Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘samtale med foreldre’

Landscape portrait of a serious little boy with blonde hair and blue eyes

Nå er det krise hjemme hos Petter. Han kan ikke bo fast hos mor lenger. I julen ble hun tatt for promillekjøring med Petter i bilen. Far kom og hentet han dagen etter. Nå bor Petter sammen med far og hans nye familie. Far informerte barnehagen rett etter ferien. – Vi har lenge lurt på om moren har et alkoholproblem, sa den pedagogiske lederen. På fars spørsmål om hva de hadde gjort med den bekymringen ble hun veldig unnvikende.
Jeg møtte Petters foreldre da de tok kontakt med meg som mekler i familiesaker. De måtte lage en ny avtale om fast bosted og samvær. Der fikk jeg mer av historien.

 
Det viste seg at personalet i barnehagen hadde reagert på at det flere ganger luktet alkohol av mor når hun kom i barnehagen. Det fortalte de far nå. De hadde også reagert på at Petter ble levert sent de siste månedene, spesielt etter at hun ble sykemeldt. Det var flere ting som bekymret dem med Petter. Personalet hadde drøftet det seg i mellom – og blitt enige om å se det litt an. Ingen hadde tatt bekymringen opp med noen av foreldrene. Det hadde nå gått flere måneder.
Det er lett å være etterpåklok. Det er spesielt lett å kritisere hva alle andre ikke har gjort.

 
Men jeg kjenner meg dessverre igjen. Jeg har vært redd for å ta opp sårbare tema med foreldre. Jeg har vært redd for å ta feil, for at foreldrene skal miste tilliten til meg – og for hva jeg skal gjøre hvis jeg avslører et rusproblem hos foreldre. Hva i alle dager gjør vi hvis vi samarbeider med en mor som har et alkoholproblem? Kanskje en mor som har en fin fasade og flott jobb slik som Petters mor? Aller mest har jeg nok vært redd for å såre. Det er vanskelig å ta opp med andre at de ikke er gode nok foreldre. Petters mor er omsorgsfull. Det er ikke vanskelig å se hvor glad hun er i lille Petter.
Men – jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe i miljøer der det er blitt gjort noe for at vi skal få mot til å ta opp slike vanskelige tema. Skal vi unngå slike situasjoner som Petter kom i så må vi jobbe på flere fronter. Vi må jobbe med våre egne barrierer og eget mot. På arbeidsplasser der de møter barna hver dag må de også jobbe med rutinene – og de må ha rutiner som medfører at de ansatte ikke står alene med ansvaret.

 
Jeg har et eksempel på en kjempegod rutine som de nå innfører i en kommune som jeg samarbeider med gjennom jobben min her på KoRus – Sør.  Der skal alle ansatte i barnehage eller skole som har en bekymring for et av barna ta det opp med leder innen en uke. Leder har igjen frist på en uke til å kontakte foreldrene for å snakke med dem. Selvfølgelig må en ha andre rutiner og frister hvis det er snakk om alvorlige overgrep.

 
Noe av det jeg liker med denne rutinen er at den tvinger de ansatte til å handle. Det er et avvik hvis bekymringen ikke blir tatt opp. Videre skal den enkelte ansatte ikke stå alene med bekymringen. De er flere som samarbeider. Det første de skal gjøre er å ta det opp med foreldrene. Det er foreldrene som kjenner barna og situasjonen best. Noen ganger kan det vise seg å være små problemer, men da er det også mulighet for å gjøre noe med det. Noen ganger kan det være behov for endringer i barnehagen eller i skolen.

 
Det er en enkel – men viktig rutine for å unngå at det blir som i Petters tilfelle at bekymringen ble drøftet – men ingen ting ble gjort.
Når vi så avdekker et problem, som i Petters familie, så må vi har rutiner for hvordan vi samarbeider. I Petters familie må det andre hjelpere til utenom barnehagen. De har det veldig vanskelig nå, alle tre. Men også mor er lettet over at problemet kom på bordet. Hun ønsker det beste for sitt barn og får hjelp. Men Petter kunne vært uten en del vanskelige opplevelser dette halvåret hvis hjelpen hadde kommet før.

 

 

Målet mitt med denne bloggen er å dele denne ene enkle rutinen som jeg tror kan medføre en forskjell i mange barns liv. – Lag rutiner for å ta opp også små bekymringer med foreldre – ikke la bekymringen bli på personalrommet.

 

I flere kommuner jobber de nå må utvikle en samarbeidsstruktur etter den danske modellen «BTI – Bedre Tverrfaglig Innsats». 

Det som vektlegges i BTI modellen er – tidlig hjelp, -rutiner for samarbeid på tvers av enheter og –foreldresamarbeid.
Det er ikke rom for å dele så mye informasjon om BTI modellen her. Jeg ser imidlertid at de kommunene som nå samarbeider om å utvikle denne modellen deler mye nyttig seg i mellom. .
I kompetansehevingsprogrammet «Barn i rusfamilier» har de utarbeidet et godt veiledningsmateriell for det vi kaller «Den nødvendige samtalen»- samtalen med foreldre.

Read Full Post »

tristDette var en uttalelse lærer til Emma, 10 år, kom med i et samarbeidsmøte. Lærer har over tid vært bekymret for Emma. Hun har mye fravær, virker trist og går mye alene. Den lille familien bor avsides, og lærer vet at Emma ikke er med på noen aktiviteter på fritiden. Andre lærere har møtt far full og aggressiv på byen flere ganger.
For et år siden meldte en annen lærer fra til barnevernet da Emma sa at hun gruet for å gå hjem fordi far var sint på henne. Den gangen ble saken henlagt. Nå har den nye læreren tatt opp med foreldrene at Emma virker deprimert, og at fraværet er bekymringsfullt stort. Far ble sint fordi skolen blandet seg i private ting. Mor sa lite i samtalen.

Dette er en situasjon jeg møter jevnlig i samarbeidsmøter. Familier som er meldt til barnevern. Saken blir henlagt. Skole eller barnehage er fortsatt bekymret, men kvier seg for en ny melding til barnevern.
I mange saker er begrunnelsen for henleggelsen barnevernets manglende mulighet for å pålegge foreldrene å ta imot hjelpetiltak.
Dette er også en utfordring som blir drøftet i odelstingsproposisjonen som kom nå i vår,” Endringer i barnevernloven». Der kan vi lese at Helsetilsynets rapport gir eksempler på kommuner hvor undersøkelser blir henlagt uten tiltak, selv om det var alvorlig bekymring for barnets situasjon i hjemmet. En del henleggelser skyldes at foreldrene ikke ønsker tiltak. Barnevernet har da ikke makt til å pålegge foreldrene å ta imot hjelp. Saken må i tilfelle være så alvorlig at det kan være aktuelt å vurdere omsorgsovertakelse.

Departementet vil utrede om hjelpetiltak i større grad enn i dag skal kunne pålegges foreldre. Dette går også frem av odelstingsproposisjonen.

Dette er et forslag som er bra for barn som lever i utsatte situasjoner. Barnevernet har tre måneder på seg til å undersøke en sak. I familier der den ene voksne er kontrollerende er det vanskelig å få innsyn i hva som egentlig skjer i familien. Barna og den andre voksne kan bli truet til ikke å fortelle. Det kan være situasjonen i Emmas tilfelle. En kontrollerende foreldre kan i dag sette en stopper for at barnet får hjelp. I Emmas tilfelle viste det seg at barnevernet ved forrige undersøkelse hadde tilbudt at Emma fikk kontakt med psykolog, og støttekontakt som kunne ta henne med i et kor. Det ville hun selv gjerne, men far nektet.

Hvis noen av dere som kan påvirke den videre utredningen leser dette, så håper jeg at forslaget om å gi barnevernet makt til å pålegge hjelpetiltak kan utredes raskt, og at konklusjonen blir at barnets rett til riktig hjelp på rett tid blir tydeligere i norsk barnevernlov.

Frem til det blir en endring må vi alle fortsette å melde til barnevern når vi er bekymret, selv om vi er skuffet over tidligere henleggelser.

Jeg vil også gi dere som jobber i barnevernet et råd. Dere skal gi en tilbakemelding til melder når saken er undersøkt. Så langt dere har mulighet bør dere også gi melder tilbakemelding om at familien har fått tilbud som dere ikke kan påtvinge dem. Det gir melder en bedre forståelse, og fremmer videre samarbeid.

Read Full Post »

– Jeg har innkalt foreldrene til Anders til den nødvendige samtalen, og jeg gruer meg!

Dette var ordene i en telefonsamtale jeg mottok for et par uker siden. Tove ringte og trengte litt støtte. Hun og en kollega hadde innkalt til en ekstra samtale med foreldrene til Anders, basert på endringer de hadde observert av barnet over litt tid. Tove er en av dem som har deltatt i ”Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon”, og har derfor både øvd på, og skjønt viktigheten av, tidlig innsats og den nødvendige samtalen. Tove jobber i en barnehage og har nå, over en periode skrevet ned de endringene hun har sett hos Anders i en loggbok. På bakgrunn av observasjonene har hun snakket med kolleger i barnehagen, og de har nå innkalt foreldrene til en samtale. Målet med samtalen er å etablere et samarbeid med foreldre rundt tiltak som kan bedre barnets situasjon og fungering. Tove vet at hennes oppgave er å formidle bekymringene basert på observasjonene av Anders, og i fellesskap med foreldrene finne løsninger som kan bedre Anders sin situasjon.

 
Så hvorfor gruer hun seg?

 
Seks av ti barnehageansatte har vært bekymret for barn, viser rapporten «Små barns rett til beskyttelse». Barnehageansatte ser barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, vold, psykisk vold, foreldre som ruser seg, og stadig flere barn som lider på grunn av konfliktfylte skilsmisser. Førkartlegging av deltakere til ”Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon” viser det samme: Deltakerne oppgir at de har lite kunnskap om rusmidler, lite kompetanse om hvordan samtale med foreldre om rus og liten kunnskap om hva de skal gjøre og hvem de skal samarbeide med, når de er bekymret for et barn. Flere har hatt en magefølelse på at det er «noe», uten å ta magefølelsen på alvor.

 
– Vi som jobber i barnehage ser jo foreldrene hver dag og blir kjent med dem. Slik kan vi få en lojalitet som går feil vei. Vi er redd for å ta feil. Tenk å innkalle til en samtale og så er det ikke noe da? Hva om de blir sinte? Jeg vil jo ikke miste kontakten med hverken dem eller Anders… Tove har mange forklaringer på hvorfor hun gruer seg.Vi tar en liten prat om både forberedelsene til samtalen og selve gjennomføringen. Vi snakker sammen om selve målet med samtalen og hvorfor foreldrene er innkalt. Vi snakker om at det er greit og helt normalt at hun gruer seg, men at samtalen er helt nødvendig for Andres. Tove behøver ikke vite årsaken til endringene før hun samtaler med foreldrene. Jeg sier hun er dyktig som tar rollen som pedagogisk leder på alvor, og roser henne for å være en av de som gjør noe med bekymringen sin. Andres er heldig som går i den barnehagen. Tove har også hatt samtaler med Andres.

 
Vil du vite hvordan samtalen gikk?

 
For noen dager siden ringer Tove meg og er lettet i stemmen. Samtalen hadde gått over all forventning. Foreldrene var først litt skeptiske, men etter at Tove og kollegaen hadde lagt frem sine observasjoner ble foreldrene takknemlige. De stod mitt oppe i en skilsmisse og noen andre familieproblemer. De var glad for at barnehagen tok Andres på alvor. Og de forstod at barnehagen ville både han og dem vel. De ble enige om noen tiltak og det å ha litt oftere samtaler en periode.
Og som Tove avsluttet: – Jeg er glad for at samtalen gikk så lett. Men uansett, så hadde jeg likevel vært glad for at vi innkalte dem. Vi tok Andres på alvor og det er der lojaliteten vår skal være. Derfor var samtalen nødvendig. Takk for påminnelsen om det!

Read Full Post »

%d bloggere like this: