Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Ruspolitikk Kommuneøkonomi Behandlingstilbud’

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler's hand on sidewalk, cropped

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler’s hand on sidewalk, cropped

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.

Read Full Post »

tøffekår_web_2
«I alt for mange år har vi hørt om pasienten som faller mellom to stoler, hva om man snart satte disse stolene litt nærmere hverandre»? Dette ble sagt til meg av en litt frustrert ruskonsulent i en samtale en dag.

Mange tenker nok at dette gjør kommunene, Nav og rusinstitusjonene i dag. At man samarbeider rundt pasienten for å sørge for smertefrie og gode overganger der pasientens behov for koordinerte tjenester er hovedfokuset.
Er det slik pasientene opplever tilbudet?

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde i fjor høst en brukerundersøkelse av pasienter innlagt i døgnbehandling hvor både private og ideelle institusjoner deltok. Som tidligere alkoholiker har jeg et spesielt forhold til begrepene prosent og promille, derfor velger jeg å ta med noen tall fra denne undersøkelsen.
70 prosent av pasientene opplever at deres behandler i TSB ikke har forberedt dem godt nok på tiden etter utskrivelse.

Hvorfor blir det slik? Kan det være at kravene til rapportering og dokumentasjon har ført til byråkratisering av et helt fagfelt? Slik at behandlerne ikke får tid til den viktigste biten av rusbehandling; å forberede pasientene på virkeligheten?

88 prosent av brukerne som har vært innlagt før og er inne for et nytt opphold sier at de er misfornøyd med oppfølgingen fra kommunen i etterkant av forrige innleggelse.
Selv om disse tallene er skremmende mener 64 prosent av brukerne at de har hatt stort eller svært stort utbytte av behandlingen i TSB. Kun et fåtall, 8 prosent, mener at de har hatt lite eller ingen utbytte av behandlingen.

For meg og andre brukerrepresentanter kommer ikke disse funnene som noen stor overraskelse. Vi får stort sett god behandling i TSB. Det er ventetiden før behandling, manglende fokus på ettervern i behandlingen, og for dårlig oppfølging i kommunene som er hovedproblemet.
Gapet mellom døgnbehandling og kommunal oppfølging er som om du den ene dagen kjører ny Mercedes, og neste dag oppdager at de står en rusten Lada i garasjen. Kommunale ruskonsulenter har en travel hverdag, og den kommunale rusomsorgen er preget av overbyråkratiserte, løpende miljøterapeuter som jobber i kommuner med trang økonomi. Politikerne har den håpløse rollen at de må velge mellom eldreomsorg, vann i skolebasseng og rusomsorg.

Samfunnsøkonomisk og etisk er dette en håpløs runddans som fører til at mange brukere får flere runder i behandling enn de egentlig hadde trengt. Hva kan gjøres for å bedre dette? Vi vet noe om hva som virker, kanskje vi skal gjøre mer av det?
Det må fokuseres på ettervern fra dag første dag i rusbehandlingen. Alle institusjoner trenger noen brukerstyrte senger som pasientene kan benytte i etterkant av innleggelser når det oppstår kriser. Da vil man etter behandling ha den tryggheten en slik seng representerer. Denne sengen vil også sørge for en trygghet for pårørende, og den kan være med på å ansvarliggjøre pasienten
Vi vet at tillitspersonforsøket som var en del av opptrappingsplanen for rusfeltet bedret samhandlingen mellom ulike sektorer og nivåer i de kommunene som var med i prosjektet. En likemann eller en tillitsperson vil kunne tilby en arena fleksibel relasjon som følger pasienten fra kommune inn i rusbehandling og ut igjen i kommunen En likemann vil kunne representere håp, trygghet, og være en brobygger både inn mot kommune, behandling, og ulike ettervernstilbud.

Regjeringen har sagt at de skal satse på kommunal rusomsorg og dette er et viktig grep, jeg håper bare at hendene og hodene som fremover ansettes ute i kommunene ikke skal sitte å telle og måle. Vi har nok helsebyråkrater.

Read Full Post »

En morgen i bilen på vei til jobb hørte jeg på nyhetene. Tema var ønske om endring av dagens eksamensordning i ungdomsskolen. Flere forslag ble kommentert, blant annet av ungdomsskoleelever, og særlig en av kommentarene gjorde at jeg reagerte.
”Det kunne være bra det, men det vil vel koste litt mer og det har vel staten ikke råd til. Så det blir vel ikke noe av.” Hva er det som gjør at en femtenåring i et av verdens rikeste land reagerer slik?

De fleste av oss har vel aldri hatt det bedre økonomisk. Samtidig ser det ut til at den offentlige økonomien blir mer og mer anstrengt. Vil denne utviklingen fortsette? Blir vi rikere og rikere hver for oss samtidig som det blir mindre og mindre til de oppgavene fellesskapet er satt til å ta seg av? Det kan virke slik.

For oss som arbeider med kompetanseheving i kommunene merkes dette daglig. Ikke lovpålagte oppgaver blir salderingsposter i anstrengte kommunebudsjetter og midler til kompetanseheving blir redusert. Samtidig øker krav til omstilling og ny kunnskap.

I rusfeltet, som i andre deler av spesialisthelsetjenesten, merkes også dette daglig. Det økonomiske presset er stort. Økende krav til effektivisering, krav om kortere behandlingstid og mange har dårligere økonomiske rammer.

Politikere fra ulike partier og regjeringer har de siste årene konkurrert om å framheve de ”store” satsingene på rusfeltet. Det er aldri blitt brukt så mye penger. Og det er vel objektivt sett kanskje riktig. Men det hjelper så lite når denne satsingen ikke dekker opp lønns- og prisveksten. Konsekvensen blir at tilbudene til rusavhengige og deres pårørende reelt sett blir dårligere eller i beste fall opprettholdes. Og det er vel ikke det som er budskapet i festtalene.

Kanskje er det slik femtenåringen ga uttrykk for. Det vil koste mer, og det har vel ikke staten råd til? …….. eller?

Read Full Post »

%d bloggere like this: