Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Pårørende’

Noen ganger er det dessverre slik at vi må mase på vegne av våre egne barn. Slik opplevde Therese det. Hun tok opp med datterens lærer gang på gang at situasjonen hjemme nå var vanskelig, og datteren, Tine, slet med angst. I tillegg hadde Tine få venner på skolen. I perioder var det snakk om mobbing.

Dette er en familie jeg møtte gjennom jobben min som mekler i familiesaker. De har en  fin fasade utad. Både Therese og barnas far har gode jobber som det er knyttet prestisje til. Akkurat nå er han sykemeldt. Han har et alkoholproblem og er innlagt for behandling. Det er noe av det som er vanskelig for Tine. Hun har opplevd at far har vært full under samvær. Hun bekymrer seg for om han vil klare å slutte å drikke. Hun er redd for at andre på skolen skal få rede på problemet. Hun har mange bekymringer for far som hun er så veldig glad i, og så veldig stolt av.
Tema for mekling er hvordan samvær skal være når han har permisjoner og når han kommer hjem igjen.

 
Vi kom fort og greit frem til trygge og gode avtaler om samvær videre. Men det ble en lang samtale – om fars sorg over å ha påført Tine vanskelige opplevelser, – om hvordan foreldre kan forklare et barn hva et alkoholproblem er, – om problemer med mobbing og ensomhet – og ikke minst om det foreldrene opplevde som en kamp for å få hjelp til å takle situasjonen.
Mor forteller at det er et år siden hun første gang snakket med Tines lærer om sitasjonen hjemme og mobbingen. Tine fikk da snakke med en helsesøster. Helsesøster vurderte Tine som ei ressurssterk jente som ikke trengte samtaler.

 
Mor tok saken opp med lærer på ny et par måneder senere. Tine hadde da en del angstproblemer. Lærer sa han skulle ta de topp i et team på skolen. De har møte en gang i måneden. Dessverre var lærer syk da møtet ble holdt, og siden ble det glemt, på tross av at mor purret.
Jeg ringte til og med til barnevernet anonymt, forteller mor. Jeg var så opprådd av å se hvor vanskelig Tine hadde det. På barnevernet fikk jeg beskjed om at det ikke var en sak for dem for det var jo ikke snakk om omsorgssvikt. De anbefalte helsesøster igjen – men det hadde jeg gitt opp. Jeg følte jeg bare maste.

 
Dette er dessverre ikke en uvanlig situasjon. Mange opplever at det er tilfeldig om den enkelte lærer eller ansatte i barnehage vet hvordan de kan formidle hjelp til familier i vanskelige situasjoner.
I kommunen hvor Tine bor har de mange gode tilbud. Jeg kjenner denne kommunen. Jeg kunne fortelle Tines foreldre om en egen familieavdeling i kommunen. Her jobber det fagfolk som også har mye erfaring i å snakke med barn om hvordan det er å ha foreldre som strever med alkohol. De tilbyr råd og veiledning til både fedre og mødre. De deltar også gjerne i samarbeid med skole. De har til og med egne grupper for barn.
Vi kunne avslutte timen med å ta en telefon. De fikk time hos familiekonsulent uken etter.

 
Alt maset var så unødvendig. Denne familien kunne ha fått god hjelp for et år siden hvis bare lærer eller helsesøster hadde tatt mors bekymring på alvor og undersøkt litt bedre tilbudet i egen kommune.

 
Kompetansesenter rus samarbeider nå med flere kommuner om å utvikle bedre rutiner for tverrfaglig samarbeid. Målet er tidlig hjelp og godt foreldresamarbeid. Vi kaller den modellen vi jobber med for BTi – Bedre Tverrfaglig Innsats. Kommunen starter med å lage oversikt over alle tiltak de har for barn i forskjellige aldersgrupper. Det er en veldig nyttig jobb i seg selv. Det er stor kompetanse og mye gode tiltak i en vanlig norsk kommune. Men de som jobber med barna må vite hvordan de formilder hjelp og de må kjenne tilbudet i egen kommune. Det må utarbeides rutiner slik at det ikke blir tilfeldig hvem som får hjelp avhengig av den læreren de samarbeider med.
Vil du vite mer om BTI så finner du informasjons på nettsiden tidligintervensjon.no.
Jeg anbefaler også at du går inn og ser på hjemmesiden til kommuner som har jobbet med modellen, for eksempel Haugesund   og Skien. Her finner du gode oversikter over tiltak og nyttige verktøy.

Read Full Post »

Besteforeldre og barnebarn

Gode og trygge besteforeldre kan spille en avgjørende rolle i et barns liv.

«Mamma, jeg har lyst og dra til bestemor», sier Marthe. Lise, mammaen til Marthe, tenker seg litt om og svarer at det dessverre ikke går denne helgen fordi bestemor ikke er helt i form. «Er bestemor syk?», spør Marthe. «Nei hun er bare litt sliten, gamle bestemødre blir litt slitne innimellom», forteller Lise.

Sannheten er at Lise ikke synes det er trygt å sende Marthe til bestemor på overnatting. Hun synes det er problematisk at moren hennes drikker så mye. Sist Marthe var der hadde Lise sett en ny treliters dunk med vin innerst i kjøkkenskapet og hun mistenkte at moren bruker sovemedisin litt oftere enn hun innrømmer. Hun tenker vemodig at mye har forandret seg etter at pappa døde.

Det slår Lise plutselig: «jeg er jo blitt pårørende til en rusavhengig mamma i en alder av 45 år! Min mamma som har stått der som en trygg bauta gjennom min oppvekst og frem til i dag er plutselig en rusavhengig. Hun drikker for mye alkohol, og kombinerer dette med sovetabletter. Hun lyver om forbruk, hun skjuler flasker, og avhengigheten hennes går ut over hennes forhold til meg og Marthe.»

Selv mistet jeg min pappa i en arbeidsulykke like etter at jeg var født og dette preget oppveksten min på mange måter. Heldigvis hadde jeg fire besteforeldre som virket. Jeg tror ikke alle ser den funksjonen gode besteforeldre kan ha for et barns oppvekstsvilkår. Jeg kan minnes gode lykkelige somre både i Nord-Norge og på Vestlandet, begge plassene var et eldorado av omsorg og kjærlighet.

Jeg siterer ofte Arne Klyve: «Det viktigste øyeblikket i et menneskes liv er når spedbarnet slår opp øynene på stellebordet og ser hvilke foreldre de har fått utdelt». Imidlertid bør vi også snakke om hvilke besteforeldre vi har fått utdelt, gode besteforeldre kan bøte på mye. At jeg i dag, i mars 2016, kan feire 10 år som rusfri kan kanskje skyldes den ballasten jeg fikk av besteforeldre i barndommen.

Rus og eldre

Nyere statistikk peker på at dagens eldre drikker mer. I en artikkel fra forskning.no blir det sagt:

«I framtiden er det heller rødvin enn kamferdrops som vil prege livet til gamle damer. Vi er i ferd med å få en ny generasjon eldre som drikker altfor mye».

Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016 -2020 peker også på eldre sitt forhold til rus som en bekymring. Nordmenn har økt sitt forbruk av alkohol med 33 % på 20 år, dette høres ikke så mye ut, men når vi vet at det er den eldre delen av befolkningen som står for denne økningen bør dette bekymre oss.

På ti år (1997- 2008) økte andelen eldre over 70 år med et problematisk alkoholkonsum fra 0,5 % til 4,5 prosent. Andelen eldre med problematisk alkoholkonsum har altså økt med 900 % på ti år. Man behøver ikke være lege eller økonom for å forstå at denne økningen kan komme til å bli dyr på sikt. Mange av disse vil på sikt utvikle sykdommer som krever behandling fra helsevesenet.

Det er fastleger, sykepleiere, vernepleiere og andre helsefagarbeidere som vil møte bølgen av eldre med rusrelaterte skader. Dette er yrkesgrupper som pr. i dag kanskje ikke har spisskompetansen for å møte denne utfordringen, til tross for at det er disse som i første omgang vil møte denne «nye» gruppen rusavhengige. Det bør derfor være et fokus på eldre og alkohol både i grunnutdanning og videreutdanning av disse yrkesgruppene, og man bør ta i bruk verktøy som kan sørge for at dette temaet blir snakket om før Olga på 75 brekker lårhalsen i pille og alkoholrus.

Det som imidlertid slår meg er hvor mange nye pårørende dette vil skape om 4,5 prosent av de eldre har et problematisk alkoholkonsum og antall eldre stiger fremover, mange av disse eldre har barn og barnebarn som vil påvirkes av dette. Barn, som Marthe, trenger besteforeldre som er trygge og som kan skape gode minner sammen med barnebarna. I en verden som er travel og går fort, trenger vi kanskje besteforeldre som har tid til å skape gode opplevelser.

KoRus – Sør har nylig gitt ut boka Rus og aldring, som kan lastes ned gratis. Les mer om boka her.

Read Full Post »

pårørendedialog på facebook 2Mange i rusfeltet har de siste dagene vært opprørte og bekymret etter at Helsedirektoratets nye prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert behandling var offentligjort. Veilederen er gjeldende fra 1.november 2015. Nå kan vi imidlertid slappe av. De pårørende skal fortsatt få behandling i rusfeltet!

Årsaken til bekymringen var usikkerhet og tvil om pårørendepasienters fortsatt kunne gis rettighet til helsehjelp for egen del i ruspoliklinikkene. Vi opplevde at det som sto i veilederen om de pårørende var uklart, og vi ble svært usikre på om direktoratet hadde tatt hensyn til rusfeltets mange innspill i høringsrunden før sommeren. Vi fryktet at vi nå ikke lenger kunne tilby pårørendepasientene helsehjelp hos oss. Årsaken er at pårørende var tatt ut som såkalt tilstandsgruppe.

Slik vi og andre kolleger i rusfeltet tolket dette, kunne det ikke bety annet enn at pårørende, dvs. ektefeller, foreldre, voksne barn av- og søsken til personer med avhengighetsproblematikk, etter 1.november ikke lenger kunne få helsehjelp for sin egen del ved rusinstitusjonene.

Veilederne fra Helsedirektoratet er viktige fordi de er styringsdokumenter for institusjonene som tilbyr behandling innen rusfeltet. Veilederne skal sikre kvalitet og god fagutøvelse. Da førsteutkastet til denne veilederen kom på høring før sommerferien var pårørende rett og slett fjernet som pasientgruppe. Da ble det bokstavelig talt liv i leiren! Et samlet rusfelt kastet seg over tastaturene og skrev tydelige høringssvar som pekte på at de pårørende måtte få beholde sine pasientrettigheter og fortsatt være pasienter hos oss på Borgestadklinikken og hos de andre rusinstitusjonene.

Diskusjonen gikk høyt i sosiale medier på mandag da hele rusfeltet tolket at Helsedirektoratet hadde gått mot alle høringssvar, og likevel ikke tatt de pårørende med som tilstandsgruppe.«Hva kan begrunnelsen være?» «Dette bør noen reagere på!» «Dette må sjekkes ut for det er jo en skandale.» «Dette er veldig trist.» «Dette kan ikke bli stående.» «Jeg kommer ikke på noe annet å si enn at dette er helt på trynet.»

Reaksjonene fra fagfolk og brukerrepresentanter var altså samstemte, sterke og mange. Også representanter for ekspertgruppa som jobbet med veilederen for Helsedirektoratet stilte seg spørrende til at pårørendepasienter ikke lenger var med.

Kommunikasjon kan virkelig være vanskelig! Helsedirektoratet omtalte alle de nye prioriteringsveilederne på sin Facebookprofil. Der skrev de bl.a. at: «Alle pårørende skal fortsatt få den hjelpen de trenger» Vi mistenkte da at de ville at pårørendepasienter skulle få denne hjelpen innen psykisk helsevern og ikke som tidligere også innen rusfeltet. Vi synes at pårørende- og de fastlegene som henviser dem, selv skal kunne velge hvor de vil henvises og få sine pasientrettigheter.

Det å være «pårørende» er selvsagt ikke er en diagnose. Noen pårørende blir imidlertid så syke av belastningene de er utsatt for at de må ha spesialisert helsehjelp. Vi mener at de skal kunne få denne hjelpen også i rusfeltet. Vi er eksperter på avhengighetsrelatert samspill, følgetilstander og veien til et bedre liv. Vi tror heller ikke pårørendepasienter vil bli prioritert innen et overbelastet psykisk helsevern.

Diskusjonen gikk høylydt i rusfeltet: Hvordan skulle vi forstå innholdet i den nye veilederen? Når pårørende ikke lenger var en tilstandsgruppe, betød det virkelig at vi ikke lenger kunne gi dem behandling?

Det ble betimelig å spørre Helsedirektoratet direkte på deres Facebookside: «Hva gjør vi med pårørendepasienter til TSB, skal vi fortsette å gi dem rett til behandling?» Svaret kom etter noen timer: «Pårørende har samme rettigheter som tidligere» Jeg overdriver ikke når jeg sier at det ble jubel i rusfeltet. Vi fortsetter altså som vi har gjort! Pårørendepasienter skal fortsatt få rett til behandling og kan nyte godt av all den kunnskapen som behandlingsinstitusjonene i rusfeltet har!

 

 

 

 

Read Full Post »

illustrasjon til blogg sept 2015Er det sant at alt blir bedre når en tar tiden til hjelp? For mange av våre pasienter er det å dele opp tiden til hjelp, når de har bestemt seg for aldri mer å ruse seg.

Hvem eier retten til å definere tid? Vi mennesker er raske til å bruke tid som referanse. Når vi for eksempel skal trøste andre kan vi si noe om at bare du tar tiden til hjelp så blir det bedre, alt blir bedre bare det får gått litt tid. Men er det slik at det er tiden i seg selv som hjelper? Hva betyr uttrykk som: «ta tiden til hjelp» eller «bruke tiden godt».

Hvis det var så enkelt som at det er tiden i seg selv som er viktig hadde vi kommet langt med en øde øy. Vi kunne plassert personer, som trengte å endre på noe eller komme over noe, ut på en øy der de kunne vente på at tiden skulle gå, og problemene forsvant.

Det er jo ofte slik at ting ikke er så enkelt som vi kunne håpe på. Slik er det også med tid. Den virker sjelden alene. Det som nok er svaret her er at vi ved å «ta tiden til hjelp», får gjort en del av de tingene som er nødvendig for å komme videre. Sorgprosess blir ofte delt inn i faser og det tar tid å komme gjennom de ulike fasene, men vi må gjøre en jobb for å komme fra en fase til den neste. Slik er det også med endringsarbeid, tid er en viktig faktor, men den fikser ikke alt alene.

Hvor lang behandlingstid trenger man f.eks. Vi må ofte gjøre et valg om vi tenker korttidsbehandling, under 6 måneder, eller om vi tenker langtidsbehandling, som regel inntil ett år. Hva er det som tar tid i behandlingen og hvor lang tid trenger den enkelte. Erfaring har vist oss at det ofte ikke er lurt å ha for liten tid, da hopper man ofte over noen trinn i endringsarbeidet og det kan ofte straffe seg. Ting får ikke satt seg skikkelig og man får ikke innarbeidet de nye mønstrene det er behov for. Etter et langt liv preget av rus, er det mye man har gått glipp av. Så i tillegg til å lære å mestre det å være rusfri, må mange også lære det andre har brukt år på. Dermed blir det å gi seg selv tid nok, en viktig oppgave i endringsarbeidet. Det å innse at det tar tid å endre en hel livsstil og lære å leve et A4 liv, er en viktig oppgave i all rehabilitering.

For mange av våre pasienter er tid en viktig faktor som en målestokk. I selvhjelpsgruppene til AA og NA teller man dager, sammenhengende rusfrie dager blir markert med en medalje eller nøkkelring. For mange er det trygghet i å ha synlige bevis på at man har holdt seg rusfri lenge og for andre er det en viktig motivasjon til å holde ut litt til. «Klarer jeg å stå imot nå» får jeg ny medalje og slik holder man seg fra medalje til medalje.

Det å tenke at man aldri mer skal ruse seg, kan for mange virke overveldende, så det å dele tiden opp kan være en stor hjelp. Når det er som vanskeligst kan det for noen være nødvendig å dele det helt ned i minutter, mens man i andre perioder kan tenke lenger. For omgivelsene går vi fort på «aldri mer». Det blir vanskelig for oss å støtte opp om de kortsiktige målene, fordi det føles som om man da ikke har tatt en ordentlig beslutning. Men der og da, for den som står i det, kan det være det helt riktige å gjøre.

Vi definerer tid på ulike vis. Pårørende kan ha andre tanker om tid enn rusmisbrukeren. Vi kan oppleve at pasienter beskriver at de har vært lenge rusfri og at de opplever at de ikke blir tatt på alvor av de rundt, som har en helt annen definisjon av hva som er en lang rusfri periode. Jeg har hørt at undersøkelser har vist at en pårørende til en rusmisbruker kan trenge opptil 4 ganger så lang tid på å ha tro på rusfriheten enn rusmisbrukeren . Da blir jo definisjonen av hva som er lang tid veldig ulik.

Endring har ulike faser. James Prochaska og Carlos DiClemente har beskrevet en endringsmodell som et hjul. Den tar for seg ulike faser, men det som blir spennende her er at de tre første fasene ikke er synlige for andre. Det handler om det å begynne å ta inn over seg at man ønsker en endring og å til slutt bestemme seg. Disse prosessene er ikke synlige for andre. Det er først når vi kommer til handling at andre kan se at man har gjort en endring. Når endringen blir synlig er den en nyhet for omverdenen, men for den som gjør endringen har det pågått en prosess lenge. Dermed blir det en forskyvning av tidsopplevelsen. For pårørende og personer rundt får man kanskje presentert en endring, og man får ikke tid til å bearbeide den på samme måte som den som har gjort endringen. Dermed starter man en stykke bak, og det blir utakt. Jeg tror at mye av frustrasjonen i forhold til  opplevelsen av tid ligger her. Omgivelsene blir ikke gitt tid til å bearbeide det nye, og det blir en «kamp» om når man skal tro på prosjektet og når man har bevist at man har holdt på lenge. Det er jo kun den som har gjort beslutningen om endring som kjenner hvor godt denne beslutningen sitter. Omverdenen er avhengig av å bruke tid som en av flere målestokker for å få bevis på at det er en varig endring.

Hvis det er slik at pårørende bruker 4 ganger så lang tid på å tro på rusfriheten, så blir det ganske tydelig at det er vanskelig å komme likt i mål for den rusavhengige og de pårørende. Likevel forventer vi ofte det. Vi er veldig ofte opptatt av at man skal gå i takt. Kanskje skal vi heller ha fokus på hvordan vi skal håndtere å gå i utakt?

Read Full Post »

illustrasjonsbilde person under pressGjennom å intervjue mennesker som har opplevd overdoser hos noen de er glad i, har jeg blitt kjent med sterke livshistorier og tappert pågangsmot.

Jeg har også blitt kjent med mange tunge og vonde erfaringer. Det mest påfallende er usikkerheten og frykten, som får så altfor god tid til å sette seg. Frykten og uvissheten er noe man som pårørende lærer seg å leve med, men aldri blir helt vant med. For hvordan kan man bli vant med å frykte det verste?

«Han våkner og kvikner til, fly forbanna og har vært nær døden gjennom denne overdosen. Helsepersonellet står der, og det som skjer er at etter han har fått motgift og kommet til seg selv igjen, og etterpå skjelt ut moren og så meg, så er det bare et mål … og det er å komme ut for mer rus. Det er det eneste målet, og han skjønner jo ikke hva han akkurat har vært igjennom overhodet, og han har jo ikke noen forutsetninger for å skjønne det. Det er klart at det å ha noen å snakke med da, når du som nær familie blir helt overlatt til deg selv etter å ha opplevd noe sånt, og du kan si at den bomba som har gått av inni deg, den bare fortsetter i det du går ut av sykehuset.»

Utdraget ovenfor er fra ett av intervjuene jeg har gjort i forbindelse med overdosedagen den 31. august. Slutten kan synes å være uviss. Gutten forsvant til sitt etter å ha fått motgift og kviknet til. Foreldrene dro hjem. Hjem til en forhøyet frykt og uvisshet, for hva gjør man etter noe sånt? Skal man forsøke å sove? Skal man sette telefonen på full lydstyrke? Bør man droppe å dra på jobb dagen etterpå, og hvordan i all verden skal man forklare det? Hva skal man tenke?

Overdoser er et vanskelig tema som ikke kan rives løs fra forhistorien. Overdoser kommer nesten uten unntak som et resultat av en lang og brutal reise, både for den rusavhengige, og for de som står nær. Overdoser er et vanskelig tema fordi det har vært vanskelig å snakke om det. Overdoser kan synes å være symbolet på at det gikk galt.

Situasjonen ovenfor beskriver en kveld der gutten overlevde. Mange pårørende jeg har vært i kontakt med, har opplevd dette. Ufattelig vanskelig, men også med et element av håp. En overdose kan for mange nettopp være et håp. At nå skal det gå bra, nå som bunnen er nådd. At dette er en mulighet til å sette i gang behandlingen for alvor. Situasjonen forteller om motstridende og sårbare forventninger. Et sjokk for dem som står nær, en form for nærkontakt med det aller vanskeligste i livet og et håp om at nå skal det bli bedre. På den andre siden så forsvinner den rusavhengige ut døren, forbannet for at rusopplevelsen ble ødelagt.

Foreldrene ble ikke tilbudt å snakke med noen den kvelden på sykehuset. De fikk ikke en mulighet eller en lapp med et telefonnummer. Ingenting. De dro hjem til en lang natt, som så mange netter før.

Det er klart at det hadde vært fint å kunne snakke med noen.

 

Michael Lindholm er sosiolog og jobber som rådgiver hos Landsforbundet Mot Stoffmisbruk.

 

Mandag 31. august er Verdens Overdosedag, og dagen vil bli markert i en rekke byer i Norge. Sammen med Helsedirektoratet har kommuner, bruker- og pårørendeorganisasjoner arbeidet frem mot dagen for å fremme budskapet om å minnes de vi har mistet som følge av overdose, og også rette søkelyset mot det store samfunnsproblemet overdosedødsfall er.

 

Read Full Post »

illustrasjonsfoto av jente som sitter alene på steinlagt veiBarn som vokser opp med grenseløshet og respektløshet blir ofte syke voksne. Det har jeg erfart i eget liv. Forskning viser også dette og overskriften er lånt fra forsker og allmennlege Anna Louise Kirkengen.

Det å være pårørende er ingen diagnose, og det er begrunnelsen for at pårørende ikke er med i forslaget til ny prioriteringsveileder for spesialisert rusbehandling som det har vært en del oppmerksomhet rundt den siste tiden.Joda, jeg skal si meg enig i at pårørende ikke er en diagnose i seg selv. Men konsekvensene av å vokse opp med rus i nær relasjon har for mange bidratt til at behandling i spesialisttjenesten er en nødvendighet for å få livet til å fungere og for å klare å tilpasse seg.

Det å vokse opp med rus i nær relasjon kvalifiserer ikke alltid til en diagnose, men det i seg selv utelukker ikke at skadene en er påført setter dype spor. Dype spor som det kreves god hjelp og kompetanse på området for å bleke.Når ett barn vokser opp med rus og det som følger med, blir svik, skuffelse, utrygghet, usikkerhet og uforutsigbarhet en stor del av livet. Dette setter spor, som for mange følger dem inn i voksen alder.

 

Å forstå tankene og følelsene sine blir vanskelig når en aldri i barndommen fikk utløp for dette. Å stole på noen og bygge relasjoner blir vanskelig, når en i det meste av oppveksten er blitt sviktet og ikke sett.

 

Jeg har selv på grunn av en barndom med rus og omsorgssvikt gått i traumeterapi etterfulgt av stabiliseringsterapi.  En sentral person som dukket opp i terapien er «den lille piken» i meg. Det er rett og slett meg som ikke har fått utvikle meg på lik linje som ett barn som vokser opp i trygge omgivelser. Denne lille piken bor et sted langt inne i meg, og hun viser seg tydeligst i mine mest sårbare situasjoner.  Da er det ikke lett å være voksen, når følelser og reaksjoner blir på nivå med en 10 åring.

 

Joda, vi som er pårørende skal vist fortsatt ha rett på behandling, men kun innen psykisk helsevern i følge kriteriene som ligger der.  Flott det, psykisk helsevern gir også god behandling på mange felt. Men Borgestadklinikken og andre rusklinikker har årelang erfaring og kompetanse for pårørende innen rus. Skal denne kompetansen nå bare kastes bort? Å erstattes inn i ett system der det allerede er store nedskjæringer og ventelister.  Ett system som allerede strever med å gi behandling til alle som trenger det.

 

Barn som vokser opp med rus i nær relasjon var ikke noe som kun skjedde på 60-70 0g 80 tallet. Også i dag er det mange barn som blir påført tilknytningsskader fordi mamma, pappa eller begge ruser seg.Det tar ikke bare tid å lege slike sår, det krever god kunnskap om hvordan ett menneske med disse sårene skal få muligheten til å gripe livet med de utfordringer som er.

 

Ikke ta fra oss denne kompetansen, det er denne som er med på å gi oss mulighetene for et bedre liv!

 

Monika Landsverk er erfaringskonsulent i  organisasjonen Barn av rusmisbrukere, og fylkeskontakt i Telemark

 

 

 

 

Read Full Post »

illustrasjon alvorlig kvinne med  hodet i hendeneDersom utkast til ny prioriteringsveileder fra Helsedirektoratet blir vedtatt vil pårørende miste retten til behandling i landets ruspoliklinikker.

«Jeg har ventet på å bli atten år, så jeg kunne søke hjelp hos dere» fortalte en ung kvinne oss. Hun var oppvokst i en familie der en av de voksne strevde med rusavhengighet, og hadde selv utviklet store helseproblemer.   

Pårørende – en særlig utsatt gruppe

Ved Borgestadklinikken Blå Kors har vi hatt et tilbud om hjelp til pårørende siden 1986, både som en del av den rusavhengiges behandling og uavhengig av om den rusavhengige selv ønsker hjelp. Mange andre rusinstitusjoner og poliklinikker har hatt det samme tilbudet. Internasjonal forskning viser at pårørende av rusavhengige er en særlig utsatt gruppe. Avhengighet forstyrrer nære relasjoner og bidrar til uheldige samspillsmønstre i familien. Ofte kan de pårørende være like belastet som den rusavhengige. Det er også dokumentert i flere kartlegginger ved Borgestadklinikken at pårørende som søker hjelp i spesialisthelsetjenesten opplever så store belastninger i forhold til psykisk og fysisk helse at de trenger behandling for egen del.  De fleste som søker hjelp har levd med belastninger knyttet til en annens rusmiddelavhengighet i mange år. I tillegg til belastninger på egen helse går situasjonen ut over utdanning, arbeid, nettverk og økonomi. Mange er sykemeldte. Flere har opplevd vold og krenkelser. Særlig barns utvikling er sårbar for voksne omsorgspersoners rusavhengighet. Mange av barna søker og får hjelp først i voksen alder.

En forglemmelse?

I disse dager er ny Nasjonal prioriteringsveileder for spesialisthelsetjenesten ute til høring. Under området  Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB )er ikke pårørende til rusavhengige lenger tatt med som en pasientgruppe/tilstand. Pårørendes rett til hjelp i spesialisthelsetjenestens rustilbud er foreslått fjernet med et pennestrøk.  Pårørende blir med dette forslaget redusert til noen som kan hjelpe den rusavhengige pasienten, og det står ingenting om at spesialisthelsetjenesten skal prioritere de som blir syke av familiemedlemmers rusavhengighet. En kollega stoppet meg på gangen og spurte: «Kan arbeidsgruppen rett og slett ha glemt det?». Kolleger fra andre rusinstitusjoner har også tatt kontakt og delt sin bekymring for at dette vil medføre et dårligere tilbud til pårørende og ruspasienter.

Familie- og nettverksinvolvering

I utkast til ny Nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering av rusproblemer og avhengighet anbefales det at familie og nettverk involveres i pasienten behandling i samråd med pasienten.  Det henvises til forskning som viser at «familie- og nettverksinvolvering kan redusere pasientens bruk av rusmidler, fremme endringsprosesser og bidra til bedre familierelasjoner».  Videre henvises det blant annet til Retningslinje ROP 2012. Her anbefales det at nære pårørende bør kartlegges med tanke på egne hjelpebehov og få tilbud om nødvendige støttetilbud uavhengig av behovene til den enkelte bruker.  Disse anbefalingene er i tråd med vår kliniske erfaring.  Rusavhengige er ofte tynget av skyldfølelse overfor sine pårørende, samtidig som pårørende bærer på opplevelser av skuffelser og svik. For å ivareta egen helse, og noen ganger også omsorgen for mindreårige barn, trenger pårørende ofte støtte i å avgrense sin pårørenderolle. Mange opplever imidlertid at nettopp nå de blir tydeligere og setter krav, er sjansen størst for at den rusavhengige også klarer å ta større ansvar for eget liv. Å ha mulighet til å kunne gi hjelp til begge parter, både hver for seg og sammen, kan være avgjørende for å kunne få til en ny start for begge.

Viktig for pårørende å få hjelp i spesialisthelsetjenestens rustilbud

Tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende, og vår kliniske erfaring, oppsummerer at det er viktig for pårørende å få hjelp ved en rusklinikk. Det er viktig for pårørende å møte noen som har erfaring med avhengighetsrelaterte problemer og kunnskap om hvordan rusavhengighet preger familiesamspillet. Det er også avgjørende at hjelpetilbudet til familien kan samordnes.

Bekymring for økt ensretting

Nasjonale retningslinjer skal sikre bedre kvalitet på tjenestene, et mer likeverdig tilbud og bedre effektivitet. Det er bra!  Om man så innfører prioriteringer som innebærer økt ensretting og favorisering av en rendyrket medisinsk modell som fokuserer på individet uten å ta hensyn til pasientens nære relasjoner og nettverk, risikerer vi imidlertid å helle barnet ut med badevannet!  Kompleks og sammensatt problematikk krever at vi utvikler gode og helhetlige tilbud som også favner pasientens familie og nettverk.  Det er godt dokumentert at å involvere pasientens familie gir gode behandlingsresultater. Da må vi gjøre det!  Å ivareta pårørendes egne hjelpebehov er en del av en god helhetlig rusbehandling. Det beste tilbudet til pårørende fins i rusfeltet. La oss fortsatt gi pårørende den beste hjelpen.

Høring

Høringsfrist for ny Nasjonal prioriteringsveileder for spesialisthelsetjenesten er 31. mai.

 

Reaksjoner fra flere i fagmiljøet

Aino Lundberg i Kirkens Bymisjon: http://www.bystemmer.no/2015/05/27/er-virkelig-de-parorende-glemt-eller-utelatt/#more-5871

Medieoppslag:

Nrk 27.mai: Tidligere pårørendepasient: 13 uker på Borgestadklinikken forandret alt: http://www.nrk.no/telemark/_-trodde-mamma-var-et-monster-1.12380609

 

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: