterommet. Mødre, barn, noen fedre. De pludrer i vei, stolte de også. «A magic window time», sier hun videre. Vinduet er vidåpent nå, det finnes nesten ikke et nei fra foreldre som blir spurt om å delta i programmet hvor ”engasjement, ikke utredninger, er fokus”. Forholdet – relasjonen – er holdt høyere enn alt annet.

Vi vil at du skal lykkes. Vi vil at du skal bli en god mor.   Oppskriften er for så vidt enkel: 64 hjemmebesøk fra svangerskapet av og til barnet er fylt to år. Dedikerte helsearbeidere, plukket ut av kvinnene selv fordi de er spesielt egnet for oppgaven. Det handler om tro, håp og kjærlighet – om tillit og høy kompetanse i skjønn forening. Alltid med barnets beste for øyet. «Jeg trodde ikke jeg kunne bli en god mamma, for jeg hadde aldri møtt en», forklarer en ung mor. Og jeg, i stolen ved siden av, lent over et lite nurk i rosa trøye, må bare gråte litt. Programmet viser ikke bare ”reduksjon av fysisk mishandling og stressende livshendelser i småbarnsfamilien. Longitudinelle studier dokumenterer også forebygging av senere utvikling av rusmisbruk, psykiske vansker og kriminalitet i ungdomsalder,( 1) samt fullføring av utdanning og  deltakelse i arbeidslivet hos mødrene.”(2)

“You have to do this in Norway”, insisterer den unge moren ved siden av meg på helsestasjonen, og forklarer hvorfor. ”I didn’t think I could be a good mother. Now I do. I do believe it. For the first time in my life, I do believe it!” Jeg gjorde som hun sa, jeg tok det med meg hjem til Norge. Programmet oversettes nå til norske forhold. Mitt håp er at det kan sette fart i en ny trend. En trend der vi gjenoppdager magien i de gode relasjonene, og på nytt forstår at vi ikke kan overlate familiene til seg selv i den perioden man er som mest sårbar. At barnevern er mer enn en tjeneste, at det handler om samfunnsverdier og menneskesyn – om å bry seg så mye at vi setter arbeidet i system. Fordi alle barn har rett til en god barndom. Og fordi vi vet nok, mer enn nok, til å gjøre hva vi kan for at hvert eneste lille nurk skal få en. Dessuten handler det om å forandre verden – one baby at the time. Mens vinduet er åpent og alle fortsatt vil.  

[1] Donelan-McCall, Eckenrode, & Olds, 2009; Eckenrode et al., 2010; Izzo et al., 2005; Olds, 2006. [2] Goodman, 2006.

Inga Marte Thorkildsen er tidligere barne-og familieminister, nå forfatter og spesialrådgiver i Barns Beste og i Forandringsfabrikken.

Read Full Post »

Mother Holding ChildHun måtte rømme fra en samboer som mishandlet henne og barna. Hun heter Siri. Siri er mamma til tre.

– Jeg hadde ikke klart å være mamma på heltid hvis det ikke hadde vært for barnevernet, sier Siri.

Kritikken hagler over barnevernet for tiden. Mange argumenterer med egne erfaringer, som advokat for eksempel. Til tider blir kritikken unyansert. Enten kritiseres barnevernet for å  plassere barn i fosterhjem med en sped begrunnelse, ellers griper de for sent inn. Andre stemmer må også høres for at vi skal få et nyansert bilde. Siri og andre i liknende situasjon er viktige stemmer inn i debatten.

Jeg møtte Siri for noen uker siden. Da hadde barnas pappa igjen tatt kontakt for å få samvær med barna. Vi snakker om hvor utfordrende de siste årene har vært. Først bodde de på hemmelig adresse langt fra barnas far. Den lille familien måtte etablere seg i et helt nytt miljø. Det var ikke nye venner som sto parat. Usikkerheten var der alltid. Ville han finne dem? Hvordan skulle hun klare å hjelpe barna med deres reaksjoner når hun var så sliten selv?

Siri forteller: -« Det er så mange som rakker ned på barnevernet for tiden. Noen ganger får jeg kjeft når jeg forteller om min gode erfaring. Da hører jeg bare at jeg vet ikke hvor vanskelig det er når barnet blir plassert i fosterhjem.
Men det vet jeg faktisk. Det var en periode at minstemann måtte bo hos noen andre. Det var en nødvendig hjelp akkurat da. Men jeg forsto at barnevernet ikke ville ødelegge familien. Vi hadde i felles mål –at jeg skulle klare å etablere et trygt hjem for min lille famille. Derfor har jeg samarbeidet hele veien.

Jeg har fått mange typer hjelp. Jeg får avlastning. Barnevernet går med meg i møter, med NAV og pp – tjenesten for eksempel. Jeg er veldig fornøyd med foreldreveiledningskurset jeg følger, PMTO. Der lærer jeg gode måter å samtale med barna på. Jeg lærer å sette grenser på trygge måter.

Jeg klarer meg mer og mer selv nå. Men jeg tar kontakt med saksbehandleren min i barnevernet hvis det er noe spesielt. Han kjenner barna og meg. Det er trygt.

Mine barn er fortrolig med at barnevernet er en del av vår hverdag. Jeg skammer meg ikke over å være en del av barnevernet. Hvorfor skal jeg leke» superkvinne», og gjøre som om jeg kan klare alt, når det bare går ut over barna.»

Dette er en god historie. Siri har brukerrollen. Vi hadde en lang samtale om barnevernet den dagen jeg møtte henne. Vi delte ideen om å skrive en blogg om tema. Da jeg kom hjem lå det en lang mail til meg fra Siri. Der var det nok stoff til mange blogger. Blogger om det positive med å samarbeide med barnevernet.

Jeg har de siste femten årene jevnlig hatt rollen som den som samarbeider med barnevern. Jeg har erfart alt fra meget bra til meget dårlig oppfølging fra barnevernet. Når det har vært dårlig har det i hovedsak vært når de har avslått hjelp, eller avsluttet saker for tidlig. Jeg har enda til gode å reagere på at barna jeg samarbeidet om ble for fort plassert i fosterhjem.

Skal vi få et mer solid barnevern må vi lære av de gode eksemplene. Derfor blir Siris stemme viktig i denne debatten. Videre kan vi ikke vurdere barnevernet isolert. Barnevernet er avhengig av de andre som jobber med barn, og at det er nyttige familiestøttende tiltak i kommunen. Siris historie er et godt eksempel på et godt samarbeid der  kommunalt familiesenter, pp.tjeneste og helsestasjon samarbeider. Et godt tverrfaglig samarbeid  bidrar til bedre vern av barn i utsatte situasjoner.

Read Full Post »

barnevenBeskyldningene fløy gjennom rommet. Stemmene var høye og skingrende. Det var det vi kaller en sak med høyt konfliktnivå. Mor og far til Stine og Teodor var til mekling. De skulle flytte fra hverandre. Mor beskyldte far for å røyke hasj når han var alene med barna. Far beskyldte mor for å drikke for mye. Den ene vonde situasjonen etter den andre ble beskrevet.
Av og til må jeg ha mange tanker i hodet på en gang som mekler. Det var vanskelig å styre samtalen – samtidig som jeg måtte holde styr på egne tanker og reaksjoner. Hvor sant var det disse foreldrene beskyldte hverandre for? Hvordan oppførte de seg hjemme når de kunne skjelle hverandre ut på den måten med meg som fremmed til stede? Hvordan hadde Stine og Teodor det hjemme? Hvor mange ganger hadde de måttet høre på foreldrenes bråk? Skulle jeg melde dette til barnevernet? Hvordan ville foreldrene reagere hvis jeg tok det opp med dem?

Jeg tok det opp. Mor ble sint, rasende. Det var det dummeste hun hadde hørt. Hun slang døra hardt i og forsvant. Far ble sittende. Vi fikk en lang og god samtale. Jeg ringte barnevernet mens far ennå var der, og de kunne svare på hvordan de ville behandle meldingen fra meg.
Denne saken vet jeg utviklet seg bra. Barna fikk god hjelp fra barnevernet i det som var en vanskelig periode i foreldrenes liv.

Det har siste tiden vært fokus i media på at mange som jobber med barn ikke kjenner godt nok til meldeplikten. Jeg har meldt en del saker til barnevernet. Noen ganger har familiene fått god hjelp. Noen ganger har foreldrene nektet å ta imot hjelp. Det er en juridisk utfordring at foreldrene kan takke nei til hjelpetiltak selv om barneverntjenesten mener det er det beste for barnet. De som har makt bør se til at loven endres slik at barnets rett til hjelp blir styrket. Dette er også tatt opp i flere offentlige utredninger om barnevernet de siste årene, og et det er forslag om endringer ute på høring nå.

Jeg vet også om flere saker jeg ikke meldte fra om – og som jeg absolutt burde ha meldt. Motet sviket. Jeg var redd for å miste allianse med den voksne. Jeg var redd for sinne. Jeg var redd for å såre den voksne. Sjefen syntes ikke vi skulle gjøre det. Det var mange grunner. Det er ingen unnskyldning. Det er min skam.

Jeg har meldt noen saker der jeg har tatt feil. Det var ikke så ille som jeg trodde. Det gjør ikke noe i ettertid. Men i de sakene jeg kunne ha gjort en forskjell ved å melde fra – og ikke gjorde det – de sakene angrer jeg på.

Lovgiverne må ta sitt ansvar og endre loven slik at barnet får rett til hjelp. Vi andre må også ta vårt ansvar og melde fra til barnevernet når vi kjenner til at barn lever i hjem som er preget av svikt i den daglige omsorg.

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: