Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Selvhjelpsgrupper’

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler's hand on sidewalk, cropped

©Sandro Di Carlo Darsa/AltoPress/Maxppp ; Father reaching for toddler’s hand on sidewalk, cropped

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.

Read Full Post »

tøffekår_web_2
«I alt for mange år har vi hørt om pasienten som faller mellom to stoler, hva om man snart satte disse stolene litt nærmere hverandre»? Dette ble sagt til meg av en litt frustrert ruskonsulent i en samtale en dag.

Mange tenker nok at dette gjør kommunene, Nav og rusinstitusjonene i dag. At man samarbeider rundt pasienten for å sørge for smertefrie og gode overganger der pasientens behov for koordinerte tjenester er hovedfokuset.
Er det slik pasientene opplever tilbudet?

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde i fjor høst en brukerundersøkelse av pasienter innlagt i døgnbehandling hvor både private og ideelle institusjoner deltok. Som tidligere alkoholiker har jeg et spesielt forhold til begrepene prosent og promille, derfor velger jeg å ta med noen tall fra denne undersøkelsen.
70 prosent av pasientene opplever at deres behandler i TSB ikke har forberedt dem godt nok på tiden etter utskrivelse.

Hvorfor blir det slik? Kan det være at kravene til rapportering og dokumentasjon har ført til byråkratisering av et helt fagfelt? Slik at behandlerne ikke får tid til den viktigste biten av rusbehandling; å forberede pasientene på virkeligheten?

88 prosent av brukerne som har vært innlagt før og er inne for et nytt opphold sier at de er misfornøyd med oppfølgingen fra kommunen i etterkant av forrige innleggelse.
Selv om disse tallene er skremmende mener 64 prosent av brukerne at de har hatt stort eller svært stort utbytte av behandlingen i TSB. Kun et fåtall, 8 prosent, mener at de har hatt lite eller ingen utbytte av behandlingen.

For meg og andre brukerrepresentanter kommer ikke disse funnene som noen stor overraskelse. Vi får stort sett god behandling i TSB. Det er ventetiden før behandling, manglende fokus på ettervern i behandlingen, og for dårlig oppfølging i kommunene som er hovedproblemet.
Gapet mellom døgnbehandling og kommunal oppfølging er som om du den ene dagen kjører ny Mercedes, og neste dag oppdager at de står en rusten Lada i garasjen. Kommunale ruskonsulenter har en travel hverdag, og den kommunale rusomsorgen er preget av overbyråkratiserte, løpende miljøterapeuter som jobber i kommuner med trang økonomi. Politikerne har den håpløse rollen at de må velge mellom eldreomsorg, vann i skolebasseng og rusomsorg.

Samfunnsøkonomisk og etisk er dette en håpløs runddans som fører til at mange brukere får flere runder i behandling enn de egentlig hadde trengt. Hva kan gjøres for å bedre dette? Vi vet noe om hva som virker, kanskje vi skal gjøre mer av det?
Det må fokuseres på ettervern fra dag første dag i rusbehandlingen. Alle institusjoner trenger noen brukerstyrte senger som pasientene kan benytte i etterkant av innleggelser når det oppstår kriser. Da vil man etter behandling ha den tryggheten en slik seng representerer. Denne sengen vil også sørge for en trygghet for pårørende, og den kan være med på å ansvarliggjøre pasienten
Vi vet at tillitspersonforsøket som var en del av opptrappingsplanen for rusfeltet bedret samhandlingen mellom ulike sektorer og nivåer i de kommunene som var med i prosjektet. En likemann eller en tillitsperson vil kunne tilby en arena fleksibel relasjon som følger pasienten fra kommune inn i rusbehandling og ut igjen i kommunen En likemann vil kunne representere håp, trygghet, og være en brobygger både inn mot kommune, behandling, og ulike ettervernstilbud.

Regjeringen har sagt at de skal satse på kommunal rusomsorg og dette er et viktig grep, jeg håper bare at hendene og hodene som fremover ansettes ute i kommunene ikke skal sitte å telle og måle. Vi har nok helsebyråkrater.

Read Full Post »

Det står mange i helsekø i Norge. Veldig mange, og veldig ofte veldig lenge. En av de lengre køene består av mennesker som ønsker hjelp og behandling for rusavhengighet, og som har veldig stort behov for slik hjelp. Det kan ta lang tid før en i det hele tatt er motivert til å søke, og søknaden blir sendt når motivasjonen er størst.

 

Når vi vet at gjennomsnittlig ventetid for døgnbehandling for rusavhengighet i spesialisthelsetjenesten i Norge er mellom 7og 8 måneder er det heller ikke veldig vanskelig å forstå at for mange blir motivasjonen for å gjøre noe med problemet mindre og mindre etter hvert som en blar fra en side i kalenderen til en annen. Hos noen forsvinner den helt, noe som resulterer i at en ikke engang møter opp når en omsider har fått plass. Blant annet for å holde oppe denne motivasjonen kan det være en god idé å bruke denne ventetiden til å delta i selvhjelpgrupper.

 
Siden 1935 i USA, og siden 1947 i Norge, har vi hatt selvhjelpsgrupper for alkoholikere, og siden begynnelsen av 80-tallet har vi i Norge også hatt selvhjelpsgrupper for dem som tradisjonelt har vært kalt for narkomane. Disse gruppene består av andre rusavhengige, både de som har greid å legge misbruket bak seg og dem som fortsatt har snuoperasjonen foran seg. Tilbudet er frivillig, det er gratis, det mottar ingen offentlig støtte, og det er uforpliktende.

 

De mest utbredte selvhjelpgruppene er AA, Anonyme Alkoholikere og NA, Anonyme Narkomane. Disse er bygget på 12-trinnsmodellen, eller som mange kaller den, Minnesotamodellen. I disse trinnene er troen på, og erkjennelsen av, at en ressurs, eller makt, utenfor en selv er nødvendig for å få hjelp til sitt problem. En slik ressurs kan for eksempel være en slik selvhjelpsgruppe. Andre elementer i trinnene er erkjennelsen av at rusmisbruket har ført til at en ikke lenger kan mestre sitt liv, at en gjør opp med dem som en gjennom sitt misbruk har gjort vondt, og at en gjennomfører selvransakelse gjennom for eksempel meditasjonsøvelser. For mange er det aller viktigste at i stedet for at en behandler som en lege eller psykolog eller addictolog skal hjelpe rusmisbrukeren, så er det en rusmisbruker som hjelper en annen. Paradoksalt nok. Faglig kan vi si at trinnene inneholder både kognitive og adferdsmessige endringsforslag.

 
Det finnes rundt 200 AA-grupper i Norge og rundt 100 NA-grupper. I de store byene kan en gå på møter hver dag, andre steder oftest en gang i uken. Og en kan få hjelp til å komme i gang ved å kontakte for eksempel AA’s hjelpetelefon for å få et menneske som en kan være med, og som kan være en fadder, eller sponsor, for en. Det finnes også andre slike grupper, for eksempel Familiegruppene der også pårørende kan være med.

 
En erfaring, og en utfordring, er at risiko for tilbakefall til rus er for mange svært stor, og risikoen er høy gjennom flere år. All forskning viser at denne risikoen reduseres ved deltagelse i selvhjelpsgrupper, noen forskningsrapporter beskriver at denne risikoen reduseres med mer enn 50 % ved slik deltagelse. På Borgestadklinikken anbefaler vi i mange avdelinger inneliggende pasienter til å være med i AA-grupper og NA-grupper under behandling, men vi kan kanskje bli enda flinkere til å komme med slike anbefalinger før de kommer til oss, og ikke minst etter at de blir utskrevet, selv om vår egen klinikk har tidsavgrensende oppfølgingssamlinger. Veldig mange har stor nytte av å være aktive i slike grupper i mange år, for noen resten av livet.
I ”Opptrappingsplanen for rusfeltet” står det veldig klart at selvhjelpsperspektivet skal styrkes. Verdens helseorganisasjon har anbefalt at alle ruspasienter bør anbefales å delta i slike grupper.

 
Og det har også stor samfunnsmessig verdi. Og ikke minst: Det å gå på slike møter for eksempel en gang i uken, på et sted nært deg, kan utgjøre den helt store forskjellen i den enkeltes liv.

Read Full Post »

%d bloggere like this: