Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘ruspolitikk’

illustrasjon-hvedagshelt-blogg-nov-2016

Jeg kjenner applausen varmer der jeg står og ser utover salen. Så deilig å føle at man traff med budskapet! På vei hjem er jeg stolt.

Jeg er nok egentlig en ganske reflektert kar; smart, gjennomtenkt og ikke minst flink. Jeg jobber som brukerrepresentant og har en jobb som gjør at jeg er på mange viktige møter. På disse møtene treffer jeg mange kloke fagfolk (og innimellom litt mindre kloke fagfolk). Innerst inne vet jeg at jeg er uerstattelig. Hvis jeg ikke er på alle disse møtene så vil følgene for fremtidens helse- og omsorgstjenestene bli katastrofale!  Som dere forstår, selvfølelsen og heltebilde er det ikke noe å si på, og det merkes nok på hjemmebane også!

Hverdagshelt på hjemmebane

Samboeren min er en ordinær sykepleier som sjelden får applaus, og hun er ikke på så mange viktige møter. Hennes jobb er nok ikke så viktig som min! En fredag jeg hadde vært og hatt nok en betydningsfull dag i min viktige jobb og hadde en monolog med henne som stort sett handlet om hvor flink og unik jeg var, sier hun plutselig:

«Det kan hende jeg må jobbe litt overtid i helgen, for vi har en pasient som jeg tror kanskje kommer til å dø»

Hun fortalte om en eldre alkoholiker som hadde drukket på seg en sykdom som var blitt oppdaget for sent i forløpet. Vedkommende hadde ikke oppsøkt helsetjenesten når symptomene på sykdommen kom. Samboeren forteller meg innimellom små, anonymiserte bruddstykker om disse ulike menneskeskjebnene hun møter: unge med kreft, eldre med demens, rusavhengige med en somatisk diagnose. Den sistnevnte gruppen er det mange av sier hun; eldre rusavhengige med somatiske sykdommer som blir oppdaget for sent fordi den rusavhengige ikke oppsøker lege.

Mange rusavhengige oppsøker ikke lege eller polikliniske tjenester fordi de ikke har råd til det, pengene blir brukt til den viktigste medisinen: rus. I Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2017) pekes det på at rusavhengige ofte har somatiske følgesykdommer. Ett studie som kartla brukernes somatiske helsetilstand i en ruspoliklinikk viser at brukerne i snitt har fire somatiske sykdommer! Samboeren min og hennes likesinnede møter konsekvensen av dette.

Egenandel: en utfordring for rus og psykisk syke

Et hinder for god helsehjelp til mange mennesker med rus og psykisk helseutfordring er egenandelen som blir avkrevd. Regninger hos fastlegen, eller på poliklinikken, er et hinder for god helsehjelp. Dette har blitt pekt på av ulike aktører i en årrekke. I for eksempel NOU-2014:12 pekte Norheimutvalget på at fritak av egenandel kunne være et tiltak som ga stor helsegevinst med liten ressursbruk for rusavhengige og psykisk syke. Kanskje det er på tide å virkeliggjøre dette nå når opptrappingsplanen for rusfeltet snart er inne i sitt andre år?

I en artikkel i Aftenposten i 2014 intervjues en bruker om denne utfordringen og sier hva han mener fritak et kunne betydd:

«Dette vil kunne bety veldig mye. Jeg har en venninne som har et sår på hånden som er så stort at jeg kan putte to fingre nedi. Men hun går ikke til lege. Det koster penger»

De som får føle på kroppen hva utfordringene og konsekvensene av egenandel betyr står dessverre sjelden på en scene og får applaus og anerkjennelse fra salen. De må istedenfor leve med konsekvensen av en politikk som ikke tilrettelegger for god nok helsehjelp til rusavhengige.

Hjelpende hender

De virkelige heltene!

Ofte er det helsepersonell som må møte utfordringene med det såret brukeren beskriver, eller som i min samboers tilfelle, en person som var helt på slutten av en sykdom.

Samboeren min begynte å jobbe på sykehjem når hun var 18 år og tok sykepleierutdanning etter ti år som assistent. Hun er en av mange titusenvis hverdagshelter som jobber i helse- og omsorgsbransjen. Dette er mennesker som hver dag utgjør en forskjell for blant annet rusavhengige, kreftsyke, og ensomme gamle. Det er ikke noen som gir applaus til disse hverdagsheltene når de gjennomfører sårstell, dusjer gamle, eller har vanskelige samtaler med mennesker i livets siste fase. Eller som samboeren min som i dette aktuelle tilfellet er forberedt på å jobbe overtid fordi en ensom rusavhengige vil dø hjemme i sin egen seng.

Vi har alle et behov for disse hverdagsheltene i helse- og omsorgsbransjen fremover og derfor må vi stelle godt med deres brennende engasjement ved å gi dem den anerkjennelsen de fortjener. Så min oppfordring er: Om du møter en hverdagshelt så si det til vedkommende, alle helter trenger litt applaus innimellom!

Merknad : «Forskrift om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten»,har akkurat vært ute på høring, brukerorganisasjonene på rusfeltet har sammen med fagrådet for rusfeltet levert innspill i denne høringen.

 

Read Full Post »

Klinikken til bloggDet er brudd i våre forhandlinger om ny ytelsesavtale for 2016 med Helse Sør-Øst RHF, og vi blir møtt med at «det ikke er juridisk eller økonomisk handlingsrom» til å imøtekomme Borgestadklinikkens krav i forhandlingene for ny ytelsesavtale for 2016. La oss derfor her redegjøre for hvordan dette ligger an.

 

Borgestadklinikken har en løpende rammeavtale og årlige ytelsesavtaler. Det er rammeavtalen og den årlige ytelsesavtalen som regulerer hva Borgestadklinikken får betalt for sine tjenester. Økte tilskudd må gis innenfor rammeavtalen. Dersom det i avtalen ikke var gitt rom for slik økning vil nærmest enhver tilskuddsøkning innebærer at avtalen må ut på nytt anbud, men det er to paragrafer i avtalen som gir handlingsrom for større økninger:

 

Rammeavtalens § 8 2. avsnitt regulerer at

«Dersom oppdragsgivers behov for tjenester endrer seg kan det ved reforhandlinger foretas endringer i ytelsesavtalen både med hensyn til omfang og krav til ytelsene» Spørsmålet er om oppdragsgivers behov har endret seg. I så fall er det grunnlag for reforhandling.

 

Rammeavtalens § 11 1. avsnitt regulerer at

«Dersom Helse- og omsorgsdepartementet eller annen statlig myndighet i avtaleperioden innfører endringer eller gir pålegg, som endrer partenes forutsetninger for avtalen, kan begge parter kreve reforhandling av avtalen med sikte på å gjenopprette balansen i avtalen. Tilsvarende gjelder dersom det skjer vesentlige endringer i pasientgrunnlag.»

 

Rammeavtalen ble fremforhandlet i 2012. Siden den tid er et betydelig antall veiledere og retningslinjer innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) kommet fra statlig hold som vil gjøre § 11 første avsnitt i rammeavtalen gjeldende. Motargumentasjon mot dette er at disse gjelder hele feltet, og ja det gjør de. Men, Helse Sør-Øst RHF sier selv på sine nettsider om Borgestadklinikken at vi står i en særstilling blant deres avtaleparter: «Helse Sør-Øst RHF har avtaler med flere ideelle organisasjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Behandlingstilbudet gis både som dag og døgntilbud, ambulante tjenester og polikliniske tilbud. Det er inngått en likelydende rammeavtale med ideelle organisasjoner, unntatt Borgestadklinikken som har sykehusstatus.» (vår understrekning). Borgestadklinikken er gitt status som lokalsykehus for TSB i Telemark, og har regional status på gravide rusmiddelmisbrukere og familier med små barn. Borgestadklinikken skal i tillegg bli utdanningsinstitusjon for den nye spesialiteten i rus- og avhengighetsmedisin i 2016.

 

Det er uansett den enkelte kontrakt som regulerer avtaleforholdet mellom partene. Vi har tidligere i samme avtaleforhold mottatt større økt tilskudd, så det er helt klart rom for dette når det er endrede behov og kvalitetsheving. Er det så et begrunnet behov for økte midler Borgestadklinikken fremsetter?

 

Helsedirektoratet ga i 2012 ut rapporten «Ressursbruk, aktivitet og pasientsammensetning i TSB i 2012». Denne sammenligner offentlige og private tilbydere av tverrfaglig spesialisert rusbehandling og gir kvantitative analyser av kostnader, årsverk og aktivitet. Her står: «Fire større private foretak tilbyr, på linje med de offentlige foretakene, alle typer tjenester innenfor TSB. Dette gjelder Borgestadklinikken, Lade behandlingssenter, Rogaland A-senter og Stiftelsen Bergensklinikkene (..) For disse antas sammenligning med de offentlige foretakene å være relevant, og denne sammenligningen er den sentrale dimensjonen i denne rapporten» (Hdir 2012:7, vår understreking).

 

Tall fra denne rapporten fra Helsedirektoratet viser at om en sammenligner Borgestadklinikkens gjennomsnittlige døgnpris med de tre andre privat-ideelle foretak med helhetlig TSB og offentlige helseforetak med TSB, så har Borgestadklinikken over år vært lavest finansiert i landet.  Blant de fire privat-ideelle institusjonene med helhetlig TSB, er Borgestadklinikkens døgnpriser klart lavest. Om Borgestadklinikken i 2012 hadde hatt døgnpris tilsvarende gjennomsnittet av de tre andre privat-ideelle, så ville det gitt kr. 63,7 mill. mer i rammebevilgning. Om døgnprisen til Borgestadklinikken i 2012 sammenlignes med de offentlige helseforetakenes gjennomsnittspris i 2012 utgjør forskjellen 178, 3 mill.

 

Vi har ikke nyere tall på hva de privat-ideelle med helhetlig TSB har i gjennomsnittlig døgnpris da disse er unntatt offentlighet, men vet at de to virksomhetene i Vest har vært på anbud og fått betraktelig bedre vilkår, aktøren i Midt skal på anbud våren 2016. For det offentlige har vi tall for 2014: de hadde da en gjennomsnittlig døgnpris på kr. 8 506 (tabell 4.11, Samdata 2014). Borgestadklinikken har i 2015 en gjennomsnittlig døgnpris på kr. 4 250. Borgestadklinikken får altså kr. 200 millioner mindre i året enn hva de offentlige helseforetakene får for samme tjenester.

 

Borgestadklinikken har i 2015 et budsjettert underskudd på kr. 15 millioner, og har i forhandlinger for ny ytelsesavtale for 2016 krevd begrunnet tilførsel av kr. 69,5 mill for å kunne levere de samme tjenester som nå, men med nødvendig kvalitetsheving på tilbudet. Ved innfrielse av kravet vil Borgestadklinikken med andre ord fortsatt drive pasienttilbudet kr 130 mill./år rimeligere enn hva det offentlige driver for. Det er god økonomi i det.

 

Borgestadklinikken må ta selvkritikk for at vi i 2012 aksepterte for lave døgnpriser, men avtalen ble forhandlet frem av ulikevektige parter hvor Borgestadklinikken var presset på pris. Med kun er én kjøper av tjenestene står man i et asymmetrisk maktforhold. Den store aktøren Helse Sør-Øst RHF burde nettopp av denne grunn være seg sitt ansvar bevist.

 

Borgestadklinikken har gjennom mange år prøvd å forhandle seg til bedre vilkår; rammer som vil gi oss mulighet til å realisere vårt mål: å gi kvalitativt gode tjenester innen rus- og avhengighetsfeltet. Hvert år melder vi inn behovet til HSØ-RHF, foreløpig uten gjennomslag.

 

Vi har her vist at det er både økonomisk og juridisk handlingsrom for å innfri Borgestadklinikkens krav for 2016. Spørsmålet er om det er vilje til det.

 

Read Full Post »

mann med glass_ illu bloggSmerten var intens og jeg ble liggende på bakken å vri meg. Selv om jeg hadde over 3 i promille så husker jeg det fremdeles, det gjorde ubeskrivelig vondt. Jeg lå på det islagte fortauet til ambulansen hentet meg. Jeg hadde tråkket over på isen og fallet medførte omfattende ankelskader.

Dette skjedde om kvelden fredag den 13. desember i 2002, resten av natta er i tåke. På sykehuset havnet jeg på rom med fire andre menn som også kom inn med bruddskader denne førjulskvelden. Sykepleierne betegnet rommet vi lå på noe lattermildt som «julebordsrommet». Jeg har i ettertid tenkt mye på om det var flere enn meg av dem som lå der, som hadde et omfattende alkoholproblem.

Når jeg i fjor fikk spørsmål om å skrive min bedringshistorie så slo det meg plutselig imens jeg skrev; «Den største bedringen jeg har hatt etter at jeg sluttet å drikke har vært at alkoholen ikke lenger utgjør en umiddelbar fare for mitt liv og helse».

Jeg har hatt tre lengre sykehusinnleggelser på grunn av skader jeg pådro meg i «fylla». Kompliserte beinbrudd, omfattende ansiktsskader etter en kollisjon og ved et tilfelle holdt jeg på å miste synet på det ene øyet. Alle innleggelsene skyldtes alkohol. Antall ganger jeg har vært innom legevakten med mindre skader liker jeg ikke å tenke på. Allikevel var ikke alkohol et tema helsepersonellet snakket med meg om under disse innleggelsene.

Helseministeren har i årets oppdragsbrev til sykehusene bedt om et fokus på rus som bakenforliggende årsak til innleggelse. I oppdragsbrevet til Helse Sør-Øst står det at sykehusene skal få på plass rutiner som gjør at personer som behandles for somatiske lidelser som er rusrelaterte også skal få tilbud om rusbehandling. For å få til dette kreves det at sykepleiere og leger har et fokus på alkoholproblematikk ved somatiske sengeposter. Noe av dette var også en del av oppdragsbrevet i fjor.

Før jul stilte jeg derfor et spørsmål til Oslo Universitetssykehus om hvor mange henvisninger som kom fra somatiske sengeposter til rusbehandling. Tallet var ikke videre oppløftende; man fikk i overkant av en henvisning pr. uke. Sykehuset behandler 3300 mennesker pr. dag og vi kan anta at mellom 10 og 20 prosent av disse pasientene har en bakenforliggende alkoholproblematikk. Hvorfor klarer man ikke å fange opp denne gruppen pasienter? Kanskje er det fremdeles slik at mange helsepersonell fremdeles ser på all alkoholbruk som en privatsak? Siden jeg på hjemmebane er samboer med en nyutdannet sykepleier får jeg også dette bekreftet. Fokus på alkohol som et folkehelseproblem, og undervisning i alkoholproblematikk ble ikke prioritert i studiet selv om disse sykepleierne vil møte dette i stort omfang både i somatikk, psykiatri, og ikke minst: hjemmetjenesten.

Vi vet i dag at alkohol er primærårsak til mer enn 60 somatiske sykdommer, og er den tredje største årsaken til sykdom og tapte leveår i den vestlige verden (WHO, 2011). Samme året som denne undersøkelsen kom ut hadde man i Norge 6788 innleggelser på sykehus der pasientens hoveddiagnose var alkoholrelatert. Et sykehus som satte inn tiltak for å fange opp alkoholproblematikken i somatiske avdelinger er Stavanger universitetssykehus som i samarbeid med KORFOR hadde TOTI prosjektet. «Tidlig oppdagelse Tidlig Intervensjon», man ansatte egne ruskonsulenter i somatikken for å ha et fokus på alkohol.

Samme året som dette prosjektet startet fikk jeg vinglass til jul ved det sykehuset jeg jobbet ved. Men kanskje var dette en måte og sette alkoholproblematikken på dagsorden ved dette sykehuset?

Read Full Post »

tøffekår_web_2
«I alt for mange år har vi hørt om pasienten som faller mellom to stoler, hva om man snart satte disse stolene litt nærmere hverandre»? Dette ble sagt til meg av en litt frustrert ruskonsulent i en samtale en dag.

Mange tenker nok at dette gjør kommunene, Nav og rusinstitusjonene i dag. At man samarbeider rundt pasienten for å sørge for smertefrie og gode overganger der pasientens behov for koordinerte tjenester er hovedfokuset.
Er det slik pasientene opplever tilbudet?

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde i fjor høst en brukerundersøkelse av pasienter innlagt i døgnbehandling hvor både private og ideelle institusjoner deltok. Som tidligere alkoholiker har jeg et spesielt forhold til begrepene prosent og promille, derfor velger jeg å ta med noen tall fra denne undersøkelsen.
70 prosent av pasientene opplever at deres behandler i TSB ikke har forberedt dem godt nok på tiden etter utskrivelse.

Hvorfor blir det slik? Kan det være at kravene til rapportering og dokumentasjon har ført til byråkratisering av et helt fagfelt? Slik at behandlerne ikke får tid til den viktigste biten av rusbehandling; å forberede pasientene på virkeligheten?

88 prosent av brukerne som har vært innlagt før og er inne for et nytt opphold sier at de er misfornøyd med oppfølgingen fra kommunen i etterkant av forrige innleggelse.
Selv om disse tallene er skremmende mener 64 prosent av brukerne at de har hatt stort eller svært stort utbytte av behandlingen i TSB. Kun et fåtall, 8 prosent, mener at de har hatt lite eller ingen utbytte av behandlingen.

For meg og andre brukerrepresentanter kommer ikke disse funnene som noen stor overraskelse. Vi får stort sett god behandling i TSB. Det er ventetiden før behandling, manglende fokus på ettervern i behandlingen, og for dårlig oppfølging i kommunene som er hovedproblemet.
Gapet mellom døgnbehandling og kommunal oppfølging er som om du den ene dagen kjører ny Mercedes, og neste dag oppdager at de står en rusten Lada i garasjen. Kommunale ruskonsulenter har en travel hverdag, og den kommunale rusomsorgen er preget av overbyråkratiserte, løpende miljøterapeuter som jobber i kommuner med trang økonomi. Politikerne har den håpløse rollen at de må velge mellom eldreomsorg, vann i skolebasseng og rusomsorg.

Samfunnsøkonomisk og etisk er dette en håpløs runddans som fører til at mange brukere får flere runder i behandling enn de egentlig hadde trengt. Hva kan gjøres for å bedre dette? Vi vet noe om hva som virker, kanskje vi skal gjøre mer av det?
Det må fokuseres på ettervern fra dag første dag i rusbehandlingen. Alle institusjoner trenger noen brukerstyrte senger som pasientene kan benytte i etterkant av innleggelser når det oppstår kriser. Da vil man etter behandling ha den tryggheten en slik seng representerer. Denne sengen vil også sørge for en trygghet for pårørende, og den kan være med på å ansvarliggjøre pasienten
Vi vet at tillitspersonforsøket som var en del av opptrappingsplanen for rusfeltet bedret samhandlingen mellom ulike sektorer og nivåer i de kommunene som var med i prosjektet. En likemann eller en tillitsperson vil kunne tilby en arena fleksibel relasjon som følger pasienten fra kommune inn i rusbehandling og ut igjen i kommunen En likemann vil kunne representere håp, trygghet, og være en brobygger både inn mot kommune, behandling, og ulike ettervernstilbud.

Regjeringen har sagt at de skal satse på kommunal rusomsorg og dette er et viktig grep, jeg håper bare at hendene og hodene som fremover ansettes ute i kommunene ikke skal sitte å telle og måle. Vi har nok helsebyråkrater.

Read Full Post »

Pregnant womanBarna som har foreldre med rusproblemer skal følges opp fra fødsel til skolestart. Dette var overskrift i rikspressen tidligere i uken i forbindelse med at Arbeiderpartiet lanserer ny handlingsplan på rusfeltet. Det er uvisst hvor mye penger som skal brukes på denne satsningen.
Det er veldig bra at politikerne vil prioritere de minste og mest sårbare. Men «Barndommen starter i mammas mage». Når mor bruker rus i svangerskapet kan hun påføre barnet skader som det må leve med resten av livet. Alvorlige konsentrasjonsproblemer og lærevansker kan vi ikke behandle bort.

Vi har et komplisert lovverk å forholde oss til når det gjelder det ufødte barns rett til vern for skade. Barnevernet kan bare sette i verk tiltak hvis det er i samarbeid med den gravide. Ansvar for oppfølging av den gravdie er fordelt på forskjellige etater i de forskjellige kommunene. Det er gjort lite de siste årene fra sentralt hold for å klargjøre reglene. Siste rundskriv som handler om tiltak for gravide rusmiddelmisbrukere kom i 1995. Rundskrivet gir gode anbefalinger for samarbeid som ligger innenfor daværende lovs rammer. Men det er gjort mange lovendringer siden 1995, og rundskrivet er ikke justert. Jeg er jevnlig i kontakt med helsepersonell som ikke kjenner regler rundt meldeplikt når de følger opp gravide med alvorlig rusproblem. Jeg erfarer også at det i flere kommuner er uklart hvem som har hovedansvar for oppfølging av disse familiene. Konsekvensen kan bli at familiene det gjelder ikke får hjelp.

Jordmor er en nøkkelperson i svangerskapsomsorgen. Det er mange kommuner som ikke prioriterer disse stillingene. Jeg kjenner til flere kommuner der jordmor kun har en liten stillingsbrøk, i kombinasjon med jobb i annen kommune eller på fødeavdeling. Det er ofte et dårlig utgangspunkt for å delta i tverrfaglig samarbeid og koordinere hjelp til den enkelte familie. Samtidig strever nyutdannede jordmødre med å få jobb.

Skal vi hjelpe barn i familier med rusproblemer må vi starte med å rydde i lover og regler slik at barnet i større grad kan få rett til vern mot skade allerede mens det er i mammas mage. Videre må det gjøres en jobb fra sentrale helsemyndigheter for å informere helsepersonell om reglene som gjelder.

Vi må styrke svangerskapsomsorgen slik at alle kommunene får plikt til å tilby tett oppfølging til gravide med rusproblemer allerede fra svangerskap er konstatert. Dette vil i flere saker bety tett oppfølging fra tverrfaglig gruppe, der jordmor er sentral. Det er en radikal endring som skal til for et kommende foreldrepar som er vant med et dagligliv styrt av avhengigheten. De trenger hjelp til å etablere andre daglige rutiner, etablere trygge hjem, bygge trygge nettverk, lære seg til å prioritere barnets behov fremfor egne osv. Det er en endringsprosess som vil ta år, men som de må få hjelp til å starte opp allerede i graviditet, både for at barnet ikke skal bli påført skade og for at barnet skal kunne komme hjem til et trygt hjem etter fødsel.
Videre må barn som vi vet har vært eksponert for rus i svangerskapet få rett til særlig oppfølging helt fra fødsel. Det er vedtatt retningslinje som medfører at barn som har mor i LAR behandling får slikt tilbud. En slik retningslinje ønsker jeg meg også for barn eksponert for rusmidler – ikke som et tilbud som foreldrene kan si ja eller nei til, men som barnets rett!

Jeg ser at det er forslått flere nyttige prosjekter for bedre oppfølging av også gravide. Men la det ikke bli noen få prosjekter som kommer enkelte kommuner til gode! Vi trenger lover og rutiner som sikrer alle barn i alle kommuner vern allerede fra de er i mammas mage .

Read Full Post »

Hender_illu_webEt blogginnlegg om rusomsorg, samhandling, og mangel på ettervern.

  

Etter at jeg hadde gått inn og ut av behandling i fem år var jeg heldig som fikk lov til å begynne på skole og utdanne meg til vernepleier. Utdanningen ble mitt prosjekt som gjorde at jeg i dag har et nytt liv. Skole og brukerorganisasjonen A-larm er hovedgrunnen til at jeg lykkes. Dessverre får ikke mange den muligheten jeg fikk; et ettervern over tre år som bygde meg opp igjen og ga meg et nytt nettverk. Jeg tror at alle trenger et prosjekt som motiverer for rusfrihet.

 

I dagens blogg velger jeg å fokusere på ruspolitikk; mye er bra i dagens rusomsorg men mye kan forbedres. Min oppgave som brukerrepresentant er å si fra om det som ikke fungerer

Det viser seg gang på gang at brukere ikke har en egnet bolig eller aktivitetstilbud etter utskrivelse. Det viser seg at samhandlingen mellom ulike aktører i rusbehandling ikke er bra nok. Og at brukere må vente for lenge på behandling.

 

Rusomsorg handler om omsorg for enkeltmennesker i samfunnet vårt. En god rusomsorg sørger for at både pårørende og brukere får en bedre hverdag. Om vi sier at ti prosent av Norges befolkning har et rusproblem så betyr det egentlig at de fleste av oss må forholde oss til personer med rus og avhengighetsproblematikk. Når en bruker venter tre måneder på behandling vil det bety at pårørende også må vente i tre måneder.

 

Rusomsorg og ruspolitikk engasjerer mange, og kanskje det er derfor mange politikere har ruspolitiske utspill i valgkampen? Utfordringen for politikerne er å gi kommunene de rammene de trenger etter valget for å skape gode nok tilbud for rusmisbrukerne.

Kommunene er ikke i stand til å skape gode forsvarlige tilbud og vil ikke bli det før politikerne innser at rusfeltet trenger en økonomisk opptrapping, fortrinnsvis med øremerkede midler til rusfeltet. 

 

Vi har i mange år hørt om pasienter som ramler mellom to stoler, og i dag er dette tilfellet for mange som er på vei inn eller ut av behandling. Hva om man faktisk gjør et forsøk på å sette disse stolene sammen? Samhandlingsreformen fungerer ikke slik ting er pr i dag for russektoren. Hvordan skal kommunene og spesialisthelsetjenesten samhandle når dagene brukes til brannslukking i eget hus?

 

Hva er mitt ønske fra politikerne etter valget da?

 

Som brukerrepresentant er det vanskelig og sitte på sidelinjen når det i løpet av de siste året er lagt ned behandlingsplasser med kompetanse innen rusbehandling. Er virkelig anbudsrundene som man har gjennomført til beste for brukerne? Mange private langtidsinstitusjoner mistet avtalene med helseforetakene, og heile anbudsprosessen kunne virke som en parodi på dårlig og uforutsigbar rus politikk. I denne prosessen mister man gode fagfolk og behandlingsplasser med gode resultater. 

 

Jeg vil ha rett behandling til rett pasient, og da er det mindre viktig om det er korttids- eller langtidsbehandling, eller om tilbudene er offentlige eller private. Men jeg vil ha et behandlingsapparat som gjenspeiler behovene i befolkningen, og som har kapasitet til å ta inn brukere som ønsker behandling. Jeg ønsker meg en rusomsorg med nok kapasitet til å handle når motivasjonen er der, og som gir den behandlingen som trengs når den trengs.

 

Jeg ønsker meg øremerkede midler til kommunen og mer midler til rimelige lavterskel tilbud. Det er ofte disse tilbudene som gir mest tilbake til brukerne pr krone. Jeg ønsker at dere planlegger morgendagens rusomsorg med fagfolk fra kommunene, spesialisthelsetjenesten, frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner. Slik at alle aktører i rusomsorgen kan få forutsigbare rammebetingelser.

 

Skal man klare og bli rusfri trenger man et alternativ til rusen.  Man trenger en mening med valget om rusfrihet. Rusfrie felleskap, livskvalitet, aktivitet, og motivasjon er nøkkelord i tilfriskningsprosjekter. Prosjektet «mitt liv» må tas på alvor. Husk at et godt tilrettelagt etterverns- tilbud kan være det som holder en rusmisbruker borte fra den neste sprekken. Ettervern lønner seg, det håper jeg politikerne forstår etter valget også.

 

 

Read Full Post »

shutterstock_36290872Norge er fortsatt det eneste landet jeg kjenner til som har lovhjemmel for å «tvangsbehandle» gravide rusmiddelmisbrukere. Er dette forsvarlig? I helse og omsorgstjenesteloven paragraf 10.3 står det at en gravid rusmiddelmisbruker kan tas inn på institusjon og holdes tilbake der uten eget samtykke dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Det er altså ikke lov å «tvangsbehandle» kvinnen, men bare å sørge for rusfrihet ved å holde henne inne i institusjonen. Dette er altså en lovlig mulighet til å gripe inn på tvers av den enkeltes selvbestemmelsesrett.  Målet med paragraf 10.3 er å beskytte fosteret. Institusjonen skal ivareta kvinnen og forberede henne til å bli mor, men kvinnens personlige frihet er underordnet barnets helse.

I disse dager kommer det ut en  rapport om de 15 første årene med gravide innlagt etter tvangsparagrafen på Borgestadklinikken . 157 kvinner har vært innlagte. De første årene var gjennomsnittsalder på 30 år. Så gikk den gradvis nedover til 26 år, mens den i 2010 var oppe i 28 år. Hvis pasientene blir yngre, er det sannsynlig at de har kortere ruskarriere bak seg og dermed bedre helse og generelle livsvilkår. Dersom kvinnene er eldre før de blir lagt inn, kan en tenke seg at det viser at det skal mer til, før en gravid blir vurdert som aktuell for tvangsinnleggelse. Med tanke på barna, er det om å gjøre at mødrene får hjelp så tidlig som mulig.

Den tida det går fra det blir oppdaget at en jente som ruser seg har blitt gravid, og til hun blir lagt inn, kaller vi «frivillighetstida». Hjelpeapparatet prøver selvsagt å hjelpe kvinnen til å slutte med rusmidler på egen hånd, uten tvangsinnleggelse. Når det allikevel blir nødvendig, vet vi at fosteret har blitt utsatt for rusmidler. Jo kortere frivillighetstid, desto mindre ruseksponering for barnet i magen. Derfor er det gledelig at frivillighetstida har gått ned fra 11 uker til 8,5 uker i løpet av de 15 årene. Det ser også ut som om det er en sammenheng mellom det å bli lagt inn tidlig i svangerskapet, og det å få beholde omsorgen for barnet etter fødselen. De kvinnene som er inne til behandling over lang tid før barnet blir født, har større sjanse for å starte den viktige tilknytningen til barnet, og til å samle motivasjon og styrke til å gjøre det som skal til for å lære å bli en god og omsorgsfull mamma. Mange av kvinnene velger også å fortsette i frivillig behandling etter at barnet er født.

Det er allikevel foruroligende at de fleste av pasientene blir tvangsinnlagte på grunnlag av at de bruker illegale rusmidler. Vi tror det er for dårlig oppmerksomhet rundt gravide og alkoholbruk. Alkohol er særdeles giftig for fosteret og skader gjennom hele svangerskapet. Så langt vi vet i dag er alkohol farligere for barnet i magen enn de illegale rusmidlene, så dette er et tankekors. Vi må bli flinkere til å oppdage gravide som ruser seg på alkohol.

I min kontakt med rusavhengige småbarnsmødre, forteller mange at svangerskapet gjorde dem i stand til og motiverte for å endre livsstil og komme seg ut av avhengigheten. Det å ha ansvar for en annen i tillegg til seg selv, gjorde en forskjell. Rusavhengige kvinner er selvsagt like oppsatt på å gjøre det beste for barna sine som andre mødre.

Det er en svært alvorlig inngripen i et menneskes liv å bli lagt inn i institusjon mot sin egen vilje. Mange opplever det som traumatisk, og det kan bidra til motstand mot behandlingen. Dette er antakelig grunnen til at Norge fortsatt er alene om en slik lovhjemmel. Hvorfor mener vi at dette likevel kan forsvares? Hva mener kvinnene selv? Mange av de kvinnene som har vært tvangsinnlagte, sier i ettertid at de er glade for at det skjedde. Det gjorde dem i stand til å unngå å fortsette med å utsette fosteret for rusmidler og hjelp til å forberede seg på å bli mamma. At et tvangsopphold skal få et lykkelig utfall, er avhengig av at kvinnen møtes med respekt og omsorg inne i institusjonen. Hvilket menneskesyn som preger de ansatte på avdelingen, blir viktig. Det ligger altså en motsetning mellom tvangsinnleggelsen og kvinnens behov for å ha tro på egen evne til å ta vare på barnet. Dette er det helt nødvendig at hjelperne er bevisste på.  Eller , hva tenker leserne?

Read Full Post »

%d bloggere like this: